Det skyldes at den dyktige skribenten, stilisten med deutsøkte formuleringene, den langt på vei geniale forfatteren er der hele tiden.Selv når jeg hoderystende tenker at nå Mykle, nå er du avleggs, på jordet,hinsides all fornuft, gammeldags og utgått på dato, så må jeg likevel lesevidere i denne merkelige boken som er så nydelig skrudd sammen av Agnar Myklessønn Arne Bust Mykle.
Hvem faller vel ikke for dette: «Jeg var åtte år. I detøyeblikk ble jeg en gammel mann. Jeg var en gutt på åtte år, og jeg stod ogvisste at jeg hadde levet mitt liv, og at jeg nu hadde sett hvordan livet var,og jeg stod med en forferdelig angst og bad til Gud om at jeg måtte få slippe».Saken er at han hadde kommet for sent til en time.
Få norske forfattere er så myteomspunne som Agnar Mykle(1915-1994). «Sangen om den røde rubin» fra 1956 forårsaket en skandale avdimensjoner fulgt av en omfattende rettssak der Mykle først ble dømt for å haforfattet en utuktig roman. Senere ble både forfatter og forlag frikjent ihøyesterett. Oppstyret førte til at romanen ble en av de aller mest solgte isamtiden, ikke bare i Norge, men i en rekke land. Saken stilte Mykles øvrigeforfatterskap i skyggen, ufortjent. Rettssaken ble en stor påkjenning forMykle, og utgivelsene etter denne begrenser seg til romanen Rubicon og denvakre novellesamlingen Largo fra 1967. Men det ryktedes at han skrev og skrev,uten at noe ble utgitt. Tusenvis av sider skulle han ha produsert, noe somviste seg å være riktig.
Gordon Hølmebakk har redigert tre store samlinger medetterlatte tekster som kom ut i 1997 og -98. Mykles sønn, Arne Bust Mykle,utgav i 2001 en samling reisebrev fra Amerika, og nå foreligger «Prinsessen påbordet! – en rapsodi», tekster i utvalg. Boken er virkelig rapsodisk, det vilsi løs i sammenføyningene, med tilsynelatende skiftende tematikk og nyeinnfallsvinkler. Men det er Agnar Mykle hele veien. Den uspiselige som hatetarbeiderpartiet, kristendommen – i særdeleshet indremisjonen, nynorsken ogmiddelmådigheten. Den ubegripelige som så seg selv som verdens størsteforfatter og «Der Bruder Gottes». Og guds gave til de tusen kvinner han påstårå ha beligget. Og formens og formuleringens mester som selv i disse etterlatteskriverier klarer å begeistre, å få leseren til å gispe over en uventet vendingetter en uendelighet av digresjoner og omveier.