Fantasy
Storbritannia/USA 2011
Regi: David Yates
Manus: Steve Kloves etter J.K. Rowlings roman
Skuespillere: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Helena Bonham-Carter, Alan Rickman, Ralph Fiennes, Michael Gambon. Maggie Smith
Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
J.K. Rowling har for lengst skrevet ferdig sin sju-binds serie om Harry Potter, gutten i dagens England som besitter store, magiske evner og tilhører et alternativt univers, samtidig som han også lever i en normal hverdag. Bokserien er en utvidelse av fantasysjangeren, den er blitt et referansepunkt og en suksess av eventyrlige dimensjoner. Harry Potter-navnet er et begrep, et kultfenomen og et populærkulturelt ikon.
Bøkene er fortløpende blitt filmatisert, den åttende og siste foreligger nå (åtte av den grunn at bok nr. sju er delt i to filmer). Bak alle magiske effekter, bak all livsfarlig maktkamp, både mellom personer og mellom Det gode og Det onde, er Harry Potter-bøkene dypest sett om vennskap. Og om samhold, hvilket er den naturlige følgevirkning av vennskap.
En hær av filmskapere har stått for disse filmatiseringene. De har skapt en form for kart etter J.K. Rowlings tekst og styrt sine bilder, billedrekker og sine effekter etter dét kartet, og gjort det med solid håndverksmessig begavelse.Harry Potter-universet er ikke statisk, figurene utvikler seg. Fra å være barn i de aller første bøkene/filmene, gjennomgår de den hormonoperaen som heter Tenårene. I denne siste boken er de klare for å leve deres egne liv, med alt hva det betyr av ansvar, kjærester, osv., i den dagnære, normale tilværelsen.
I Harry Potters magiske univers nærmer den endelige duellen mellom Det gode og Det onde seg. Og det er Harry Potter selv som enten kan bli seierherre eller offer i den både etterlengtede og fryktede kampen mot Voldemort. Her skal absolutt ingenting røpes av de sprang, bukkeritt og overrumplinger som skjer i dette siste opuset av Harry Potter-verdenen.
Men vi vil juble over substansen i det en ikke røper: Filmen er en intens opplevelse — spennende, suggererende, spektakulær. Ingenting mangler, ingenting føles overflødig, hele filmverket føles som en muskuløs skulptur.
3D-dimensjonen misbrukes ikke, slik en har opplevd det i flere andre filmer de siste par årene. I så måte er effektene i balanse, som en beholder med vann, fylt til randen, likevel spilles ikke en dråpe.
Faktisk våger en å mene: Denne siste Harry Potter-filmen er, bortsett fra den første, den filmen som eier skarpest nerve, størst effekt og som innehar de sterkeste overrumplingene.
Vel, så er det slutt. Og som alltid ved en slutt, får en følelsen av et visst vemod. Men i dette tilfelle snakker vi ikke om et «Farvel» som blir tatt av vinden. Vi har bøkene og vi har filmene. Så: Vel møtt, vemod.
Terningkast: 5.