At utenforlandet Norge er underlagt EUs omfattende lov— og regelverk, samtidig som vår påvirkningskraft på det samme regelverkets utforming er minimal, er vel kjent. Etter vår mening medfører det et klart, demokratisk underskudd. Nå har Stortinget også godtatt at vårt land underlegges EUs finanstilsyn. I praksis betyr det at Eftas overvåkingsorgan Esa heretter skal overvåke at norsk finansnæring overholder regler satt opp av EU.

Stortingsvedtaket var av en litt uvanlig karakter. Å gi fra seg denne type suverenitet krever nemlig tre firedels flertall i nasjonalforsamlingen. Det ble da også tilfelle, sågar med god margin, men mot stemmene til Sp, SV, Krf, Mdg og en enslig Venstre-representant.

Ifølge finansminister Siv Jensen er de praktiske konsekvensene av vedtaket små. Hun sier at det norske Finanstilsynet fortsatt skal utføre hovedtyngden av tilsyn med finanssektoren, men at kredittvurderingsbyråer og enkelte typer finansregistre vil bli overvåket fra Brussel. En annen, konkret effekt er at den særnorske grensen på to millioner kroner for statlig garanti for bankinnskudd, heretter vil bli redusert til 100.000 euro. Det tilsvarer i skrivende stund 934.000 kroner. Ellers er jo den aktuelle situasjonen preget av at norske banker klager over egenkapitalkrav som er strengere enn konkurrentene fra EU-land må oppfylle. Det er en klagesang vi ikke tar del i. Erfaringene fra bankkrisen tidlig på 1990-tallet og finanskrisen i 2008 tilsier behov for banker som er så solide at de ikke behøver å løpe til skattebetalerne straks motbøren blåser opp. Når lavkonjunkturen som fortsatt preger store deler av EU-området forhåpentligvis snur til ny oppgang, tipper vi at kapitalkravene skjerpes der også.

Problemet, som vi ser det, ligger mye mer i det demokratiske underskuddet enn i EU-regler og -institusjoner. Gang på gang opptrer vi som snilleste gutt i EUs klasserom, selv om vi sitter på gangen. At sterke krefter på britisk nei-side trekker fram Norges EU-tilknytning som et ideal foran den kommende folkeavstemmingen om fortsatt medlemskap, virker mildt sagt underlig.

Problemet, som vi ser det, ligger mye mer i det demokratiske underskuddet enn i EU-regler og -institusjoner.