Livskunstneren fra Kuholmen

Du skal ha en nokså skarp tunge før det slås fast i leksikon som et faktum om deg. Men i Norsk Biografisk Leksikon står det nettopp det:

«Jan Vincents Johannessens skarpe tunge og raske tankegang er kjent og til dels fryktet. Men blir man vant til hans utradisjonelle vesen, finner man en meget generøs personlighet.» Det står det. Faktisk. Men det står jo enormt mye annet også, selvfølgelig. Og vi leste oss opp på denne nyslåtte 75-åringen, vi leste mye av det vi kom over, vi snakket med folk, flere folk, og vi tenkte at hjelp — dette blir mye. Og det var før vi møtte ham, før vi visste at han skulle snakke i nesten fire timer om smått og stort og den ene historien tett vevd inn i den andre tilsynelatende uten ende, men vips, der nøstet han alt pratet sammen igjen og svarte til slutt på spørsmålet. En vegg av prat og historier. En tykk vegg. Og vi tenkte at hjelp - dette blir mye.

— Jeg har blitt portrettert skikkelig rått en gang. Jeg likte det kjempegodt. Jeg vil heller ha et rått intervju fra en som kan skrive, enn god omtale av en som er tjukk i hue, sier Jan Vincents Johannessen og setter et par smale, skarpe øyne i Fædrelandsvennen.

Bare sånn at vi skal vite, liksom.

Jan Vincents Johannessen begynner å trekke på årene. Det må være lov å si når en mann fyller 75 år. Men han har faktisk fortsatt en mamma. Denne dagen har han fulgt sin mor til tannlegen. Det er litt sjau. Hun ble dement for et par år siden, fyller sine 96 år, og å stable henne på beina for en rutinesjekk til tannlegen tar en god formiddag. Jan Vincents ler rått:

— Da vi var ferdige, sa tannlegen til oss at han ikke behøvde gjøre mer i år. Han ville heller kalle henne inn igjen på ny neste år. Da så jeg på ham og sa - javel?

Javel. Det kan ligge mye gjemt bak et javel. Det er det sørlandske, alt det som er gjemt bak et tonefall, et nesten usynlig spørsmål, en helt utydelig spott, kanskje en vittighet i bare en ørliten skeiv tone. Men Jan Vincents Johannessen er ingen utpreget sørlending. Han gjemmer ikke bort sine meninger. Han bærer dem fram med stor selvtillit, fnyser av dumme motargumenter og banner som en ufrelst sjømann. Noe hans barnebarn skammer seg dypt over. Han er ingen saktmodig sjel. Jan Vincents Johannessen er ingen saktmodig sørlending.

- Jeg fikk mye juling , sier Jan Vincents Johannessen.

— Det var ikke noe spesielt ved det. Alle fikk juling, men vi hadde hjertevarme foreldre.

Jan Vincents snakker om sin barndom. På Kuholmen i Kristiansand. Som i dag er en solid og sjønær adresse med villaer tett i tett, avgrenset med tunge, gamle hager som nesten ramler overende av tunge syriner og blomstrende klokkebusker. Idyll.

Da Jan var unggutt, var det annerledes. Det var sjøfant, sjøfolk, industriarbeidere, håndverkere, arbeidsledige og outsidere som befolket Kuholmen. Med et bredt anstrøk av lavkirkelig og karismatisk tro. Det var voksendåp i Breivika, hvor hans besteforeldre bodde, det var tungetale og frelse og syndsforlatelse og åndsbesettelse. Pinsevenner meg her og bedehus meg der. Men et pent strøk — det var det ikke. Kåre Valebrokk fortalte Jan Vincents at hans foreldre mente Kuholmen var et sted barn ikke burde ferdes. Der var det for farlig.

— Det var jo fyll, litt slåssing og knivstikking og sånn her. Men jeg opplevde det aldri som farlig. Det var et fantastisk sted å vokse opp. Man ble herdet. Og det skjedde jo alltid noe. Savnet aldri en Ipad eller dataspill.

— Det er ikke en fare for at du på dine eldre dager romantiserer det, det var vel ren sosial nød innimellom?

— Jeg tror ikke det. Folk var stort sett fattige, men jeg tror ingen gikk sultne til sengs. Folk klarte seg. Dessuten var det mat i havet.

Faren til Jan Vincents var portvakt i Marvika Orlogsstasjon og hadde haugevis med andre jobber. Han jobbet alltid. Han anla hager og var en svært nevenyttig mann. Bygde etter hvert sitt eget hus, da Jans lillesøster kom til verden. Moren var bukseskredder, men også hun hadde ulike jobber. Var blant annet den første demonstrasjonsdamen til Hennig Olsen-is. Ingen dedikert kokk. Eller som Jan Vincents fastslår: — Det var lett å holde vekten. Hva hun kunne ødelegge, sukker han.

— Men det der med julingen - fikk du det ofte? To-tre ganger i året, liksom?

— Vi fikk det hver gang vi gjorde noe faenskap. Så det var nok betydelig oftere.

Ble de fersket i epleslang av noen naboer, så banket naboene dem også. Og de kunne ikke fortelle det hjemme. Da fikk de enda en runde.

— Og vi sladret jo aldri. Det kunne man ikke bli tatt i - å sladre.

Æreskodeksen gjaldt, man skulle ta juling som en mann, og Jan Vincents visste jo godt at hans pappa ga ham juling fordi han ville ham vel. Gjøre ham til et skikkelig menneske. Han slo ikke fordi han var slem. Han var snill.

Jan Vincents gikk ikke rundt og kjente på noe klasseskille. At han skulle være dårligere enn andre fordi om skøytene var hjemmesnekrede og delvis kjøpt hos «fillemannen» eller at han hadde slitte beksemstøvler og feil klær. Han gikk i speideren med folk fra andre strøk, med redersønner og kjøpmannsklasse.

— Jeg skjønte jo at de ikke var smartere enn meg. Det var ikke noe mer å tenke på.

Selv var Jan Vincents Johannessen tidlig kjent for være smart. Folk han gikk på skole med bekrefter det. Street smart — det blir du av å vokse opp et sted som Kuholmen på 50-tallet. Men boklærd, det ble du ikke nødvendigvis av å vokse opp på Kuholmen på 50-tallet. Men Jan Vincents leste. Han leste og leste. Gikk langs veien til sentrum med en bok i hånden. Lekser gjorde han på skolen. Han satt og ble undervist i matte og skrev stiler samtidig. Han ville bli ferdig med lekser før han gikk hjem, for da hadde han andre saker å bestille. Lese sine egne greier og herje rundt i det farlige nabolaget. Og en teori om hvorfor han valgte medisinen er denne:- Vi drev og eksperimenterte med noe sprengstoff en gang, vi gjorde det en periode. En gang smalt det så jævlig, jeg fikk en skade i beinet og måtte på sykehus. Stort sår. Og da ble jeg så veldig nysgjerrig på hvordan kroppen fungerte, hvordan den var bygget opp. Kanskje det var da jeg helt sikkert bestemte meg for det yrket.

En annen historie han forteller er denne: Da han var bitteliten leide foreldrene en liten kvistleilighet hos et barnløst ektepar på Kuholmen. Utedo i hagen. Det barnløse ekteparet ble hans reserveforeldre, han var mye hos dem. Kona hadde en hjerteklaff-feil og blødde lett mye.

— Jeg husker henne i alt det hvite sengetøyet fullt av blod. Jeg husker at jeg som femåring tok hånden hennes, trøstet henne og lovet å bli doktor så jeg skulle redde henne. Det rakk jeg ikke. Ellen døde før jeg ble voksen.

Men det er nettopp det huset der han hadde sine første barneår, han nå ønsker velkommen til når han er i Kristiansand. Hugo, enkemannen etter Ellen, ville gi det til ham på 60-tallet en gang, men Jan Vincents kjøpte det, leide det ut i mange år og tenkte egentlig ikke på å flytte dit før det var akkurat det hans samboer Camilla sa at de skulle. Hun var lei av hovedstaden, det var ikke fred å få. Og de hadde jo vært på Herøya i flere år, hvor de hadde kjøpt ett av de fire husene Kåre Valebrokk hadde satt opp. Huset på Kuholmen hadde vært bebodd og leid ut til halve Norge — de støter stadig på fremmede som har bodd i det. Og da samboer Camilla tok fatt på renoveringen av de små stuene - det var svært nedsarvet. Det luktet innestengt av tobakk, kattepiss og gudvethva. Nå er det gamle, lille huset hvitmalt med turkis dør, rosa vinduskarm, et varmepumpedeksel i all verdens farger. Bebodd av estetikere. For å tre inn i huset er som å entre et maleri. Det er designmøbler, sterke farger og varsomme farger, romantisk stil og retrostil - og - ingen tilfeldigheter. På den ene kjøkkenveggen er det broderier med gudsord. På den andre ulike, gamle fotografier.

— Se der, sier Jan Vincents og peker på et fotografi av en voksendåp med døperen, Ruben Dammen, og den som skulle døpes i hvite kjortler.

— Det var så mye voksendåp i Breivika. En gang nektet jeg å bade der, siden de som var døpt der var renset for all synd. Jeg hadde nok med egne synder, jeg trengte ikke bade i andres.

Man kan fort komme til å tenke at huset er fargelagt av en kvinnehånd og smykkekunster — hans livsledsagerske Camilla Prytz. Men nei, sier hun, det er like mye Jan Vincents. Alle fargene i gangen - de er hans, for eksempel. Ting med historier, gamle designklenodier, frekke lamper, eksotiske gaver fra fjern og nær, bøker. Og selvfølgelig store, sterke Jakob Weidemann-bilder. Som fra 80-tallet var en av Jan Vincents aller nærmeste. Han var nesten deres adoptivsønn, og bodde ofte på Ringsveen ved Lillehammer hvor Jakob og Anne Marie levde sine liv. Også når han skrev bestselgeren og praktboken «Kunsten å leve» sammen med nettopp den store, lyriske kunstneren, kjent som en av de første som våget ta et ordenlig steg inn i det abstrakte maleriet i Norge, den første modernisten.

Jakob Weidemann er bare en av uendelig mange storheter Jan Vincents har vært nær. Hans nettverk og bekjentskapskrets er stor. Og dønn ulogisk. Det spriker i alle retninger. For Camilla og Jan besøker for eksempel den norske stjerneduoen Stargate hjemme hos dem i USA og på landstedet i Italia. Og Willie Nelson ringer av og til når han er ute på turné og ber Jan Vincents komme og besøke ham. Så bor han i turnébussen til stjernen, går på et par konserter og lever tett på. Han er kompis med Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, fotografen Morten Krogvold og en hel del andre navn som er kjente og har vært kjente. Listen er lang og inneholder kunstliv, næringsliv, samfunnsliv. Det meste.

Aller nærmest ham er imidlertid hans sjelefrende Camilla. Som han møtte etter at han selv hadde vært skilt noen år. Det ble et skjebnemøte, som det heter, for dem begge. Det passet bra for Jan Vincents å treffe denne vel tredve år gamle skjønnheten og kunstneren, som er på alder med hans egne tre voksne barn. For Camilla var det vanskeligere, hun var nokså nygift. Ingen rundt dem hadde uansett troen på at forholdet skulle vare. Ingen. Folk ga dem fjorten dager. Tjue år senere er de fortsatt et par, sitter på en trapp på Sørlandet og prater om store og små ting. Og riktignok er det mange celebriteter på Jan Vincents venneliste, men det er mange andre også. Camilla mener han samler på raringer, eksentrikere, folk utenfor A4-arket. Og flere hjemløse er på listen også, få vet at han spanderte julelunsj på uteliggere i Urtegata i Oslo i mange år. Fra egen lomme. Og han bedyrer at han har like stort utbytte av å snakke med dem som samfunnstoppene.— Både de høyt oppe og de lavt nede i samfunnet - det er folk det er noe med. Det liker jeg, forklarer Jan Vincents. Det har bare blitt slik.

Slik forklarer han også sin imponerende medisinske karriere. Det har bare blitt slik. Det var aldri noen bestemt eller målrettet plan. Det ene tok det andre. Og selv om han i hele sin karriere hatet å gå på møter med sykehusdirektører, var det det han selv endte med å bli, og som ble hans ordentlige inntreden i norsk offentlighet. Så tydelig at han ble oppfattet som ubehøvlet, så fri at han ble oppfattet som arrogant, så ambisiøs på sitt radiumhospitals vegne at han ble oppfattet som trøblete. Ble oppfattet som — eller var. Ikke godt å si. Jan Vincents Johannessen er ikke kjent for å være opptatt av å bli likt. Han er kjent for å gi helt fullstendig blaffen i det. Og han snakker hardt om middelmådige helsebyråkrater og ledere, folk som blendes av egen makt og fortreffelighet. Han snakker hardt om belærende moralister og besserwissere.

— Helseledere og politiske ledere skulle være sammensatt av et tverrsnitt av befolkningen. Vi har i stedet fått et gjennomsnitt.

Direktør Johannessen røsket litt opp i helsevesenet. Med udiskutabel, faglig autoritet skapte han Radiumhospitalet om til et sykehus å være stolt av både nasjonalt og internasjonalt, han åpnet det opp og lot kvalitet prege korridorene som for mange er dødens korridorer. Han fikk penger til svømmebasseng. Etablerte gourmetkjøkken med kokker fra Continental. Og fikk Wenche Myhre, Arve Tellefsen og Westlife til å holde konserter. Sånne ting. Og ingen kunne ta ham på det, for det var en annen ting Jan Vincents Johannessen gjorde som få andre sykehusdirektører gjorde på den tiden: Han holdt budsjettene. Hvert eneste år. Derfor fikk han kanskje holde på, selv om de nok er tallrike, de som syntes han var en plage. I dag er imidlertid bassenget tomt for vann. Og gourmetrestauranten med gullmedaljene er stengt. Men Montebellosenteret på Mesnali, det står. Det tok Johannessen initiativet til, og det åpnet sine dører i 1990. Et senter for kreftpasienter og deres pårørende. Et sted for å lære seg å mestre livet med kreft. Mestre livet, kunsten å leve.— Der er det vann i svømmebassenget.

Selv har Jan Vincents Johannessen også fått kjenne på den syltynne tråden mellom lykkelig liv og brutal død. Han visste jo at en flekk på et røntgenbilde kan forandre alt. Men da hans egen sønn ble slått ned, offer for blind vold, i en hovedstadsgate i 1993, ble han selv redusert til en livredd pårørende i måneder. Sønnen hans, som studerte medisin, holdt på å dø flere ganger i tiden etterpå. Omfattende operasjoner måtte til for å redde hans liv. Hjerneoperasjon på hjerneoperasjon.

— Han klarte seg. Han er vel en sta faen, han også.

I dag er sønnen halvt ufør, halvt i jobb. Han har det bra, og har til og med gitt ut boken «Tilbake til livet», men det var ikke det livet han hadde planlagt. Men i denne erkjennelsen - av hvor skjørt alt egentlig er - ligger det tross alt noe livsvisdom å høste av.

— Du er ikke redd for å bli vår alles husdoktor eller guru, den gode legen og kloke gamle, mannen som fyller oss med banaliteter om hvordan vi skal leve våre liv?

— Jo, jeg er livredd for det. Jeg vet jo ikke hvordan andre skal leve sine liv. Det må de finne ut selv. Men jeg kan kanskje av og til sette i gang deres egen tankeprosess. Men jeg har jo dritt meg ut mange ganger.

Og banalt og banalt. Det meste i livet er jo banalt, mener doktoren. Og har du ordentlig problemer og alvorlig sykdom, får du hjelp og omsorg av Jan Vincents. Men for følsomme sjeler som bare ønsker klapp på kinnet og oppmuntrende tilrop eller trøst nesten uansett, er budskapet til Jan Vincents om livslykke nokså tøffe ord - det kan bli slik hvis du har levd på for eksempel Radiumhospitalet i mange år og virkelig sett lidelse. Med stor L. Smerte. Dødsangst. Folk med betydelige mindre utfordringer kan få høre dette:

1. Hva er kortversjonen?

2. Slutt å syte.

3. Det går over.

4. Skru løs hengslene eller senk skuldrene.

5. Drit i det.

Selv mener 75-åringen at han trenger omlag tre hundre år til hvis han skal få gjort alt han har lyst til. Han har flere bøker i hodet. Han vil gjerne eksperimentere mer med digital kunst, forsøke seg på skulptur, komponere mer.

— Du har utfoldet deg på så mange felt - hvordan klarer du det?

— Jeg tror kanskje jeg er ganske god på å koble sammen den venstre og høyre hjernehalvdelen, svarer Jan Vincents Johannessen. Og legger til:

— Og jeg er ganske god på å bruke periferien av synsfeltet, ikke bare se rett fram.

— Men hva mener du da, hva er kunsten å leve?

— Å virkelig leve. Ikke bare holde seg i live.

Dagen etter kommer det også en tilføyelse på tekstmelding: «Flere 75-åringer burde spille fotball. På vei til trening nå».

Disse ni skal kåre vinneren

Kunstmuseet vil ha ny organisasjon på plass før de ansetter ny direktør

Nytt styre i SKMU