Slik kan foreldre støtte barna i å finne sin seksuelle identitet

Det er normalt å tvile på sin egen seksualitet i oppveksten. Trygge foreldre kan gjøre det lettere for barn og unge å finne ut av hvem de er.

— Følelseslivet til de unge svinger veldig, og de finner lettere ut av ting hvis de får svinge fritt, sier professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad.

Professoren, som selv er transe og kaller seg «hen», omtaler personer med atypisk seksuell legning for transbegavede, homofile talent eller trans-talent.

Sexolog: Seksualopplysningen var ikke bedre før

— Talentet kan bli trassig

— Det er normalt at unge er usikre på hva de føler, og ikke vet hvilken «side» de er på. Hvis de møter motstand, kan det uvanlige talentet bli trassig, sier Esben Esther Pirelli Benestad og får støtte av Landsforening for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH).

— Snakk med barna om mangfoldet i samfunnet, og lær dem at det er normalt og greit at de forelsker seg og tiltrekkes av ulike mennesker, råder Bård Nylund, leder i LLH.Begge to er opptatt av å ikke gjøre kjønnsatypisk adferd til et problem.

— Si heller til datteren: «Så fint at du liker henne». Det er mye bedre enn å vise motstand. Hvordan hennes legning ender opp med å bli, vet vi ikke når de er så unge. Foreldre må erkjenne at de ikke kan endre barnet, og bør heller hjelpe det til å leve livet på den måten som er best for dem, sier Pirelli Benestad.

Multikunstneren Tooji sto frem som homofil i våres.

Her forteller han om oppveksten sin

— Ikke bruk voksenbegrep som homo

Benestad hadde helst sett at alle kunne kle og te seg som de føler for, uten at det blir problematisert på noe vis.

— Det må være målet, og det er i alle fall viktig at de unge ikke får følelsen av at det er noe galt med dem.

- Men hvordan kan foreldre egentlig vite om barnet er homofilt eller transseksuell?

— Det kan vi ikke vite, og derfor bør vi heller ikke bruke disse voksenbegrepene og kalle barn homo, lesbisk eller transe. Hvis barnet oppfører seg annerledes rundt dette med kjæresteri og typiske gutte- og jenteting, sier vi heller at det har en kjønnsatypisk adferd, sier Pirelli Benestad.

Ikke oppdragelse

Ingen vet med sikkerhet om man er født homofil eller lesbisk. Noen fortrenger følelsen i årevis, mens andre lever godt i heterofile forhold i mange år, før man, nærmest over natten, opplever at man er blitt homofil.

— Dette har med natur og biologi, og ikke oppdragelse å gjøre. Som forelder må man akseptere barnet slik det er. Hvis man forsøker å

påvirke det i en annen retning, er det skadelig. Selv om vi vet at dragning mot samme kjønn eller transing i ung alder kan gå over, er det ikke noe som foreldre kan påvirke, sier Pirelli Benestad.

Det finnes ikke tall på hvor mange som bekjenner seg som homofile, lesbiske, bifile eller transer i Norge. Men levekårsundersøkelser viser at mange har det vanskelig. Det er flere selvmord og selvmordsforsøk blant homofile, enn i befolkningen for øvrig.

Dette er ekspertenes oppskrift på å stoppe mobbing

— Derfor er det viktig at også barn med en kjønnsatypisk adferd møtes med omsorg og forståelse, sier sexologiprofessoren.

Som eneste sted i landet, har Oslo en egen helsestasjon for lesbisk, homofil, bifil og transungdom mellom 13–30 år. I fjor var 320 unge inne til samtale og helsestasjonen fikk 450 henvendelser på mail.

— Dette er frisk og sunn ungdom, men dessverre er mange fulle av skam fordi de føler seg annerledes. Men det er normene i samfunnet det er noe galt med, ikke ungdommen, sier Ingun Wik, prosjektleder på helsestasjonen LHBT.

Vanskeligere for gutter

Nettstedet Ung.no er det offentliges informasjonskanal for ungdom, og er drevet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Her kan de unge få svar på ting som har med seksuell identitet å gjøre, og hjelp til å håndtere følelsene og lære seg hvordan de fungerer.

Ett av de vanligste spørsmålene er: «Hjelp, jeg er gutt og er blitt forelsket i kompisen min».

— Det er viktig å forstå at det er de samme følelsene som gjelder, uavhengig av hvem man blir forelsket i. Men samfunnet har dessverre ikke lært oss opp til at det er ok. Dermed blir gjerne problemet for ungdommene at de ikke ønsker å bryte disse normene, siden de helst vil være som alle andre, sier Wik.

- Foreldre må snakke mer med barn om seksualitet

Han mener at gutter gjerne møter mer trøbbel enn jenter.

— Spesielt når det kommer til det å utforske ulike kjønnsroller og kjønnsuttrykk. Det er mer akseptert å være guttejente, men det er ikke noe som heter «jentegutt». Mange gutter som fremstår som feminine, opplever mer motstand til normene i samfunnet, forklarer Wik.

Professor: Kan fort bli kleint

Hvis foreldre opplever at barna ikke vil snakke om disse tingene, anbefaler professor i klinisk barnepsykologi ved NTNU, Lars Wichstrøm, foreldre til å trø varsomt.

— Seksuell legning oppleves som noe veldig privat, og derfor blir det fort kleint hvis foreldre maser og nærmest forlanger å få vite. Da oppnår man gjerne det motsatte, at barna heller trekker seg mer unna, sier Wichstrøm.

Selv om foreldre vil barnas beste, kan det å tvinge dem til å snakke om vanskelig ting, oppleves som et tillitsbrudd.

— Vær heller tydelig på at du er der for barnet når det selv er klart. Og vis at du tåler å høre sannheten, råder Wichstrøm.

Redd for foreldrenes reaksjon

Ifølge Pirelli Benestad vil barn som har en utpreget og langvarig kjønnsatypisk adferd i oppveksten, i stor grad utvikle seg som homofile, lesbiske eller transpersoner av et eller annet slag. Det nye ordet for dette fenomenet er «kjønnsinkongruente», som betyr personer hvor det ikke er samsvar mellom kjønnsorgan og kjønnsidentitet.

— 50 til 60 prosent i den gruppen blir homofile eller lesbiske, og 20 prosent blir kjønnsinkongruente. Det høres mye ut, men det gjelder jo kun den gruppen som har en tydelig transvestittisk adferd i oppveksten, sier Pirelli Benestad.

Grensene for hva foreldre opplever som kjønnsatypisk adferd skyves stadig på. Men hvis du misliker barnets adferd, eller synes det er vanskelig, må du gå i deg selv.

— Slipp aldri slike signaler gjennom. Det er jo nettopp det at foreldre skal synes det er vanskelig og ekkelt, barna er redde for. Frykter de at foreldrene misliker det, blir det enda vanskeligere for dem å snakke om det, sier Wichstrøm.

Pirelli Benestad forteller at en stor andel av denne gruppen mennesker jobber hardt for å være som de fleste andre, uten at det går. Da gjør det ekstra vondt når de får følelsen av at det de representerer er ille for andre.

— Foreldre må sørge for å gi dem tryggheten om at det er viktig å være som man er, sier sexologiprofessoren.

Pirelli Benestad forklarer at åpenhet ofte er det beste. Også når foreldre kanskje frykter at barna skal bli mobbet for deres kjønnsatypiske adferd.

— Erfaringsmessig vet vi at det er de voksne som viser størst motstand. Barnas venner tar som regel lettere på slike ting. Det er grunn til å tro at de som er åpne om dette, har det bedre. Og det er jo det aller viktigste, sier Pirelli Benestad.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst. Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.