• Matti Goksøyr er professor i historie på Norges idrettshøgskole

IDRETTSRØSTEN : På samme måte som enkelte vil hevde at fotball er fotball, og nok med det, vi noen si at sjakk er sjakk. Men hvis vi ser litt utenfor vår egen nesetipp, til den olympiske bevegelse og den norske idrettens historie, vil vi se at dagens norske holdning til hva som er idrett ikke er selvsagt.

Uttrykket «det utvidede idrettsbegrep» som noen foretrekker å bruke, er beslektet med det «utvidede kulturbegrep» som det var mye snakk om i Norge på 1970-tallet, i forbindelse med fire stortingsmeldinger om kulturpolitikk. De inkluderte såkalt folkelig kultur, og dermed idrett, i den nasjonale kulturpolitikken. Størst oppsikt vakte det da det førte til at travhester som Alm Svarten og andre kunne risikere å motta lokale kulturpriser. En diskuterte altså om idrett og sport var kultur. I dag diskuterer folk om sjakk er idrett.

I 105 land er sjakk en anerkjent idrett og en naturlig del av det nasjonale sportslivet. Sjakk kalles en sport av IOC, den Internasjonale Olympiske Komite, som har det internasjonale sjakkforbundet (FIDE) som et av sine anerkjente internasjonale idrettsforbund. FIDE selv kaller det de driver med for sport. De får støtte for dette av norske toppidrettsfolk som burde vite hva de driver med når de anerkjenner Magnus Carlsen som en absolutt toppidrettsutøver og i årevis stemmer han høyt opp i Idrettsgallaens «Utøvernes pris».

Vår egen definisjon

I Norge holder vi, og Norges Idrettsforbund, oss med en egen idrettsdefinisjon, som legger vekt på at idrett skal være en fysisk aktivitet av konkurranse og/eller mosjonskarakter. Men en idrettsdefinisjon er ikke noe som er gitt av gudene og hugget i stein. Den er et produkt av sin tid. En skal ikke gå langt tilbake (1970-årene) før NIF syslet med et idrettsbegrep som hadde med kriteriet «av hobby— eller fritidskarakter». En slik forståelse av idretten ble skylt bort med pengene og den profesjonelle idretten som kom for fullt rundt 1990. Likevel er det i vår tid en slags enighet om at det fysiske elementet: Innsats og kroppslig mestring, tross alt må være et kjernepunkt i selve «idretten»?

Men idrett er ikke bare styrke, hurtighet og muskler. Idrett er muskelbevegelser satt inn i en bestemt sammenheng. Å gå på ski kan være transport eller sport. Det kan selvfølgelig også være rekreasjon og pur glede. Det er til syvende og sist den meningen vi selv legger i aktiviteten som avgjør om det fungerer som idrett.

Gode arbeideridretter

Men idrettslig mening kan finnes i svært ulike aktiviteter, og det området av folks liv som er blitt kalt idrett har sett svært ulikt ut. Dagens Norges Idrettsforbund (NIF) er en sammenslutning av Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) i 1946. NIF tok med seg AIFs motto: «Frihet, sunnhet, kultur», men ikke alle AIFs ulike idretter. I Arbeidernes Idrettsforbund hadde man nemlig betraktet sjakk som en idrett så god som noen. Her dyrket man allsidighet og et utvidet idrettsbegrep; i tillegg til ski, skøyter og fotball m.fl. samt de tradisjonelle arbeideridrettene boksing og bryting, regnet en også sjakk, bridge og brevduesport (!) som gode arbeideridretter. Sjakk var kultur, bridge skulle holde arbeidernes hardt tilkjempede penger unna pokerbordet, mens brevduer rett og slett var en del av arbeiderkulturen. Initiativet til sjakken i AIF kom for øvrig fra Bryggearbeidernes Sjakklag i 1932 - hjernetrim var ikke et fremmedord for kroppsarbeidere, og sjakk sto generelt sterkt som bedriftsidrett. Men dette nærmest intellektuelle innslaget i idrettsbevegelsen var også et resultat av internasjonal påvirkning fra kamerater i Sovjetunionen og Tyskland. Det ble spilt bedriftsturneringer, arbeidermesterskap og arbeiderlandskamper.

«Å tåle sterkt brygg»

Hvis vi går enda lenger tilbake, til norrøn tid, da selve idrettsbegrepet oppsto og hadde stor betydning, var det mye som kunne være «stor idrett». Det norrøne begrepet iþrott kunne betegne fysisk så vel som åndelig og intellektuell dyktighet.

Den siste «vikingkongen», Harald Hardråde, fikk laget et hyllingskvad til seg selv. Her ramser han opp åtte idretter som han mente han utmerket seg i. De gikk fra fysiske idretter som svømming og skiløping, til det vi kanskje i dag regner som «myke» aktiviteter som harpespill og dikting.

I andre kvad ble hans evne til å tyde stjernenes gang over himmelen og til å tåle sterkt brygg fremhevet (!) I Olafs saga får en biskop skryt av kong Olav fordi han kunne synge messer for alle tolv månedene i året, og det uten å se i en bok. Stor idrett, mener Olav.

Idrettsbegrepet strakte seg altså lenger enn kroppslige styrkeprøver. Brettspill ga kvinner mulighet til idrettsdeltagelse. Sjakk nevnes i sagaene fra 1100-tallet, og det er funnet sjakkbrikker fra middelalderutgravninger på Bryggen i Bergen.

Hva med moderne OL? OLs grunnlegger Pierre de Coubertin var inspirert av den greske antikken og sterk tilhenger av et utvidet idrettsbegrep. Men moderne OL inneholdt ikke sjakk-konkurranser. Derimot var kunstkonkurranser en del av de første OL fra 1912 til og med 1948, da de ble tatt av programmet som følge av at OL skulle være for amatører, det vil si for utøvere som aldri hadde tjent penger på å utøve idretten eller kunsten sin. Med sånne regler var det vanskelig å opprettholde et noenlunde nivå i kunstkonkurransene. Kunstkonkurransene omfattet bidrag innenfor grenene litteratur, musikk, maleri, skulptur og arkitektur. Sjakk har vært utenfor, i hvert fall foreløpig. Siden 1999 har imidlertid sjakk og FIDE vært tilsluttet IOC, som såkalt anerkjent internasjonalt idrettsforbund. Det er en skjebne og en status de deler med flere, fra orientering til vannskikjøring, og er ingen garanti om en gang å komme inn på det allerede overfylte OL-programmet. Men å akseptere IOCs doping-regler kan være et skritt innover i den olympiske bevegelse, og som vi har sett og lest fra Chennai; Carlsen og Anand måtte jevnlig møte til dopingkontroll.

Det er imidlertid fristende å spørre hvordan en norsk verdensmester i sjakk ville blitt mottatt hvis han eller hun ikke var den veltrente atleten, men tvert imot en overvektig, storrøykende bohemtype?

Noen ville sagt at en slik livsførsel aldri ville ha ført noen helt til topps, til det er sjakksporten for krevende. Men ideelt sett skal jo sjakk kunne spilles av alle; voksne og barn, funksjonsfriske og multihandicappede.

Styrken til sjakken er jo da at den gir flere en mulighet til å demonstrere det norrøne idrettsbegrepet; «ferdighet som stråler med kraft og utholdenhet».