I starten av denne måneden markerte vi Allehelgen — dagen da mange minnes sine døde. Da åpnes et eksistensielt rom. Da er det viktig å oppleve at både kirken og andre religiøse og eksistensielle sammenhenger kan romme ulike erfaringer, følelser, tanker og tro rundt liv og død og den åndelige dimensjonen ved virkeligheten; og at kirken møter oss med både åpenhet og tydelighet.
Folk er forskjellige, og det er vanskelig å gjøre alle til lags; enten det handler om slektninger, lesere, kunder, foreldregruppen på skolen, eller åndelig søkende. Noen opplever at kirken har for lite rom for ulike meninger, åndelige erfaringer og trosuttrykk, andre at vi blir så vidtfavnende at vi blir helt utydelige.
Opplevde engler
På den ene siden: En mamma fra kirkens babysang fortalte meg om hvordan hun hadde opplevd engler, men ikke fant rom for sin erfaring i kirken der hun kom fra. En mann skrev til meg om sine åndelige erfaringer og hvordan han opplevde det vanskelig å fortelle om det til de han var i kirkens bibelgruppe med.
Kontakt med de døde
I Stavanger har det i høst vært mye debatt rundt en gudstjeneste hvor et medium ble intervjuet av presten om kontakt med de døde. På hvert sitt vis utfordrer de kirken, i forhold til åpenhet for ulike former for åndelige erfaringer. Og på den andre siden: En ung mann, kirkelig konfirmert, i en eksistensiell krise som 19-åring. Da søkte han til islam i stedet for den tradisjonen han var oppvokst i. Og da jeg spurte hvorfor, svarte han: «Det ble altfor utydelig og vagt; hva det innebar å være en kristen.»
Sheilaisme
Han er ikke alene om å si det; og utfordre kirken i forhold til tydelighet. — Åpen og eller tydelig?
Jeg lærte et nytt ord nylig: Sheilaisme. Det sprang visstnok ut fra et sitat i en religionsundersøkelse for noen år siden, der en viss Sheila sier: Jeg er ikke religiøs. Jeg tror på Gud. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var i kirken. Men troen har tatt meg langt. Det er sheilaisme - bare min egen lille stemme.
Sin egen alternative gudstro
Det finnes mange Sheila’er. Også Sheila’er som ønsker å ha sin egen, litt alternative gudstro, innenfor rammene av et større kristent trosfellesskap. For kirken er det en utfordring å møte alle Sheila’ene med sjenerøsitet og nysgjerrighet, og ta andres tro og åndelige erfaringer på alvor. Ikke være for raske til å stemple noe som uforenlig med kristen tro; på grunn av egen frykt, eller manglende erfaring. Da kan vi komme til å stenge for gjensidig berikelse i møte med det hellige.
Veiviser
Samtidig gjelder det for kirken å være tydelig på hva vi lever og dør på. Hva som gir oss kraft, tro og håp. Ellers blir vi en dårligere samtalepartner og veiviser inn i livets store spørsmål.
For noen år siden var det mye debatt rundt den danske sokneprest Grosbøll, som fra prekestolen erklærte at han ikke trodde på beretningene om Jesu undere, død og oppstandelse, men at det var gode mentalhygieniske fortellinger som han med glede prekte over. Det holder ikke til å være prest, spør du meg. Som (åndelig) ledere må vi ha eierskap til det vi skal formidle. Men noen ganger blir rommet for hva som er akseptert så trangt, at vi står i fare for både å stenge andre ute, og snakke usant om Gud og livet.
Tiden rundt Allehelgen åpner et sårbart rom i mange av oss; hvor vi kan trenge å bli møtt med både åpenhet og tydelighet. Ikke alltid en lett kombinasjon. Men hvem har sagt at det skal være lett?