Undertegnede er selv politiansatt og er vel det mange vil karakterisere som erfaren. Jeg har i brorparten av mitt yrkesliv innen etaten jobbet operativ, dvs. som en av de som Fædrelandsvennen nå mener bør avvæpnes.

Det er ikke lenger noe i denne debatten som overrasker meg, heller ikke lederen. Det jeg imidlertid hadde forventet var at innlegget var basert på kunnskap. I stedet fremkommer det udokumenterte påstander og tema som etter mitt syn ikke har noe med debatten å gjøre.

Bevæpningen av norsk politi kom som kjent som en følge av et høynet trusselnivå i forhold til terror, da fra IS. Det er en midlertidig ordre som er gitt. Dette er ett spor av debatten. Et annet spor er om norsk politi skal bevæpnes permanent som et ledd i den samfunnsutviklingen vi har, på generelt grunnlag. Debattantene i det offentlige rom har problemer med å skille disse to sporene, eller så glemmes de.

Fare for angrep

Geir Iversen

Jeg er enig i at det er gledelig at det er gitt signaler om at terrorfaren er redusert. Det som er krystallklart i den nye trusselvurderingen er at det fortsatt er fare for angrep mot blant annet polititjenestemenn og kvinner. Fædrelandsvennen mener nå det er riktig å frata politiet muligheten til å kunne forsvare seg mot slike angrep av typen som vi har sett nært oss i våre naboland i nåtid. Jeg savner en argumentasjon for at nettopp dette selvfølgelig ikke kommer til å skje i Norge?

Det som er krystallklart i den nye trusselvurderingen er at det fortsatt er fare for angrep mot blant annet polititjenestemenn og kvinner.

Jeg leser også at avisen konstaterer at det er « bred enighet i Norge om at et ubevæpnet politi er det beste« . Hvor er påstanden om denne brede enigheten hentet i fra? Hvor er tallmaterialet som sier at flesteparten av den norske befolkning ønsker det samme som avisen? Er du som leser dette enig? Selv vet jeg ikke helt hva som er det beste.

LES OGSÅ: Lederen: Ta bort pistolene

Det neste er den mer eller mindre oppbrukte argumentasjonen om våpenkappløpet mellom politiet og kriminelle. Det går ut på at dersom politiet bærer våpen så vil også de kriminelle bevæpne seg. Da vil jeg gjøre en ting klart for deg som ikke jobber i miljøene; de kriminelle er og har alltid vært bevæpnet. Det som ødelegger for lederens, og enkelte andres poeng om våpenkappløpet, er det faktum at etter at det norske politiet begynte å bære våpen som en midlertidig ordning, har jeg og mine kolleger ikke sett eller erfart at de kriminelle har trappet opp med å skaffe seg større og tyngre skyss, som et svar på politiets opprustning. Skal de følge argumentasjonen om våpenkappløpet må de over på artilleri.

Uønskede hendelser

Så vådeskudd. Dette drar avisen fram som et argument at det er avfyrt 23 vådeskudd etter at midlertidig bevæpning ble innført. Hva var tallene før midlertidig bevæpning ble innført? Skal en vise til en endring, og skal det en viser til ha legitimitet, må en vel streng tatt vise til en før— og etter tilstand? Jeg kan vise til fakta. Det har ikke vært etablerte ordninger for innrapportering av vådeskudd i politiet. Denne type uønskede hendelser har vært håndtert lokalt, med få unntak (eks personskade).

Skal antall vådeskudd være en rettesnor for om politiet skal være midlertidig eller permanent bevæpning?

Det store spørsmålet er hvorfor vådeskudd blir trukket inn når en skal se på politiets permanente bevæpning? Skal antall vådeskudd være en rettesnor for om politiet skal være midlertidig eller permanent bevæpning? I så fall er, hvis en legger tallet 23 til grunn, for å bruke et tall, da er det altså 23 tjenestepersoner av 8000 operative som har avfyrt vådeskudd i 2015. Det tilsvarer 0,2 % av alt operativt mannskap. Vådeskudd er uakseptabelt, men jeg håper at også Fædrelandsvennen ser at den debatten hører hjemme i et annet spor, nemlig nivået på den enkelte og trening/opplæring. Det norske politiet er det politikorpset som har mest trening innen operative ferdigheter, herunder skytevåpen. Proporsjonalitet får vi inn med morsmelken fra første dag vi trår dørstokken ved Politihøgskolen. Hver dag får politistudentene høre at «en skyter ikke en spurv med kanon». All maktanvendelse er i alle tilfeller siste utvei. Poenget er at selv om verktøyet er tilgjengelig er det situasjonen som avgjør hvilket verktøy skal anvendes. Det er en del av vår jobb å foreta denne vurderingen, gjerne i løpet av noen sekunder.

Er Norge så særegne?

Hvor er de virkelig gode argumentene for et ubevæpnet politi? Hvor er forskningen som sier at det er bedre enn alternativet? Hvorfor skal Norge, som det eneste landet i verden, ha et ubevæpnet politi? Er Norge så særegne og har vi så «ikke sammenlignbare forhold» med resten av verden? Skal politiet være prisgitt terroristen eller den kriminelle i livstruende situasjoner? Er det den nasjonale stoltheten med et ubevæpnet politi som symbol på et fredelig samfunn som skal legges til grunn? Og er det å ha de rette verktøyene tilgjengelig i jobben (les; pistol) synonymt med ufred? Skal signal- og symboleffekten veie så tungt at publikums og politiets egen sikkerhet må vike?

Hvor er de virkelig gode argumentene for et ubevæpnet politi?

Dessverre må vi nok på lik linje med verden for øvrig innse at vi må leve med ulike organisasjoner som ønsker å påføre andre tap, smerte og usikkerhet. Ønsker vi å sette samfunnets eneste maktapparat i fredstid i stand til å beskytte de de er ansatt for å beskytte, og samtidig gi dem mulighet til å beskytte seg selv? Jeg bare spør.

Kronikken er forkortet. Red.