Ketil Bjørnstad er i dag en markant personlighet i norsk kultur, en skapende kraft med en enorm kunstnerisk produksjon.
1970 til 1979, da forfatteren var mellom 18 og 28 år, handler det om i dette andre bindet av seksbindsverket med undertittelen «Verden som var min» — en formulering lånt av Olle Adolphson. 800 sider er mye, men så er også disse unge år uhyre viktige i ethvert menneskes utvikling enten man er kunstner eller ikke.
Bjørnstad gir åpenhjertig innblikk i personlig utvikling, smerter og tvil, gleder og seire, ikke bare på det åndelige plan. Det fysiske, eller kroppslige, er også i fokus. Den fete unggutten blir utsatt for en «astronaut-slankekur» og tar av seg nesten 60 kilo på ganske kort tid, noe som muligens blir ødeleggende for hans evne til reproduksjon. Kunstneren slites mellom påvirkningen fra antroposofien, særlig tilknytningen til pianisten Amalie Christie. Det kommer til brudd i det unge Bjørnstad gir seg jazz og populærmusikk i vold. Ole Paus blir nærmeste venn og mentor, og beskrivelsen av dette vennskapet gjør dypt inntrykk. Vennskapet settes på prøve da Bjørnstad bosetter seg på Sandøya ved Tvedestrand, med samboeren «den andre» som altså ikke har villet være med i boka, men som omtales med dyp kjærlighet.
Vi er med på turneer , til Forum i Arendal, til visefestival i Mandal, og på fest hos Jan Engervik på Furuholmen. En rekke navngitte mennesker, mange av dem kjendiser, får sine karakteristikker, ikke alltid av det hyggelige slaget. Kulturkampen mellom AKP-ml-tilhengerne og de andre skildres, og det er ikke de rødeste som kommer best ut av dette, for eksempel går det hardt ut over Profil-kretsen.
Et møte mellom Bjørnstad og Bjørneboe er sterk lesning, som også samtalene med Finn Alnæs. Tilblivelsen av trippelalbumet Leve Patagonia og fordypningen i Christianiabohemen ligger som et bakteppe i denne omfattende skildringen av Club 7-bohemen på 1970-tallet. Alt er fortalt med stor glede og språklig sikkerhet, om enn i lengste laget.