Kenneth Jacobsen, født 6. september 2013. Foto: Sondre Steen Holvik
Her døpes Kenneth Jacobsen, med navnet sitt på kirkeveggen i bakgrunnen. F.v. presten Sigmund Kruse, foreldrene Sivan og Lisbeth Jacobsen og bak tre av fadderne Chavan Yadgar, Matz Fernandez Myhre og Maria Kalleberg. Med ryggen til tremenningen Elin Katrin Rysstad. Foto: Sondre Steen Holvik
Presten Sigmund Kruse har fulgt familien Jacobsen gjennom den dypeste sorg – her under begravelsen til Kenneth Jacobsen i Hellemyr kirke. Foto: Kjartan Bjelland
Her er den nærmeste familien til dåpsbarnet Kenneth Jacobsen, sammen med foreldrene Sivan og Lisbeth Jacobsen. T.v. besteforeldrene Avan Ahmed og Ayad Walid som er Sivans foreldre, t.h. Grethe og Willy Jacobsen som er Lisbeths foreldre.
På bursdagen 17. november da avdøde Kenneth Jacobsen ville fylt 31 år, tok mamma Lisbeth Jacobsen med sin sønn på onkelens grav. Nå han Kenneth fått Kenneths navn. Foto: Privat

KRISTIANSAND: – Da jeg mistet broren min, sa jeg at "når jeg får en gutt, skal jeg kalle ham Kenneth". Nå har det skjedd. Og jeg er veldig glad.

Lisbeth Jacobsen (23) og ektemannen Sivan Jacobsen (24) bar sin sønn til dåpen i Hellemyr kirke søndag. Første søndag i advent ble Kenneth Jacobsen døpt. Og dermed ble avdøde Kenneth Jacobsens minne hedret. Det har vært viktig for mamma Lisbeth:

– Jeg har så mange gode minner om min bror, og det var en så brutal måte han døde på. Det siste jeg sa til Kenneth var "takk" – tidligere samme dag som han døde. Han hadde kjøpt en pakke vingummi til meg.

– Han var storebroren min. Jeg var lillesøsteren og så veldig opp til ham. Når noen senere har spurt meg om jeg har noen søsken, har jeg svart at "nei, jeg er enebarn, men jeg hadde en bror".

Hellemyr kirke var søndag fylt av kirkelyden og barn som hadde sovet over i kirka. Det var høy og lys stemning i kirkerommet.

Sorger og gleder

Presten Sigmund Kruse har fulgt familien Jacobsen i tykt og tynt siden 2002 — i bølger av gleder og sorger; begravelsen til Kenneth, konfirmasjonen til Lisbeth, begravelse til et nært familiemedlem for noen uker siden og nå dåpen til Kenneth.

Kruse fikk den dramatiske dødsulykken i 2002 midt i fanget. Han måtte trø til overfor familier i ekstrem krise. Med ti års erfaring som sykehusprest, var han vant med å håndtere mennesker i krise.

I prekenen etter selve dåpshandlingen søndag, trakk Kruse linjen tilbake:

– Dåpsfølget i dag har hatt det vanskelig. Og det var tøft for alle da vi mistet fire ungdommer i 2002. Også da samlet vi oss i kirken og tente lys. Den gangen måtte vi kjempe for å tro på lyset i mørket. Her i dag er vi samlet – med nytt liv, nytt lys og nytt håp. Lys er sterkere enn mørket. Det må vi huske når det er som mørkest, sa Kruse.

Presten på døra

Fædrelandsvennen 10. oktober 2003.

– Jeg husker da Kruse kom på døra første gang etter ulykken. Det ringte på, og Lisbeth ropte "Det er presten". Jeg tenkte "Herregud, har jeg ikke nok!". Men det er det beste som har skjedd. Han er så flink til å sette ord på det uutholdelige.– Det var samtaler – neste terapi. Det var desperasjon, voldsomme svingninger. En liten jente som fikk se sin mor og sin far så knust. Jeg var i hjemmet deres som medmenneske, som et nærvær i smerten, sier Kruse.

Han er imponert over måten de har stått i det på:

Enestående gest

– Dere bejaer livet. Det er en enestående gest til Kenneth at hans navn føres videre. Dere har på en fantastisk måte klart å leve med smerten og klare å være i den gleden dette er, sier Kruse.

– Mamma og jeg har snakket mye om Kenneth, vi har så mange fine minner. Har sett på bilder og delt historier. For pappa har det vært verre å snakke. Han holder det mer inni seg, forteller Lisbeth.

– Jeg var opptatt av ikke å bryte sammen ute blant folk. Det var viktig for meg. Jeg lot heller følelsene spille ut hjemme, sier mamma og bestemor Grethe Jacobsen.

For hele familien har Kenneth blitt deres nye lys i livet.

Tok det ikke inn

Da dødsbudskapet kom, var Lisbeth 12 år. Mens foreldrene seilte rett ned følelsesmessig, klarte ikke den lille jenta å ta det inn.

– Vi fikk beskjed om ulykka torsdag. Lisbeth var opptatt av om vi da ikke skulle på besøk til de som vi hadde avtalt med dagen etter. Vi voksne kunne jo ikke ta inn det som hadde skjedd – hvordan kunne da en liten unge gjøre det? Jeg sa reaksjonen ville komme, og der fikk jeg rett, forteller Grethe.

– Jeg løp ute med vennene mine som før og sa at "i dag døde Kenneth, men ikke si det til noen", sier Lisbeth og smiler litt.

Reaksjonen kom

Hun legger ikke skjul på at ungdomstida var vanskelig. Den psykiske påkjenningen satte seg i muskulaturen kort tid etter ulykken. Den sliter hun med fortsatt. Så møtte hun savnet av storebror med tyngde da hun var ungdomsjente og han skulle vært der og beskyttet henne.

– Min reaksjon kom da jeg var 16-17 år. Det kom som en voldsom aggresjon. Jeg slet mye på skolen, også med konsentrasjonen. Jeg måtte begynne på nytt på Kvadraturen, meg jeg følte at jeg aldri fikk starte et skoleår med blanke ark. Den vanskelige meg fikk ikke noe gratis. Jeg var det sorte får, men helsesøsteren hjalp meg veldig, forteller hun.

Etter russetida i 2010 traff hun Sivan fra Vågsbygd. De ble kjærester.

– Og plutselig flyttet vi sammen, var gift og har barn. Det har virkelig gått fort. Jeg er glad for at Sivan ville ta mitt etternavn.

De giftet seg 28. juni, og Kenneth kom til verden 6. september.

– Da Lisbeth sa at hun ville kalle gutten vår Kenneth, sa jeg "Selvfølgelig, vi må bare spørre Grethe om det er greit, sier Sivan.

Og det var det.

Han var ikke der...

For minnene om Kenneth er sterke. Og det vonde gjør ikke så vondt å tenke på i dag som da:

– Mannen min ringte hjem på torsdag morgen og sa det hadde vært en alvorlig ulykke og at jeg måtte sjekke om Kenneth var hjemme. Jeg gjorde det. Bilen sto der, og han skulle vært på jobb. Jeg løp opp på rommet hans, og der hadde ingen ligget den natta. Jeg ringte jobben hans, og der var han heller ikke. Da sa jeg til Lisbeth: "Du må kle deg, vi må kanskje besøke Kenneth på sykehuset".

– Så kom politiet på døra, og mamma brøt totalt sammen, forteller Lisbeth.

– De sier jeg skrek så de må ha hørt meg over hele Hellemyr, sier Grethe og kan smile av det i dag.

"Jeg vil ha deg hel hjem"

– "Ha det, kjør forsiktig. Jeg vil ha deg hel hjem" var det siste jeg sa til Kenneth. Det er sikkert mange mødre som har sagt det samme. Min Kenneth kom aldri hjem. Jeg husker han den dagen hadde kjøpt seg en ny genser. Jeg sa at den ikke er helt din stil, så han byttet den til en av de andre. Rart å tenke på.

En ting hun angrer veldig på i dag, er at hun ikke tok imot tilbudet om å få de tingene etter sin sønn som hun hadde identifisert hos politiet etter ulykken.

– Det var ekstremt tøft. En brent lommebok med svidde papirer i. For meg ville det vært viktig å ha i dag, men sånn er det, sier hun.

Kenneth Jacobsen ble bisatt fra Grim kirke. Bare en gang har familien vært i den kirken siden – da Lisbeth gikk ut av ungdomsskolen. De er glade for at det var Hellemyr kirke som ble rammen for den store barnedåpen.

Glemmer aldri

Sigmund Kruse sier at en families tap av et enkelt familiemedlem, er like stort. Men når fire ungdommer blir drept i en dramatisk bilulykke, blir et helt lokalsamfunn rammet. Fædrelandsvennens førsteside etter dødsulykken var med bilder av de fire og tittelen "De fire vi mistet". Det var et symbol på den kollektive sorgen.

– Det var dramatisk. Det var to år etter drapene i Baneheia. Jeg hadde hatt mye kontakt med en av fedrene, Arne Bernt Paulsen, som mistet sin datter der. Så kom denne. Slikt glemmer man aldri.

– Derfor er det så utrolig flott og veldig sterkt at vi kan være sammen i gleden, vi som har delt sorgen. Setningen "dåpens lys forblir når livet slukner" fra dåpssalmen, ga en ekstra dimensjon denne dagen. Det var flott for meg å få døpe Kenneth og løfte ham fram for menigheten, sier Kruse som sa det slik i kirken:

– Her er Kenneth. Han er Guds barn. Ta vel imot ham.