• Bakterier som ikke lar seg drepe av antibiotika kan bli en krise folkehelsen. Denne uken vil Aftenposten Viten publisere tre artikler om antibiotika— og antibiotikaresistens for å markere den europeiske antibiotikadagen. Les også:

og

Det er bare 75 år siden det første antibiotikumet ble tatt i medisinsk bruk. Allerede nå er det bakterier som har utviklet resistens mot alle antibiotika vi har.I det siste har det vært skrevet mye om gule stafylokokker, eller meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA) hos gris og ESBL E. coli , eller betalaktamase-produserende Escherichia coli hos kylling. Er det koder for livsfarlige juleribber og dødelige kyllingfileter, eller er det ikke så farlig?

Dette er bakterier som er blitt svært resistente mot mange antibiotika, og som vekker bekymring hos både forskere og vanlige folk.

MRSA og ESBL E. coli gjør verken grisen eller kyllingen syk, men de har etablert seg blant bakteriene som normalt finnes på og i dyrene (normalfloraen).

Gjennom slakteprosessen vil de, i likhet med andre bakterier, kunne forurense kjøttproduktene og til slutt havne på kjøkkenet og i maten vår.

Antibiotikaresistensen kan gå «undercover»

I tarmen og på slimhinner vil de blande seg med alle de bakteriene som allerede finnes der, og eventuelt etablere seg i menneskets normalflora der de kan gå «undercover» med sine resistensgener.

Det er to grunner til at vi ikke ønsker at MRSA og ESBL E. coli skal bli en del av befolkningens normalflora.

Den ene er at bakteriene selv kan forårsake infeksjoner som er vanskelige å behandle. Den andre er at de kan spre resistensgenene slik at infeksjoner generelt kan bli vanskelig å behandle.

I konkurransen mellom bakterier kan antibiotika sies å være bakterienes angrepsvåpen MRSA og ESBL E. coli fra normalfloraen kan i noen tilfeller forårsake infeksjoner. Eldre, små barn, gravide, nyopererte og personer med nedsatt immunforsvar er grupper i samfunnet som er mer utsatt for infeksjoner. En E. coli -bakterie som egentlig hører til i tarmen vil for eksempel kunne forårsake en urinveisinfeksjon. Er denne E. coli -bakterien en ESBL-variant, vil en uskyldig urinveisinfeksjon bli svært vanskelig å behandle.

MRSA fra gris har også gitt infeksjoner hos mennesker som er svekket, og MRSA er en velkjent årsak til sykehusinfeksjoner.

Antibiotika og resistens har alltid vært bakterienes angreps— og forsvarsvåpen

Det er potensialet for spredning av resistens som er ekstra bekymringsfullt. Ved behov, som for eksempel under en antibiotikabehandling, kan resistensen overføres fra reservoaret i normalfloraen til andre bakterier.

Antibiotikaresistens og overføring av resistens er ikke et nytt fenomen. Det har antagelig forekommet like lenge som bakterier har eksistert. At enkeltbakterier er resistente mot ett antibiotikum eller to er derfor verken nytt, uvanlig eller oppsiktsvekkende.

Det er derimot nytt at noen bakterier blir multiresistente, og tåler mange antibiotika samtidig. Det at spredningen av resistens går så fort, og at det er stadig flere bakterier som er resistente gir også grunn til bekymring.

Ufarlige bakterier kan også tåle antibiotika

Antibiotikaresistens finnes ikke bare hos den lille andelen av bakterier som gjør oss syke. På huden, i munnen og i tarmen vår er det et rikt sammensatt samfunn av bakterier som er nyttige for oss. I jord og vann utgjør tilsvarende bakteriesamfunn viktige regulatorer i naturens kretsløp.

Multiresistens hos tuberkulosebakterier er eksempel på resistens som har utviklet seg gjennom mutasjoner I alle bakteriesamfunn vil det være konkurranse mellom bakteriene, blant annet om næring og plass. En effektiv måte å vinne en konkurranse på er å utmanøvrere eller drepe motstanderen.

I konkurransen mellom bakterier kan antibiotika sies å være bakterienes angrepsvåpen, mens resistensmekanismene er deres forsvarsvåpen.

Antagelig har resistensmekanismer eksistert like lenge som bakterier har produsert antibiotika. Mange av de antibiotika som forskere har utviklet i de siste hundre år, tilsvarer antibiotika som bakterier og sopp har produsert i kanskje hundre millioner år.

Det finnes både naturlig og ervervet resistens

På samme måte som det finnes ulike typer antibiotika, finnes det ulike resistensmekanismer. Noen bakterier er naturlig resistente mot ett eller flere antibiotikum, fordi de mangler den strukturen som antibiotikumet virker på.

For eksempel vil et antibiotikum som hemmer celleveggen ikke virke på bakterier som ikke har cellevegg. Naturlig resistens påvirkes ikke av antibiotikaforbruk, og spres ikke til andre bakterier. Det er i hovedsak ikke denne typen resistens vi er redde for i medisinsk sammenheng.

Bakterienes sofistikerte systemer gjør den overførbare resistensen vanskelig å kontrollere I motsetning til naturlig resistens finnes ervervet resistens. Det er resistens bakteriene tilegner seg, men som de i utgangspunktet ikke har. Ervervet resistens kan oppstå på flere måter. Det kan skyldes en mutasjon, det vil si at det skjer en mer eller mindre tilfeldig forandring i et gen eller et kromosom slik at et antibiotikum ikke lenger har effekt.

Slik resistens kan utvikles over tid, og ofte som en respons på antibiotikabruk. Mutasjoner kan ikke overføres videre til andre bakteriearter, men den føres videre til dattercellene i alle generasjoner som kommer etter.

Multiresistens hos tuberkulosebakterier er eksempel på resistens som har utviklet seg gjennom mutasjoner, og som nå er en stor helsetrussel flere steder i verden. Årsaken til utviklingen er i første rekke feil og utilstrekkelig bruk av antibiotika ved behandling.

Bakteriene har mange metoder til å «lære» resistens

Ervervet resistens skyldes likevel som oftest at en bakterie tilegner seg nye gener fra andre bakterier ved å bruke ulike systemer for horisontal genoverføring.

Det er tre hovedmåter bakteriene kan gjøre dette på. Resistensgener kan hentes direkte fra omgivelsene ved at en bakterie som er følsom for antibiotika tar opp DNA som er frigjort fra døde resistente bakterier.

Eller så kan virus som infiserer bakterier ha med seg resistensgener hvis den smitter fra en resistent bakterie til en følsom bakterie. Den siste måten er at en resistent bakterie kan overføre store DNA elementer med resistensgener til en følsom bakterie gjennom en slags kanalstruktur som dannes når disse bakteriene kommer i tett kontakt med hverandre.

Under antibiotikabehandling av dyr og mennesker blir alle bakterier i kroppen eksponert for antibiotika. Hvis DNA-elementet har mange resistensgener, vil alle disse overføres på én gang. Dette er et effektivt multiforsvar sett fra bakterienes side. Ved å motta mange resistensgener på en gang, er bakterien bedre forberedt på å møte framtidige farer. Horisontal genoverføring kan skje raskt og effektivt, og stimuleres av antibiotikabruk. Overføringen kan skje mellom bakterier som ikke er i slekt og som tilhører ulike miljøer. Bakterienes sofistikerte systemer for spredning av gener gjør den overførbare resistensen vanskelig å kontrollere.

Antibiotikabruk påvirker hele kroppens bakterieflora

Under antibiotikabehandling av dyr og mennesker blir alle bakterier i kroppen eksponert for antibiotika. Ervervet resistens er derfor ikke begrenset til bakterier som gir sykdom, det utvikles i og spres også mellom normalt forekommende bakterier i tarmen, på huden eller i munnhulen.

Det er akkurat dette som har skjedd med MRSA hos gris og ESBL E. coli i kylling. De er utviklet i normalfloraen og ligger som et «undercover»- reservoar og kan spres gjennom mat.

Reservoaret av resistensgener må holdes lavest mulig

Fire norske statsråder (helse, miljø, landbruk/mat og fisk) kaller antibiotikaresistens for «helsesektorens klimakrise», og den britiske helseministeren har tidligere uttalt at trusselen fra antibiotikaresistens er på nivå med global oppvarming. Til tross for mye fokus på antibiotikaresistens, har det vist seg å være vanskelig å gjøre noe med problemet i praksis.

Det er imidlertid en klar kobling mellom høyt forbruk av antibiotika, mye antibiotikaresistens i normalfloraen, og høy forekomst av infeksjoner med resistente bakterier.

For å redusere risikoen forbundet med MRSA og ESBL E. coli må forekomsten av disse bakteriene være på et lavest mulig nivå. Et viktig forebyggende tiltak er å holde svine- og kyllingproduksjonen vår fri for MRSA og ESBL E. coli .