Jeg er den glade eier av en fastmontert campingvogn på en av Sørlandets flottere campingplasser.
Og jeg undrer med stadig.
Hva er det med dette campinglivet som er så fascinerende?
Hva er det som får oss til å oppholde oss i små bokser tett oppi masse folk på en sjampingplass?
Der plassen er liten, senga er smal og toalettrommet er så trangt at det enklest er å senke buksa til ankelhøyde å innta rommet baklengs og med rompa bar.
Ganske møe uforståelig spør du meg.Sånn som sist helg, for eksempel. Det er fredag, fri og altså langhelg .
Hva gjør man?
Vi pakka bilen og dro avgårde til campingvogna på solkysten. Nærmere bestemt Fevik.
For æppen Yr sa at her skulle sola skinne.
En blikkboks på 24 kvadrat
Vi velger altså bort både hytte og hus. Og da også masse plass, vedovn, varmepumpe, vannklosett, dusj osv osv for og innkvartere seg i en blikkboks på 24 kvadrat...
Ordet intimsone trenger man ikke tenke på for det er ikke et tema engang. Det finnes ikke noen sone, man er innafor hele tiden på en måte.
Senga er som sagt kort og smal, og i tillegg hard.
Hva er det som skjer egentlig? Hva får en til å velge sånn?
Først og fremst så er det jo pga veldig hyggelige og flotte naboer som også har funnet fascinasjonen i dette livet.
Nå derimot er det hverken sommer, varme eller naboer på plass i vognene rundt omkring, så det må være noe mer enn det.
For meg er det to-tre ting som er avgjørende.
— Lukt. Lukten når man kommer inn i vogna etter å ikke ha vært der en stund er ubetalelig. Og selv for en innbarka bygdefyr som sverger til ferskvann, så lukter sjøen godt.
— Det og ikke skal planlegge noen verdens ting. Akkurat dette er vel noe min kjære campingsamboer ikke er like begeistret for,men jeg synes det er deilig.
— Og god tid da. Masse god tid.
Full av løgn
Denne helgen så viste det seg at han derre æppen Yr er like full av løgn som (unnskyld Arnt, Inge og Daniel) en gammel bilselger.
Vi hadde ikke mer enn fått satt på varmen i vogna og kommet oss 100 meter inn i skogen med hundedyret før regnet satte inn.
Og bare så det er sagt, luftetur med hunden er nødvendighet når man skal bo i campingvogn noen dager.
24 kvadrat + hyper hund = Dårlig stemning.
Dårlig stemning + 24 kvadrat + ingen intimsone = Noe man helst vil slippe.
Så det regnestykket er ganske enkelt.
Koselighetsfulltskalaen
Det begynte altså å regne ganske betydelig. Solkysten ble til regnkysten.
Men da er det herligheten begynner på en måte.
Når man kommer inn fra tur og vogna er god og varm, kaffetrakteren bobler, stearinlysene brenner og avisen ligger og venter. Da er livet godt da.
Når det i tillegg drypper regn på taket, noe som høres ganske så voldsomt ut i en campingvogn, da er pila helt på toppen på koselighetsfulltskalaen.
Skåb i ein kråg
Men så blir man jo sulten også etterhvert. Da er det bare å sette igang på kjøkkenet. Men da bruker man ikke kjøkkenet inni vogna, men det kjøkkenet som er uti spikerteltet. Det er nemlig i spikerteltet alt foregår. Vogna er kun sove og tøylagringsplass.
Og pga dette så er kjøkkenet ikke egentlig et kjøkken.
Hadde jeg vært venndøl så hadde jeg sagt at det var bare et skåb i ein kråg.
Men jeg er jo Hægedøl så da sier jeg at det er et par kommoder med en hybelkomfyr oppå istedet.
Kjøkkenvifte finnes ikke ,for det er jo ikke et kjøkken sånn på ordentlig.
Så det damper, ryker og lukter helt femenalt.
Og maten smaker enda mer femenalt.
Det er rett og slett bare koselig.
Og nå er det lørdag og himmelen er blå. Da er det enda mer bedre.
Luksus og storleik?
God tid, avis, bok, kaffe, puslespill, skogstur, ingen grilldress, men derimot en OL genser fra 1994. Å, gå te sies seie æ bare.
Pluss noen nylagde munker som toppa heile driden på ein måde...
Jeg kommer bare på to ting jeg mangler akkurat nå egentlig.
Et bilblad. Det hadde jeg for god tid til å få kjøpt. Mao, rakk ikke butikken.
Og litt skikkelig matos/lukt i vogna, men det kommer snart så da er livet ganske så greit egentlig.
Så moralen er vel at luksus og storleik ikke alltid er det som gjør livet godt å leve.