Tabloid om Spinozaproblemet

Igland behandler denne romanen på en overflatisk måte.

I en anmeldelse av Irvin D Yaloms nye roman "Spinozaproblemet" 21. mai gir Alf Kjetil Igland boka terningkast tre, altså klassifisert på nivå med en middelmådig krim.

Igland kaller boka uforløst. Jeg håper ingen lar seg skremme fra å lese denne ytterste interessante og viktige boka. Iglands innvendinger er at romanen mangler plot og at dialogene er flate. Han mener Yalom heller burde skrive essay om dette stoffet.

Men Igland går ikke inn på Yaloms prosjekt som han redegjør for i forordet. Der skriver han om sin fasinasjon av Spinoza (1632 – 1677) som i ytterst ensomhet og isolasjon utformet sine tanker som foregrep sekulariseringen, det naturvitenskapelige verdensbilde og opplysningstiden – ja, også psykoanalysen. Spinoza har inspirert seinere filosofer og forfattere som Goethe, Hegel, Nietzsche, Marx og ikke minst vår egen Arne Næss. Spinozas hovedtanker: at det ikke fantes en allmektig gud, at naturen var gud og at det ikke var noe liv etter døden, var så radikal at han ble utstøtt av det jødiske trossamfunnet i Amsterdam, bare 24 år gammel. Han levde resten av sitt korte liv i fattigdom og askese, uten familie, uten fellesskap. Levebrødet var å slipe linser mens han forfattet bøker som forandret verden.

Yalom undret seg på hvordan han skulle skrive en roman om en mann som levde uten ytre dramatikk. Han introduserer derfor – som Spinozas motsetning Alfred Rosenberg, det tyske nazipartiets ledende antisemittiske ideologi. Etter min oppfatning bruker Yalom et ytterst heldig litterært grep ved å framstille Rosenberg som sykelig opptatt av Spinoza. Rosenberg klarer ikke å forklare hvorfor denne store tenkeren var jøde.

Det Yalom vil med romanen, er i popularisert form å introdusere leseren for Spinozas kompliserte tankeverden. Han kunne selvsagt ha skrevet essay om dette, men bare nådd fram til en brøkdel av lesere. Yaloms roman må derfor bedømmes om han lykkes med sin formidling. Dette klarer han på en måte som ikke kan måles i antall øyne på en terning.

Det går selvsagt an å problematisere hele denne store sjangeren der forfattere dikter inn scener og tanker i historiske personers liv. Men Yalom redegjør i etterordet for hva han har historisk belegg for og hva som han dikter videre på.

Jeg håper Igland ikke neste gang behandler en dyptpløyende roman på en slik overflatisk måte.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.