Mange har besøkt Universitetet i Agders studiesenter Metochi. Studenter, lærere, forskere og andre har hatt intense uker der i de over 20 årene som har gått siden idéhistorikeren Haakon Smedsvig Hanssen fikk virkeliggjort sin visjon om at norske studenter skulle lese filosofi, religion og andre fag i klassiske omgivelser, på øya der Aristoteles undersøkte dyr og hans elev Theofrast klassifiserte planter.

Les også:

Knapt en flyktning å se

Pål Repstad

Å besøke øya nå i slutten av mai var svært forskjellig fra for ett år siden. Da vandret småbarnsfamilier og unge enslige menn på alle veier. De kom i land i nord, og gikk til fots over øya til ferjene i Mitilini, optimistiske med tanke på å komme videre opp i Europa. Nå er det knapt en flyktning å se. Nesten ingen nye kommer, siden avtalen mellom EU og Tyrkia stanser dem på den tyrkiske siden. Og de om lag fem tusen flyktningene som oppholdt seg på øya før avtalen trådte i kraft, ser en lite til. De er havnet i en klemme. Avtalen om tilbakeføring til Tyrkia fungerer nesten ikke, og på fastlandet møter de murer og restriksjoner. De er samlet i tre leirer på øya, med begrenset bevegelsesfrihet. Noen få ligger spent og venter i havnestrøket i Mitilini. Kanskje greier to-tre hvert døgn å komme forbi gjerder og vaktmannskaper og lure seg om bord i containerskip til fastlandet.

Utfordringene eksploderte våren 2015. Den nåværende situasjonen på Lesbos er den siste av tre faser det siste året, sier Georgios Tyrikos-Erga. Han er fra øya. I juni skal han ta en doktorgrad i sosialantropologi, om fortellingenes betydning. Han er selv en mester i å fortelle. Han trekker oss, en gruppe samfunnsforskere på Metochi, gjennom hva som har skjedd på øya det siste året. Selv er han en uhøytidelig mann som kombinerer en tilknytning til et britisk universitet med å hjelpe sin far å bringe ut varer fra supermarkedet i Kalloni, den nærmeste småbyen. Jeg er ofte på studiesenteret, dels med grønnsaker og kolonialvarer, dels med informasjon om vårt hjelpearbeid, spøker han. For snart ti år siden grunnla han sammen med venner hjelpeorganisasjonen Agkalia. Den var — og er - en grasrotorganisasjon som hjalp de den gang nokså få flyktningene som kom over fra Tyrkia. De hjalp og hjelper fortsatt også lokale fattige. Det har satt sine spor når lønningene skjæres ned med 30 prosent og ledigheten øker. Agkalia ble ledet av den markante ortodokse presten Papa Stratis inntil han døde i fjor høst. Georgios Tyrikos-Erga overtok som leder. I januar i år kunne han reise til Strasbourg og motta Europarådets Raoul Wallenberg-pris, oppkalt etter den svenske diplomaten som mot slutten av annen verdenskrig reddet tusener av jøder fra holocaust. Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, overrakte prisen til Agkalia for effektiv og ubyråkratisk frontlinjehjelp til flyktningene på Lesbos. Det finnes flere andre lokale hjelpetiltak på øya. Mange nordmenn kjenner Melinda McRoslie, som driver restauranten Captain’s Table på havna i Molivos. Hun og medarbeidere begynte å hjelpe de flyktningene som strandet like ved restauranten. Antallet vokste, og det gjorde også hjelpearbeidet, organisert som Starfish Foundation.

Sjokkfasen

Utfordringene eksploderte våren 2015. Da begynte det omtrent hver dag å komme hundrevis av flyktninger over fra Tyrkia. Noen nådde strendene, andre ble samlet opp av kystvakten, og noen druknet. Denne perioden kaller Georgios for sjokkfasen. Fascistpartiet Gyllent Daggry vokste, forteller han. Rykter spredte seg, om flyktninger som spredte falske 500 eurosedler, om flyktninger som etablerte horehus. I denne fasen var det viktig å sjekke og avsanne slike myter, ved siden av å gi umiddelbar hjelp til de sultne, våte og trøtte nyankomne.

Den nåværende situasjonen på Lesbos er den siste av tre faser det siste året

Gradvis skjedde det en overgang til fase to, som Georgios kaller solidaritetens fase. Litt ironisk forteller han at Papa Stratos, som var kontroversiell i den gresk-ortodokse kirken det meste av sin levetid, nå ble rost og hyllet av samme kirken, særlig etter sin død. Det skjedde en imponerende mengde frivillig arbeid, som etter hvert kom inn i fastere former. Store internasjonale hjelpeorganisasjoner kom til øya, og næringslivet fikk et sårt tiltrengt marked, for de store organisasjonene brukte mye penger lokalt. Retorikken ble endret - men i motsatt retning av det som skjedde samme høst i Norge. Hos oss endret ordbruken seg fra flyktninger og asylsøkere til illegale immigranter og lykkejegere, på Lesbos var det motsatt. Der hadde mange nærkontakt med flyktninger og så dem som mennesker, hos oss endret flere medier og politikere språkbruk og dro opinionen med seg over i det negative.

Har stengt flyktningruten

Tredje fase nå i vinter og i vår har vært et slags limbo, sier Georgios. Vi vet ikke hvilken vei det bærer, sier han. Hjelpeorganisasjonene har i stor grad trukket seg ut. Avtalen mellom EU og Tyrkia har stengt flyktningruten, nå tar de andre veier over Middelhavet. Igjen er det de små lokale organisasjonenes tid. Georgios vet ikke, men han tror de fem tusen i leirene i stor grad vil bli sittende fast på øya og bli integrert. Bildet er sammensatt. I en av leirene er det etniske stridigheter, i en annen er det kunstnerisk kreativitet og flittig produksjon av håndvesker, laget av stoff fra redningsvester. Det har vært mye spontan godhet mot flyktningene på Lesbos det siste året. Mange innbyggere har selv beste- og oldeforeldre som kom som flyktninger i 1922, da tusener av kristne grekere ble deportert fra Tyrkia. Det er en annen historie, men historiens erfaringer er formidlet nedover i generasjonene.