Ferie … For de fleste gir tanken på at ferien snart er innenfor rekkevidde gode følelser og forventninger. Endelig skal familien få lange gode dager sammen uten å henge i stroppen, rekke trening, kamper, skole, jobb og alt hva hverdagslivet krever. Når ferien inntreffer opphører hverdagen, og familien er overlatt til seg selv og det man klarer å skape sammen. Det kan være forventninger til å reise, og ha det godt som familie.
For mange familier kan ferie imidlertid fortone seg som noe man bare må komme igjennom. I 2014 opplevde i overkant av 20.000 barn at foreldre ble skilt eller separert, i tillegg til mange samboerpar med barn som gikk fra hverandre (Barne— ungdoms og familiedirektoratet).
Mange barn av skilte foreldre lever store deler av året «i koffert» og har ekstra stort behov for ro, begrensede planer og kanskje bare å «henge» rundt i gata.
Ferien kan bli en utfordring fordi voksenlivet er for vanskelig. Parforskjeller og ulike behov kan bli tydeligere når man tilbringer mer tid sammen. Den ideelle familieidyllen som er vanskelig å få til, kan bidra til bøttevis av utfordringer. Det kan føre til krangling og dårlig samvittighet, og kan overskygge potensielle muligheter.
Mange barn av skilte foreldre lever store deler av året «i koffert» og har ekstra stort behov for ro, begrensede planer og kanskje bare å «henge» rundt i gata. Det er ikke sikkert tre utenlandsreiser på en sommer er barnas behov, på tross av de voksnes gode intensjoner og logistikken med jobb, ferie og nye familiekonstellasjoner gjør at det passer best slik. Resultatet kan bli at barna går i lås, foreldre- og steforeldre konfliktene øker, og drømmen om en god, fredfylt ferie blir til det motsatte.
Uansett alder er barn både sårbare og kompetente. Det betyr at barn er avhengige av at vi voksne tar nødvendig voksenansvar, samtidig som barn er likeverdige individer som bør møtes med anerkjennelse og respekt.
Hvordan kan en i slike vanskelige livssituasjoner gjøre det beste ut av situasjonen for både voksne og barn?
Det er viktig at de voksne prøver å snakke sammen uansett hvor vanskelig forholdet dem mellom er og kan enes om det felles prosjekt: å finne ut av sammen med barna, hva som skal til for å få til en god ferie for både voksne og barn. Ved å ta barnas meninger på alvor erfarer og lærer barn evnen til å være i dialog og samarbeid.
Først av alt må kanskje den voksne sortere litt i eget landskap.
På fagspråket har vi noe vi kaller mentalisering, som betyr vår evne til å reflektere over egne tanker, følelser og reaksjoner, og hvordan det påvirker handlingene våre. I tillegg innebærer det evnen til å rette blikket mot den andre og prøve å forstå hvordan situasjonen kan oppleves for den andre (barnet). Dvs. en fortolkning av barnets tanker, følelser og reaksjoner. Poenget er at vi prøver å sette oss inn i barnets situasjon, samtidig som vi prøver å holde litt orden på eget følelsesliv. Det kan f.eks. være vi sitter fast i gamle konflikter med tidligere ektefelle/samboer.
Når barn opplever at deres stemme blir hørt, opplever de å bli tatt på alvor:
• Snakk med barna. Spør hva barna ønsker, hva de tror skal til for å få en god ferie, og hva de tror kan være et hinder for å få det til.
• Å lytte til barnet, betinger at de voksne for en stund legger til side egne meninger. Det betyr å være genuint og nysgjerrig tilstede for barnet sitt, spør hva barnet tenker. Det kan for eksempel være at barnet ønsker å være sammen med forelderen alene uten far eller mors nye kjæreste med barn. Noen ganger kan vi voksne bli fristet til å «redigere» det barna sier fordi det er for vanskelig for oss å ta det imot, eller det ikke passer inn i det voksne har tenkt. Resultatet kan bli at kommunikasjonen stopper opp og konflikt og avstand oppstår. Om så skjer, så prøv igjen når situasjonen har roet seg. Det kan bli en god samtale om hvordan en kan ivareta nærheten og følelsen av tilhørighet til hverandre.
Men skal alltid barna få bestemme hva familien skal gjøre i ferien? Nei, selvsagt ikke.
Bekreft barnet på hva du hører og spør (men ikke mas) til du tror du har forstått — og gjenta det du hører barnet ditt sier - og spør om du har oppfattet det riktig.
Men skal alltid barna få bestemme hva familien skal gjøre i ferien? Nei, selvsagt ikke. Det som er viktig er at barnas perspektiver blir tatt med inn i den totale avgjørelsen fordi barnas stemme teller i en familie. Dersom det ikke er mulig å imøtekomme barnas ønsker, forklar barna åpent og ærlig hvorfor det slik.
Det viktigste for barn er ikke hvor langt familien reiser, men hvordan barn og foreldre har det sammen, enten det er med en eller begge foreldre, søsken (og /eller steforeldre og stesøsken). Det er de gode stundene som er preget av nærhet og tilstedeværelse i relasjonene som teller — og at barna, uansett alder, kjenner en trygghet på at de er ønsket og elsket!
«Den som er veldig sterk må også være veldig snill», skriver Astrid Lindgren. Og det er alltid vi voksne som må være de sterkeste og snilleste.
God sommer.