Etter tre engelskspråklige plater, åpner Erlend Ropstad venndølen i seg. Så bra.Han mimrer, lengter og gransker sin ungdomstid og sin oppvekst i Vennesla. Gode minner preget av uro og usikkerhet.

Dette gjør han altså på dialekt. Det er slik det må være når man oppsummerer en viktig del av sitt liv. Han er personlig og nær. Og kanskje også litt privat. Men det funker.

Ropstad har gått en lang vei med disse sangene. Det hele begynte med at kirkemiljøet i hjembygda oppfordret ham til å skrive på norsk for å bli med på en salmeplate. Det ble til den glimrende sangen "Huske deg igjen"; en salme for tvilere. Den tar utgangspunkt i Ropstads oppvekst, og den er én av de 11 låtene her.

Låtene har en atmosfære som griper. De er nennsomt og forsiktig arrangert. Stemningsfullt og dempet. Ofte med en akustisk gitar i front, dandert med diverse tangentinstrumenter. Man får lyst til å lytte på stemmen til Ropstad, som i stor grad inntar en hviskende og forsiktig stil.

Mange av låtene handler om lengsel og savn, slik som "To fnugg snø". Gamle forelskelser blir beskrevet og til tider gransket. Hva ville dette blitt til om det ikke var så mange lange bratte bakker? Erlend Ropstad gir ikke så mange svar, og det er lett å bli trukket inn i skildringene og tankespinnet han legger igjen.

Etter mange fine sanger, avsluttes det hele med den mest pågående og den sterkeste sangen av dem alle, nemlig "Demninga". Det kunne ha gått galt der, og slår fast at han overlevde Vennesla, men at uroen han følte da ble med ham videre i livet.

Uro og rastløshet. Det er vel det som skaper de beste artistene og de beste sangene. Slik er det med Erlend Ropstad også.