Det er valgkamp. Men EU er ikke på agendaen. Kanskje ikke så rart, vil noen si. Det er jo tross alt kommunevalg. Men det som skjer i Europa påvirker oss nede på kommunenivå. Hvorfor er det ikke flere som snakker om det?

Jan Erik Grindheim, leder for Europabevegelsen, skrev nylig i VG at om lag 70 prosent av sakene i norske kommunestyrer og fylkesting har med EU å gjøre. «EU er i dag den mest sentrale premissleverandøren for norsk lokalpolitikk, uten at velgerne har noen form for innflytelse på hvordan de politiske beslutningene bak disse premissene blir tatt», mener han.

Inn i EU

Ja-siden bruker dette som et argument for å melde oss inn i EU. Da kan vi få være med å forme reglene som berører oss. Mange på Nei-siden mener derimot at EØS-avtalenbør sies opp, og at vi bør få tilbake mer av beslutningsmakten. Men denne debatten merker vi lite til.

EU er så godt som fraværende på den lokalpolitiske agendaen. Og det er fjernt fra folk flest. Det eneste folk hører om EU, er «monsteret i Brussel» som tvinger Hellas i kne med ekstreme innsparingstiltak for å takle den enorme, greske statsgjelden.

De hører om et Europa der de fleste europeere ser på immigrasjon som Europas største problem.

De hører om et Europa i økonomisk krise, der toppbyråkratene i Brussel trer upopulære regler ned over hodene til stakkars EU-borgere.

De hører om et Europa der de fleste europeere ser på immigrasjon som Europas største problem. Europa drukner i flyktninger, og flyktninger drukner på veien til frihet.

De hører om kjendiser som signerer oppropet Nei til EØS-avtalen.

Men de hører sjelden om de positive sidene ved EU.

Europabarometer

Da er det kanskje ikke så rart at den siste målingen fra Sentio, utført i juli, på vegne av Klassekampen og Nationen viser at 71 prosent ville stemt nei til et norsk EU-medlemskap?

Den siste Eurobarometer-undersøkelsen, som jevnlig tar tempen på europeiske holdninger, viste at kun 40 prosent av EUs befolkning har tillit til EU. Det er 3 % flere enn høsten 2014. Tilliten stiger, men den er altså ikke påfallende stor ute i Europa heller.

Hvorfor snakker ikke norske politikere mer om fredsprosjektet EU?

Det ser med andre ord ut som om EU har et imageproblem. EU forbindes med noe som blårussen vil innføre for å få et enda friere marked. Et ja til EU forbindes nærmest med et ja til en utslettelse av norsk landbruk, oljevirksomhet og fiske.

Hvorfor snakker ikke norske politikere mer om fredsprosjektet EU? Hvorfor snakker ikke norske politikere om alle fordelene ved et norsk EU-medlemskap? Hvorfor er det ingen som går i fakkeltog for EU? Og hvorfor er det ingen Bob Geldof som arrangerer en Live Aid-konsert for EU?

Fordi ingen vil bli sett på som en riking som vil hjelpe de rikere til å bli rikere. Det er synd. For det er ikke det EU handler om. Da kan det være verdt å minne om hva fredsprosjektet EU er tuftet på.

Spent stemning

Da 2. verdenskrig var over, fryktet man en ny krig i Europa. Spesielt var stemningen spent mellom Frankrike og Tyskland. Derfor opprettet Vest-Tyskland, Frankrike og Benelux-landene et kull og stålfelleskap (EKSF) med klare overnasjonale trekk. Både kull og stål var essensielle ingredienser i krigsindustrien. Ved å få en felles kontroll på disse feltene ble en ny krig praktisk umulig. Siden etableringen av EKSF i 1951, har europeisk integrasjon sett en snøballeffekt, der integrasjon (eller samarbeid på godt norsk) på ett område har ført til integrasjon på nye områder.

Det som begynte som seks land som samarbeidet om kull og stål har blitt til 28 land som samarbeider om det meste.

I dag har EU felles politikk på en rekke områder som for eksempel landbruk, miljø, økonomi, sikkerhet og utenriks. Vi har et felles politisamarbeid gjennom Interpol, og et grensesamarbeid gjennom Frontex. Vi har fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital over landegrensene.

Det som begynte som seks land som samarbeidet om kull og stål har blitt til 28 land som samarbeider om det meste. Noen vil kalle EU et europeisk USA. Andre mener det er noe unikt. Et samarbeid vi ikke har sett maken til før. Noe som hverken er en internasjonal organisasjon eller en føderasjon.Siden den kalde krigens slutt har EU innlemmet en rekke østeuropeiske land. For å være en offisiell kandidat stilles det strenge regler til demokrati og økonomi. Gulroten for å bedre styresettet er mulighetene for rask økonomisk vekst som fullverdig EU-medlem. Og det er dette som er historien til de fleste østeuropeiske landene som har meldt seg inn. På få år har de sett markante forbedringer i sitt demokratiske styresett og markedsøkonomi. Dette burde EU hylles for. For det europeiske fredsprosjektet har lyktes. Det har ikke vært noen krig mellom noe EU-land siden etableringen av EKSF i 1951. ## Peke på syndebukker

Men det europeiske prosjektet er ikke perfekt. Eurokrisen, Hellas og flyktningbølgen som skyller inn over Europa er alle eksempler på det. Men spørsmålet er: Hvordan ville Europa sett ut uten et EU som tvang sine medlemmer til samarbeid?

Trolig ville de europeiske naboene vært mer opptatt av å peke på syndebukker, og gjerne krangle med hverandre. Hvem vet om dette ville ført til atter et Europa med kryssende allianser, fiendeskap og rustningskappløp?

... det europeiske prosjektet er ikke perfekt.

De europeiske naboene ville slettes ikke ha samarbeidet om å takle flyktningbølgen. De ville hylt og pekt på hverandre, for deretter å bygge opp hver sin mur rundt hver sin borg. Så fikk de stakkars flyktningene drukne i vollgravene. Det som skjer utenfor mine grenser er tross alt ikke «mitt» problem.

Med EU har økonomisk krise og flyktningstrømmen blitt «vårt problem». Som «vi» må løse sammen. Og som Hanne Skartveit så utmerket påpekte i VG tidligere denne måneden: «Den som tror at et EU i krise vil bruke tid og ressurser på å hjelpe det rike utenforlandet Norge til i enda større grad å bli en gratispassasjer, forstår ikke noe — hverken av psykologi eller av politikk.«

Spesielt i krisetid må vi være et lag, et fellesskap. Det er bare slik vi kan takle felles utfordringer. Svaret er mer EU, ikke mindre EU.