KRONIKK: Jeg er mor, eller husmor om du vil, for tiden boende på Sørlandet. Men jeg har bodd mange år i Oslo, flere år i Stavanger, også i New York, bare sånn for sikkerhets skyld slik at jeg ikke blir stigmatisert som «husmor på Sørlandet». I tillegg har jeg vært FN-soldat i Libanon, jeg har seilt Atlanterhavet rundt i privat seilbåt, jeg er feminist, har høyere utdannelse, jobber som daglig leder for en fantastisk liten bedrift og er så heldig å ha blitt mor eller mamma om du vil.
Men jeg er en rasende mor ... Fra den dagen jeg så dagens lys, har verden ligget for mine føtter, jeg har grepet de muligheter som har vært å gripe, jeg har vært på menns arenaer, både til sjøs og til lands, og har følt at det har vært opp til meg å skape det livet jeg ønsker å leve. Og jeg takker kvinnene på 70— og 80-tallet for kampen de tok.
Det jeg setter høyest av alt, er min rett til å velge, eller velge vekk. Min rett til å velge å være mor til mitt barn med full lønn etter barnet mitt er 6,5 måneder, har noen tatt fra meg. Jeg er rasende på alle kvinner som frivillig og uten protest har gitt avkall på én eneste dag av foreldrepengeperioden til far, som ikke har kjempet fram en lengre foreldrepengeperioden enn maksimalt 6,5 måneder til seg selv! Hvor er dere?
Jeg har tapt mange hundre tusen kroner på at dere ikke har verdsatt dere selv så høyt at dere ikke har krevd lønn for å passe deres barn lenger enn maksimalt 6,5 måneder! Men dere har latt deres menn investere i eiendom, være arbeidstaker med de rettigheter dette gir, ta ut aksjeutbytte og tjent gode penger, mens dere har tatt hånd om fremtidens kapital – barna, gratis ...
Raseriet mitt er størst mot deg, Kristin Halvorsen. Ikke for den kjempejobben du har gjort med å bygge ut barnehager for å gi mor/familien valgmuligheter, men for ikke å ha kjempet for at mødre som ønsker å være fulltidsmor med full lønn for sitt barn lenger enn 6,5 måneder! Vi har latt oss redusere til fødemaskiner, uten biologi, uten morsinstinkter, uten verdi, anerkjennelse og respekt. Ingen politiker bør ta fra dette fra en mor. Min opplevelse av å bli mor i det norske samfunn i dag, er at det er et overgrep mot meg som kvinne. Jeg har blitt nedverdiget til å la meg bli avhengig av livsledsager eller Nav fordi jeg mener det eneste rette er å være fulltids mor for barn i minimum barnets to første leveår. Jeg minner om at vi lever i et av verdens rikeste land ...
”Mitt raseri går også mot den tvangspålagte fedrekvoten hvor mor blir «tvunget» til å gi fra seg barnet sitt på dagtid til far, slik at han også skal få lov til å leke «mor» bitte litte gran...
Lise Christensen
Mitt raseri går også mot den tvangspålagte fedrekvoten hvor mor blir «tvunget» til å gi fra seg barnet sitt på dagtid til far, slik at han også skal få lov til å leke «mor» bitte litte grann ... Nyere forskning viser at det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammelt. Hvis det absolutt skal være en tvangspålagt fedrekvote, bør den legges ETTER at barnet er fylt 18 måneder. Barn under 2 år fortjener ro. Jeg har tapt mange tusen kroner på fedrekvoten ...
Min plan var å gå ut i jobb tre måneder etter min datter ble født. Jeg er en kvinne av min tid, liker å jobbe, ønsker inntekt og er feminist. Så ble jeg mor. Hva skjer? En får et lite krapyl i armene, som suger deg til seg, forlanger hele deg mens livmor og kropp innhenter seg etter fødsel, hun vil ha pupp døgnet rundt, er tilfreds og rolig når mor er rundt og trøster, varmer og gir henne hudkontakt. I løpet av relativ kort tid oppdager jeg at det å gå ut i jobb etter tre måneder er helt utenkelig. Hun har valgt meg som sin foretrukne omsorgsperson.
Jeg tar ansvaret og mine morsinstinkter på alvor. Mitt raseri vokser etter hvert som månedene går. Jeg møter i likestillingsdebatt i Norges sørligste kommune med levekår og likestilling på dagsorden, forsvarer en latterlig lav kontantstøtte til ettåringer, begrunner det med at barn har størst separasjonsangst når det er mellom 12 og 18 måneder, at det tar en nyfødt 2 år å binde seg til en trygg omsorgsperson, at Verdens helseorganisasjon anbefaler amming i minst 2 år, at undersøkelser viser at ettåringer i barnehage har høyere hjertefrekvens enn ettåringer som er hjemme med mor/familien, og at dette kan indikere stress.
”Jeg klarte å holde min datter unna barnehagen i 2,5 år mens jeg jobbet kveldstid og synes jeg var kjempeflink, men presset ble til slutt så stort at jeg ikke turte mer, selv om jeg er pedagogisk utdannet.
Lise Christensen
Jeg klarte å holde min datter unna barnehagen i 2,5 år mens jeg jobbet kveldstid og synes jeg var kjempeflink, men presset ble til slutt så stort at jeg ikke turte mer, selv om jeg er pedagogisk utdannet. Min datter gikk 2 dager i barnehagen. Det tok to til tre dager før hun klarte å roe seg ned etter en barnehagedag. Så var det «på'n igjen» som Jan Eggum synger. «Sånn gikk no dagan» og raseriet bare vokste videre. Jeg traff Lill May Vestly og møtte endelig et «hjem» for mine følelser. Jeg møtte flere andre mødre med samme opplevelse som meg og vi har dannet Mammanettverket – Tid for barn.
Alle mine hundre tusen kroner som jeg har tapt får jeg ikke tilbake, men kanskje fremtidens mødre slipper å tape så mye penger og verdighet som jeg har gjort? Hvilket politisk parti tør sette på dagsorden at et barn trenger sin mor/den foretrukne omsorgspersonen på fulltid i 2 år? Hvilket politisk parti tør fjerne fedrekvoten i barnets 18 første leve måneder og la familien bestemme hva som er best for dem?
Audun Lysbakken og SV, meningsmålingene viser deres vei. Nedover ...
Vi bor i et av verdens rikeste land. Bli et foregangsland, vis vei, ta forskning på alvor og gi mor/familien fullverdig valgmulighet. Vi kan ikke ta til takke med noe annet. Og som et apropos, våre nye landsmenn trenger sin mor/familie like mye som oss. Norskopplæring kan komme senere. Etter barnet har fått sin trygge forankring med mor/familien.
Lise Christensen
100 % mor,
70 % yrkesaktiv
10 % organisasjonsaktiv,
10 % idrettsaktiv og
10 % husmor