Det er fem grader i det grumsete vannet. På kanten av brygga står Bjørn Torsøy (49) i fullt dykkerutstyr, hundre prosent fokusert, bare øynene vises i dykkermaska. Han teller ned, hiver seg uti med en bestemt bevegelse, og forsvinner nesten 30 meter ned i det mørke vannet.
Minuttene går.
Orker ikke dykkermas
Hver dag hopper dykkere i vannet for dykkerfirmaet O. E. Hagen AS i Kristiansand. De borrer, skrur og gjør mye mekanisk arbeid – under vann. Og de må takle å oppholde seg i trange rom med dårlig sikt. Ofte jobber de under vann i opptil fem timer, hvis det ikke er for dypt.
Selv om han mener han har drømmejobben, skryter ikke avdelingsleder Bjørn Torsøy av at han er dykker. Helst snakker han aldri om det.
— Hvis jeg er på en bar og noen spør hva jeg driver med, så sier jeg heller at jeg er snekker. Jeg gidder ikke å få dykkermaset på fritida. Det er det samme om og om igjen – alle spør om det er farlig. Det er det alle lurer på. Vi som kan dette, og som følger alle prosedyrene, vi opplever det ikke som farlig. Men de fleste forbinder dykkeryrket med noe skummelt.
— Så, er det farlig?
— Nei, nei, det kan jeg avkrefte. Jeg husker da jeg var fersk dykker, da var det spenning i det. Det er jo ikke naturlig å jobbe under vann. Men når den spenningen er borte, så er det bare som å gå på arbeid på kontoret om morningen som alle andre. Jeg vet at jeg har en annerledes jobb. Vi er ute hele året, og har en veldig variert jobb. Hvis jeg holder meg skadefri, vil jeg bli pensjonist her. Jeg trives i dette yrket.
Fra hobby til jobb
Alt begynte sommeren da han var 12 år. Det første dykket. Følelsen av vektløshet i vannet. Fascinasjonen som aldri forsvant.
— Jeg husker veldig godt den første gangen jeg dykket. En feriegjest kom til øya med dykkerutstyr, og så fikk jeg låne dykkerdrakten til mannen som var 1.90 meter høy. Drakten hadde vanvittig lange armer og bein, og det var veldig spesielt. Jeg husker jeg lå på bunnen inntil brygga, en sommer på Torsøya. Etter det var det full fokus på dykking.
Han tok dykkersertifikat som femtenåring, og var sportsdykker til 1991. Det var egentlig tilfeldig at han begynte å jobbe som dykker. Det kom en regelendring som regulerte det kommersielle dykkermarkedet, og det ble et krav om offentlig godkjent utdannelse for å drive kommersiell dykking. Han fullførte, og så begynte han å jobbe i Kristiansand.
— I dag er dykkerustyret bare et arbeidsantrekk. Det er kjeledressen min, det er hverdagen.
— Har dykkerfølelsen endret seg?
— Ja, det blir jo rutine. Når man tar hobbyen og gjør den om til arbeid, så blir det sånn. Men fascinasjonen over å være i vann er der fortsatt. Vektløsheten, samtidig som blodet pumper for fullt i kroppen din, den følelsen er fremdeles spesiell. Men om sommeren dykker jeg ikke lenger for moro skyld. Det er jeg ferdig med. Jeg kan være med guttungen min og se under vann ved brygga. Men jeg sitter helst i solstolen som alle andre.
Mareritt om dykking
Han har ikke fått alvorlige skader på grunn av dykkingen. Men noe har slitasje har det blitt siden kroppen utsettes for trykk under vann.
— Jeg sliter med ørene, og hører litt dårlig, men det plager meg ikke veldig.
— Har du vært redd på jobb?
— Ja. Jeg satt fast i en tunnel under vann en gang, 32 meter under havoverflaten, og gikk tom for luft. Det var fælt. Da det skjedde, måtte jeg ta fram reserveluft, roe meg helt ned, komme meg opp til overflaten og slappe av. Det gikk greit, men jeg dykket ikke mer den dagen, hvis du skjønner, sier han og smiler.
— Tenker man annerledes på døden når man har en jobb som innebærer risiko?
— Nei, jobben er så rutinepreget, så jeg tenker ikke på døden. Vi gjør jo alt for at vi skal komme opp til overflaten igjen. Det omkommer en dykker fra tid til annen, men det kan være på grunn av en hjertefeil eller andre ting som fører til dødsfallet, og ikke akkurat dykkingen. Og det skjer sjeldent.
Men han forteller at flere sliter med psyken hvis de har opplevd ulykker.
— Jeg kjenner en dykker satt på kanten uten dykkerutstyr på. Beinet hans ble hektet fast i noe som skulle senkes i vannet, han ble dratt med ned på ti meters dyp, fikk vann i lungene og ble livløs. Heldigvis fikk vi ham opp til overflaten, og fikk liv i ham til slutt. Men han fikk senskader, slet med søvnløshet, og hadde mareritt når han først fikk sove. Han kunne våkne om natta med følelsen av å ikke kunne puste. Det skjedde ikke hos oss, men på grunn av episoder som dette har vi grundig sikkerhetsopplæring. Vi er veldig nøye på sikkerheten i dag, forteller han.
Kan ikke ha klaustrofobi
Det finnes ingen "typisk arbeidsdag" for en yrkesdykker. Men ofte starter de i sju, åttetida om morningen, mens det fremdeles er lyst. Så venter ti- og tolvtimersdager, hvor de jobber mandag til torsdag. Hvis han dykker ned mot 30 meter, så får han så mye nitrogen i blodet i løpet av dykket, at han ikke kan dykke mer den dagen. Hvis de jobber på grunt vann har de ikke begrensning på dykketiden. Om de støper eller sveiser på seks meters dyp for eksempel, kan de være under vann i fem timer hver. Om de er på 20 meters dyp, kan de bare være der én time hver.
Bjørn Torsøy mener det er en spesiell type mennesker som er dykkere. Folk som er praktiske, som kan ta utfordringer, som er løsningsorienterte og som kan løse problemer under tidspress. Og du kan i alle fall ikke ha klaustrofobi eller være mørkeredd.
— Det er ofte mørkt under vann, så ofte jobber vi i blinde. Hvis det er mye mudder i vannet, kan man bli værende i en muddersky med absolutt null sikt. Da må du lage deg et mentalt kart og jobbe i blinde: "Ok, nå har jeg verktøyet der, jeg har skruene liggende der". Vi opplever ofte at det er kullsvart rundt oss, så det funker ikke å jobbe som dykker hvis du blir redd da.
Om vinteren jobber de på store vannmagasiner, og hjelper energiselskaper med å gjøre forandringer på vannveier.
— Det er kaldt og høyt, og det kan være null grader i vannet. Hvis du får hull i drakta da, så kjenner du virkelig hvor kaldt det er. Det svir. Vi drar ned i sjakter i kraftverk, og det er mye tilkomstteknikk, at man må tenke nøye gjennom at hele mannskapet er sikre når vi jobber dypt i sjakter og hull.
Kameratskap
En yrkesdykker kan jobbe som håndverker, drive med marinforskning, være sjømann, redningsdykker, ingeniør, fotograf eller dykkerinstruktør. De kan drive med vedlikehold av kaianlegg og båter, legging av kabler og rør eller inspeksjon av kabler og rør.
— Noen mener man må ha fagbrev i 30 yrker for å kunne gjøre vår jobb. Man må være tøff for å jobbe som dykker, he-he. Nei, egentlig er vi helt vanlige gutter hele gjengen. Vi har forresten ei jente i firmaet, hun er ung og knallgod i jobben sin. Jobben som dykker er så variert, og det gjør at jeg ønsker å holde meg i jobben.
Men det verste med jobben er å jobbe utendørs når det er skikkelig kaldt og surt, forteller han.
— Null grader og sludd er det verste i jobben vår. Og hvis luftfuktigheten er så høy at utstyret fryser fort, så får vi ispropper i lufttilførselen til dykkeren. Det er tunge løft i dykking også. Men det som er under vann blir så mye lettere, man blir "supermann" når er man er på havbunnen, for oppdriften hjelper deg. Det hender at dykkere som har vært nede en stund, overvurderer egen styrke når de kommer på land, og så får kink i ryggen, sier han og ler.
— Det beste er variasjonen i jobben. Og det gode kameratskapet. Og nå som det er vår, synes jeg at vi har byens mest spennende jobb.