«En kärlekshistoria» er et lite mesterverk. Den rører ved noe dypt i en. Den føles ekte som soloppgangen. Den gir et løft i en, et løft der en sier til seg selv: Dette her er riktig, dette er sannhet.Og dét uten at filmen snakker med store ord eller gir oss bydende og/eller spektakulære bilder. Tonen, bildene, skuespilleriet føles like hverdagslig som en oppvaskklut. Likevel nøler ikke undertegnede med å karakterisere «En kärlekshistoria» som ren og stor kunst. Fordi: Den forteller en sommerlig kjærlighetshistorie mellom den 14-årige Annika og femtenåringen Pär. Mot en bakgrunn av mopeder, flipperspill, disco. Den fortelles med all ømhet, fortvilelse, sårhet og vektløs lykke som bare mennesker i de tidlige tenårene kan føle det. Okey, da, så kan vi voksne iblant også føle noe i den retning. Det fortelles ramt realistisk, samtidig er det formidlet med poesi. Men en klar, medlevende, medfølende poesi, ikke en sukret én.Samtidig makter Roy Andersson å tegne en bilde av voksengenerasjonen — de i førtiårene - som er både grusom og trist, tragisk og komisk. De synes å leve innesperret i sine frustrasjoners fengsler, de aller fleste synes å ha sveket seg selv. Men se: Roy Andersson makter å transformere 70-talls tonen og -stemningen i Sverige til noe almengyldig: Det å gi avkall på sine idealer, drømmer, lengsler, til fordel for bekvemhet og trygg rutine. Filmspråket hans er stillfarent, samtidig ytterst dynamisk. Han makter å gjennomføre ømhet og poesi med besk realisme og det tragiske/det komiske, uten et sekund å miste synspunktet eller «balansen». Se eller gjense den!En kärlekshistoriaSverige 1970Regi og manus: Roy AnderssonSkuespillere: Rolf Sohlman. Ann-Sofie Kylin. Bertil Nordström. Margreth Weivers. Lennart Teffeldt. Gunnar Ossiander. Anita Lindblom.