• I Uviten skriver Nina Kristiansen, Simen Gaure, Kristian Gundersen, Tarjei Havnes og Magne Mogstad hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Les hele Piketty-debatten:

Axel West Pedersen:

Tarjei Havnes og Magne Mogstad:

Kjetil A. Jakobsen:

Axel West Pedersen:

Thomas Pikettys bok Kapital i det 21. århundret har endret debatten om ulikhet, både i akademiske og politiske kretser. Boken bygger på Piketty’s betydelige innsats for å kartlegge ulikhet i inntekt og formue over de siste 200 årene. Sammen med fremtredende økonomer som Tony Atkinson, Emmanuel Saez, og vår egen Rolf Aaberge, har Piketty gravd i arkiver og kartlagt ulikheten i en rekke land. Dataene er gjort tilgjengelige for alle, og vil uten tvil bidra til ny viten i mange år fremover.

Kapital og inntekt

I boken går Piketty et skritt videre. I tillegg til å beskrive endringene i ulikhet, forsøker han å forklare mekanismene som ligger bak, å spå om utviklingen fremover, og å gi forslag til politikk som kan motvirke spådommene.

Et hovedpoeng for Piketty er forholdet mellom kapital og inntekt. I boken viser han at kapitalen i forhold til inntekt sank de femti første årene etter 1900, før den igjen økte betydelig. I dag er forholdet nesten tilbake til der det var i 1900. Pikettys forklaring er at inntektsveksten i den kapitalistiske økonomien er lav, mens avkastningen på kapital er høy. Dermed, hevder Piketty, vil kapital vokse raskere enn inntekt, og økonomien ubønnhørlig dras i retning av voksende ulikhet.

Motbør fra ledende økonomer

Forklaringen og spådommene har imidlertid møtt motbør fra en rekke ledende økonomer. For det første er det bare i helt ekstreme tilfeller at forklaringen til Piketty vil gi stadig voksende ulikhet: Det krever at kapitaleierne konsumerer og donerer vekk lite, overfører hele formuen som arv til sitt ene barn, knapt betaler skatt, og investerer optimalt. Dette ser ikke ut til å være noen god beskrivelse av verdens kapitaleiere. For eksempel har 127 av verdens aller rikeste lovet å gi bort over halvparten av formuen til veldedighet i Bill Gates’ The Giving Pledge.

For det andre skulle Pikettys forklaring tilsi at arv forklarer en stor og stadig større del av konsentrasjonen blant de aller rikeste. Data fra USA tyder imidlertid på at arv forklarer overraskende lite av denne konsentrasjonen. For eksempel sank andelen arvinger på Forbes 400-liste fra 36 prosent i 1982 til 16 prosent i 2003. For det tredje ser forholdet mellom avkastningen på kapital og inntekt, Pikettys favorittsammenheng, ut til å forklare lite av utviklingen i formuesulikheten. Sammenhengen er til og med ofte negativ, det motsatte av hva Pikettys teori skulle tilsi.

Boligprisene forklarer det meste

Og sist, men ikke minst, inkluderer Pikettys kapitalbegrep ikke bare vanlige former for kapital som maskiner, fabrikker og bygninger, men også formuesobjekter som bolig. Siden bolig er den klart største delen av formuen til det brede lag av folket, er dette skillet ikke uvesentlig.

En grundig analyse av Pikettys data viser faktisk at veksten i forholdet mellom hans kapitalmål og inntekt i hovedsak er drevet av økte boligpriser. Dette betyr på den ene siden at veksten ikke kan fortelle oss noe særlig om hvordan overskuddet i produksjonen fordeles. På den andre siden forteller det at hovedforklaringen på veksten må ligge i driverne bak de økte boligprisene. Økt opphopning av kapital blant de rikeste virker som en lite sannsynlig kandidat i så måte.