(Tyskland-Italia 1-1, 5-6 str.)

Det hadde vært et forspill uten like. Spekulasjoner og diskusjoner langt utover det rimelige – kaptein Neuer eller kaptein Buffon, strateg Löw mot strateg Conte, hvilket lag hadde helt mest sement i betongblandingen, kunne tysk eleganse stå seg mot italiensk kraft og disiplin?

Ja, nettopp, det var den omvendte verden. Alt er tydelig hos Italia, spillerne er valgt blant de mest disiplinerte i riket, laget er kompakt både i forsvar og i angrep, det er ingen slinger i valsen overhodet. Det er Tyskland som leker.

Aftenpostens sportskommentator Ola Bernhus.

En virkelig klassikerFor den fotballglade – det er noen millioner av oss – inneholdt denne kampen mye mer enn svaret på hvem som gikk videre. Nå som Spania har falmet, var dette den ypperste av landskamper. Ikke noe søl med draktene heller. Hvitt og svart mot blått og hvitt. Klassisk.

Men ville noen av dem score før straffekonkurranse? Tyskland (Manuel Neuer) hadde null baklengs, Italia (Gianluigi Buffon) ett så langt i EM. Det ville bli få mål her også.

Ville det i det hele tatt bli målsjanser?

LES REFERATET HER:

Intenst og sjansefattig

Etter noen prøveangrep fra Italia overtok Tyskland føringen. Det var neppe italienerne imot. De angriper gjerne bakfra, ja helst det.

Kampen var lukket i nesten en halv time. Et annullert tysk mål – en udramatisk annullering – skapte litt utlufting, uten at noen ventet en målfest av den grunn.

Denne kampens verdi lå ikke der. Det var prestisjen, intensiteten, kraftutfoldelsen som gjorde dette til en sitrende opplevelse. For ut av stillingskrigen kunne det komme et gjennombrudd, en forsvarstabbe eller en tilfeldighet, som ville endre forutsetningene fullstendig.

Men det sto 0-0 ved pause.

Mange slags gleder

Ikke alle, men ganske mange gleder seg over iskalde keepere, forsvarere som spiller seg gjennom de trangeste utganger, angripere som gjerne springer 40 meter for å hjelpe til ved egen 16-meter, spillere som gjør jobben sin til minste detalj, enten det er å takle eller holde riktig posisjon.

Slik var dette en storkamp.

Tenk hvordan den ville blitt dersom det hadde vist seg mulig å skape noen målsjanser også. Men slik så det ikke ut. Lenge.

Så med ett kom det ene øyeblikket som gjorde denne kampen til noe mer enn en forsvarsoppvisning. Tyskland, som kom til kampen med fem backer, hadde hatt overtaket en stund da spissen Mario Gomez spilte igjennom en av backene, Jonas Hector. Foran mål kom Mezut Özil, møtte innlegget og scoret sitt første mål i turneringen.

Boatengs tabbe

Rett etter måtte Buffon redde etter en like stor sjanse, og nå hadde denne kampen alt, også pågående angrepsspill.

Og straffespark.

Hva i all verden tenkte han på, Boateng, da han gikk inn i en høydeduell med armene rett til værs? Han som har vært så suveren, han som egentlig ikke hadde trengt noen backer ved siden av seg i det hele tatt?.

Nå dummet han seg ut, til de grader at Italia kunne utligne ved Leonardo Bonucci. Så hadde tyskerne sluppet inn mål også.

Ville kampen låse seg på nytt, nå som lagene sto likt igjen? Ikke helt, men dette måtte ekstraomganger til.

Tyskland hadde styrt det meste av kampen, men ville det bli slik i ekstraomgangene? Hittil i EM hadde Italia løpt 10 % mer enn sine motstandere. De tåler mye jobb.

Utover kvelden ble det tydelig at Italia gjerne tok en straffekonkurranse. Turneringens eldste lag stolte på egne nerver.