Brussel ligger sentralt i Europa. Grand Place ligger tilsvarende sentralt i Brussel. En vakker, barokk markedsplass med Hotel de Ville – rådhuset – som dominerende bygning blant rekker av glitrende laug og gildehus fra 1400-tallet. Til venstre for det strålende og overdådig ornamenterte rådhuset ligger Maison du Cygne (Svanehuset), slagterlaugets hus.

Fram mot midten av 1800-tallet var Brussel tilholdssted for Europas mange politiske flyktninger. Og i Maison de Cygne – i 1847 – oppholder den 26 år gamle Karl Marx og den ett år yngre Friedrich Engels seg. Her, i hjertet av Brussel, gjør de ferdig manuskriptet til det Kommunistiske Manifest.

Leser du Manifestet i dag, blir du kanskje først og fremst slått av det polemiske – og ikke minst poetiske – språket som de to unge forfatterne bruker. Dernest vil du bli overrasket over hvilken progressiv og frigjørende kraft de tillegger den fremadstormende kapitalismen. I høystemte og lyriske vendinger beskriver de den nye økonomiske makten og hvordan den river opp gamle føydale strukturer med roten, fjerner privilegier, handelsbarrierer og laugenes reaksjonære makt over håndverk og industri.

Inspirert av Februarrevolusjonen i Frankrike, Det kommunistiske manifest og Charitterbevegelsen i England, oppfordrer Marcus Thrane i Kongepetisjonen av 1850 myndighetene til å fjerne alle handelshindringer mellom Norge og det øvrige Europa. Vernetollen på korn og andre næringsmidler, handelsmonopoler og øvrige privilegier måtte bort slik at det arbeidende folk kunne unngå armod og sult. Thranittbevegelsen vokste seg mektig og truet elitenes sosiale orden. Som kjent endte Marcus Thrane i tukthuset, fordi Kongen lot heller arbeiderbefolkningen sulte enn å fjerne handelsprivilegiene til bonde og borger.

Når vi lytter til den såkalte venstresiden i norsk politikk i dag, kan man lett få inntrykk av at arbeiderbevegelsen i Norge og i Europa for øvrig, historisk har vært motstander av frihandel og tilhenger av økonomisk proteksjonisme, toll og øvrige handelsbarrierer mellom nasjoner og kontinenter. Lenger bort fra sannheten enn dette skal det vanskelig gjøre å komme. Internasjonalisme, samarbeid og forbrødring så vel kulturelt som økonomisk over landegrenser og mellom nasjoner har tvert om kjennetegnet arbeiderbevegelsens holdninger og krav, fra de første usikre skritt til de massive og tunge opptog med faner, bannere og flagg.

Den norske venstresidens stemme er ensom, spak og sped og ikke hørbar i det europeiske kor av fagorganisasjoner og partier når de forsøker å fremstille tjenestedirektivet som ett av flere forsøk fra EU-parlamentet på å svekke fagbevegelsens innflytelse og legalisere sosial dumping. At tjenestedirektivet – i de snart seks årene siden prosessen om innholdet i lovforslaget ble påbegynt – har vært omfattet av sterke interessemotsetninger, demonstrasjoner og lobbyaksjoner, viser kun at årvåkenheten, offentligheten og demokratiet fungerer, i EU som i Norge. Europas fagbevegelse, så vel som øvrige interesse— og bransjeorganisasjoner, vant fram med sine syn og innsigelser.

Tjenestedirektivet er i likhet med alt annet lovverk et kompromiss og interessesammenfall mellom næringer, bransjer, kulturer, partier og fagorganisasjoner. Derfor tok det over seks år fra prosessen begynte til Europaparlamentet vedtok – ved andregangsbehandling – «Tjenester i det indre marked» 15. november 2006. Med dissens fra regjeringsmedlemmene i SV og Sp vedtok regjeringen Stoltenberg nylig å legge fram tjenestedirektivet for behandling i Stortinget. Fra 2010, i likhet med det øvrige Europa, vil direktivet bli en del av det norske lov- og styringsverk. Målet med tjenestedirektivet er å sikre fri bevegelighet og etableringsadgang for tjenester i det indre marked. Siden toll- og stålunionen ble etablert i 1957, har det pågått en kontinuerlig demontering av alle former for handelsbarrierer, diskriminering og proteksjonisme mellom medlemslandene, slik at blant annet stål, kull, fisk og agurker osv. kan flyte uhindret over landegrensene – som det for øvrig alltid har gjort innen riksgrensene for den enkelte nasjon. Og siden fellesskapet av nasjoner nå omfatter 27 land, er det mye som tyder på at samarbeidet har vært vellykket.

Den som tar seg tid til å studere direktivet vil straks oppdage at anvendelsen ikke omfatter finansielle tjenester, bank og kreditt, elektroniske kommunikasjonstjenester, transport- og havnetjenester, vikarbyråer, helsetjenester, farmasøytiske tjenester, kino, radio og tv-kringkasting, spill, sosialtjenester knyttet til sosiale boliger, private sikkerhetstjenester, vannverk osv. Og sist, men ikke minst, omfatter ikke direktivet Arbeidsretten:

«Dette direktiv påvirker ikke arbeids- og ansettelsesvilkår, herunder lengste tillatte arbeidsperioder og kortere tillatte hvileperioder, minste antall feriedager med lønn, minstelønn samt helse, sikkerhet og hygiene på arbeidsplassen, slik som anvendt av medlemsstatene i overensstemmelse med fellesskapsretten, og påvirker heller ikke forhold mellom partene i arbeidslivet, herunder retten til å forhandle og inngå kollektive avtaler, retten til streik og streikeaksjoner, i samsvar med nasjonal rett og praksis som respekterer felleskapsretten, og kommer heller ikke til anvendelse på tjenester som ytes av vikarbyråer. Dette direktiv påvirker ikke trygdelovgivningen i medlemsstatene.»

Hva er det den såkalte norske venstresiden har oppdaget som resten av den europeiske fagbevegelse ikke har sett? Alle som kjenner den europeiske fag- og arbeiderbevegelse vet at selv om norsk fagbevegelse har vunnet viktige posisjoner, og har en styrke og oppslutning som mange misunner oss, har vi ingen grunn til å undervurdere våre venner i sør. Når samtlige toneangivende fagorganisasjoner i Europa anbefaler å implementere tjenestedirektivet i det indre marked, bør vi heller lytte enn egenrådig og halsstarrig snøfte mot vinden.