Med et bilderikt språk, en forferdelig ulykke og et bestialsk mord drar forfatter Øistein Borge leseren rett inn i plott og handling. Dessverre er ikke slutten like god som begynnelsen. Den norske milliardæren Axel Krogh blir funnet drept i sitt hjem på den franske rivieraen. Politietterforsker Bogart Bull, nylig tørrlagt alkoholiker og enkemann, blir sendt til Frankrike for å etterforske mordet. Sporene leder til Munch og hans kunstnervenner tidlig på 1900-tallet og sadistiske nazister under 2. verdens krig. Det eneste som er klart er at dagens morder må være profesjonell.
Bogart Bull er i for seg en grei detektiv. Han er et eksempel på den klassiske, lurvete politimannen med en personlig tragedie som gjør at du får sympati med ham. Han er selvfølgelig helt briljant til tross for sine problemer på det personlige plan. Ikke veldig originalt med andre ord, men absolutt godkjent i krimsjangeren.
Det beste ved «Den syvende demonen», er språket til Borge. Han leker med språklige bilder, og tilfører romanen beskrivelser som får leseren til å trekke på smilebåndet. «Axel Krogh var kledd i tråd med sin økonomiske pondus». «Damen hadde empati som en saltvannskrokodille og omtrent samme appetitt på menn. Med slike bilder danner Borge raskt og effektivt et bilde av karakteren han vil beskrive. Språklig lekenhet gir også kjærkomne pusterom i en ellers brutal fortelling.
Dette er en krim fylt til randen med spenning og mysterier. Utgangspunktet er utvilsomt godt. Men vendingene blir for mange og brå, og Borge lykkes ikke med å utbrodere nok underveis. Når så gjerningsmannen til slutt forteller hvordan det hele henger sammen til slutt, føler man seg rett og slett litt snytt. Det blir en for enkel løsning. Borge utnytter rett og slett ikke plottets fulle potensial.
«Den syvende demonen» er absolutt underholdende, men skuffer i innspurten. Med et såpass godt utgangspunkt forventer man en mer intelligent slutt.