Da jeg ble spurt om å skrive denne teksten, tenkte jeg at jeg kunne skrive om hvordan det hele begynte.
Hvorfor ble jeg Manchester United-fan? Hvordan endte jeg egentlig opp med å sverge troskap til de røde djevlene?
Var det kjærlighet ved første blikk, ble jeg presset av min far som så mange unge supportere før meg, falt jeg for draktene eller var alt bare tilfeldigheter? Tre små tiår senere er jeg jammen ikke sikker!
Tilfeldighetenes spill
Vi kan i alle fall avskrive teorien om at jeg ble presset av min far. Pappa har alltid vært fotballinteressert, men han har aldri vært typen som presser sine meninger over på meg. Hjemme hos familien Bisgaard Sundet var det valgfrihet til å gjøre det man selv ville. Jeg er ikke sikker på hvilket lag pappa heier på i dag, men jeg vet at han i alle fall har heiet på diverse MK-lag som min bror og jeg har spilt på opp igjennom tidene.
Kort fortalt, jeg ble ikke meldt inn i United sin supportklubb fra fødestua i min fars navn. Det tok nok åtte-ti år før jeg valgte meg et lag på egen hånd, hvorfor det ble United er jeg på dette tidspunktet i teksten, fortsatt litt i tvil om. Det kunne like gjerne blitt AC Milan, Liverpool, IK Start eller Hans Van Breukelens PSV.
Et av mine første fotballminner er Ruud Gullit og resten av guttene fra Nederland som ble europamestere i 1988. Jeg husker håret til Gullit og de fascinerende oransje draktene. Jeg har sågar en Gullit-cap hengende hjemme på gutterommet som trekkes frem rett som det er i festlig lag. Og så husker jeg at mange av spillerne het tilnærmet det samme.
Nederland stilte med Van Breukelen, Van Tiggelen, Van Aerle, Van’t Schip og Van Basten. At Van Breukelen og Van Basten var to forskjellige spillere var nok spesielt vanskelig å fatte for en fem år gammel gutt, jeg hevdet i alle fall hardnakket at Marco Van Basten var en av verdens beste keepere, om ikke den aller, aller beste.
Navneforvirring
Det viste seg senere at superkeeperen jeg tenkte på het Hans Van Breukelen, mens Van Basten spilte spiss på AC Milan. Som sønn av en langtransportsjåfør som var i Italia med jevne mellomrom, tok det ikke lang tid før jeg hadde en lekker Van Basten-drakt hengende i kleskapet. Allikevel ble det Manchester United og ikke AC Milan som ble laget. Hvorfor ble det sånn? Svaret finner man kanskje blant store fotballnavn i Mandal som Eivind Bisgaard Sundet og Ove Rugland.
Jeg tror jeg heiet på Liverpool en periode i min barndom, jeg er ikke sikker, men jeg føler det. John Barnes, Kenny Dalglish og Peter Beardsley var i alle fall spillere som jeg har klare minner om at var gode i fotball! Veldig gode. Og det var nok her det begynte. Altså min karriere som Manchester United-supporter.
Den begynte med Liverpool, som var min bror og mitt store idol, Eivind, sitt favorittlag. Eivind heiet på Liverpool, og en dag i sånn ca 1991 sa han til meg at jeg måtte finne meg et eget lag å heie på! Det eneste kravet han satte til meg, var at jeg ikke kunne heie på det samme laget som ham. Hjemme hos familien Bisgaard Sundet var det valgfrihet til å gjøre det man selv ville, så lenge man ikke heiet på Liverpool, selvsagt.
Idolet Mark Hughes
Hvem skal jeg heie på da, mener jeg å huske at jeg sa.
Du kan jo heie på Manchester United da, mener jeg å huske at Eivind sa.
Manchester United?, sa jeg.
Ja, de har Mark Juice, han er god, kan Eivind ha sagt.
Mark Juice er et veldig kult navn, kan jeg ha svart.
De er veldig gode, og så er det favorittlaget til Ove Rugland, sa Eivind.
Ok. Da blir det Manchester United, svarte jeg.
Idolet Ove Rugland
Og sånn ble det, på grunn av Ove Rugland. Ove Rugland liksom. Den store helten til mange unge fotballspillere i Mandal på tidlig nittitall. Ove «Rookie» Rugland, playmaker, silkefot og driblefant i det MK-laget som var starten på det o’ store MK-eventyret. Ove som senere måtte reise til Lyngdal da det ble for trangt om plassene i hardtsatsende MK.
De røde djevlene fra Lyngdal hadde Ove Rugland på midtbanen i sin storhetstid. Så det var ikke Van Breukelen, John Barnes, Marco Van Basten eller pappa som ble tungen på vektskålen! Det var mine to idoler, Ove Rugland og Eivind Sundet.
Apropos Eivind. Det var Eivind (eller kan det ha vært mamma?) som hjalp meg med å melde meg inn i Man United sin supporterklubb. Gjennom 26 år som United-supporter har jeg, ledd, grått, jublet, heiet og moret meg. Det har gått ufattelig mye tid på å følge United. Time på time på tekst-tv side 295. Time etter time med nilesing av supporterblad. Jeg har reist til England flere ganger og til og med møtt Sir Alex Ferguson!
Ser 50 kamper i året
Og jeg har ikke minst, sett ca 50 kamper med Manchester United hvert eneste år. Hvis vi regner med at hver kamp varer i ca 95 minutter (Fergie-time inkludert selvsagt), så har jeg brukt ca 123.500 minutter på se Manchester United spille fotball siden 1991. Det er ganske mye tid.
Så takk for følget til Eivind, Ove, Sir Alex, Cantona, mamma, pappa og ikke minst verdens beste keeper, Marco Van Basten. Måtte det bli mange flere timer med Manchester United i fremtiden.
Sven B. Sundet jobber som programleder i Heia Fotball på NRK P3.