KRISTIANSAND: Hun har fulgt Fædrelandsvennens reportasjer om bruk av tvang og makt overfor autister. Disse har hatt utgangspunkt i at de pårørende Ester Skreros og Wenche Lill Naglestad slo alarm ombruk av tvang og makt i et bofellesskap i Vågsbygd. Der har kommunen innrømmet ulovlig innelåsing av en autist, mens de pårørende mener tvangsbruken skjer langt oftere. Senest i påsken ble en beboer innelåst der, i følge Arna McDermott, som er hjelpepleier i det bofellesskapet.

Systemsvikt

— Det er systemsvikt i store deler autismeomsorgen. Dette skjer over hele landet, sier Drangsholt. Hun er mor til Scott (16) som er autist. Han er blant de heldige, som går sitt første år på Kristiansand Katedralskole Gimle der han får veldig god oppfølging og trives kjempegodt.

Hun og foreningen blir stadig kontaktet av foreldre og ansatte som fortviler over situasjonen, men ikke tør si i fra. Særlig pårørende som er redde for straffereaksjoner mot sine kjære dersom de kommer med kritikk. Straff kan være at autisten ikke får lov til å bli med på fellesaktiviteter, og nærmest blir utstøtt, og Drangsholt kjenner også til tilfeller hvor pårørende ikke blir invitert til møter som en slags straffereaksjon.

— En mor ringte meg og fortalte at sønnen hennes er i et bofellesskap for fire autister i Vest-Agder. I løpet av en helg var det 26 forskjellige pleiere innom. Dette skaper voldsom uro for autister som trenger forutsigbarhet, kontinuitet og trygghet, sier Drangsholt.

Dermed kan autister bli utagerende, høylytte og krevende.

— Da er det lett å ty til tvang og makt, sier Drangsholt.

Savner kontinuitet

Hun mener at de aller fleste tilfellene der det brukes tvang og makt, skyldes at autistene blir oppskaket av situasjonen rundt seg. Dersom det hadde vært kontinuitet blant ansatte, at flere hadde hatt kompetanse på hva man skal gjøre, så hadde det sjelden vært behov for bruk av tvang og makt. Omfattende bruk av vikarer og underbemanning er også viktige årsaker.

— Mange ansatte gjør en kjempejobb, men de jobber under håpløse forhold, sier Drangsholt.

Foreldre og pårørende forteller henne at det er mer slitsomt å slåss mot det offentlige, enn utfordringene autisme i seg selv gir.

De som tør å klage velger ofte Fylkesmannen, som har som oppgave å påse at kvaliteten på tjenestetilbudet er god nok, og at lovverket følges.

— Vi ser at Fylkesmannen kommer med kritikk, konstaterer brudd på kravene til faglig forsvarlighet og lignende. Kommunen sier den tar kritikken til seg og lanserer hva de skal gjøre for å bli bedre. Problemet er at nesten ingenting blir gjort, og alt bare fortsetter som før, sier Drangsholt.

- Skremmende

Hun mener Fylkesmannen må inkludere pårørende og ansatte, ikke bare skriftlige redegjørelser fra kommunene, når det gjennomføres tilsyn.

— Det er skremmende at de som skal føre tilsyn egentlig ikke får innblikk i hvor ille situasjonen faktisk er, sier Drangsholt.

Autismeforeningen har eksistert i 50 år, og den mener situasjonen aldri har vært så ille som den er nå.

— Hvem skal stille kommunene til ansvar? Dette dreier seg om menneskerettigheter og retten til et verdig liv, sier Drangsholt.