Jeg har ikke lest boka. Ingen i farsfamilien har sett MK6, men har mottatt sitater fra media.

Når det gjelder sitatene fra boka er de jo ekstremt tendensiøse og hentet ut av en større sammenhengende korrespondanse. Forfatteren prøver igjen å agere offer i en umoralsk, uanstendig, illojal prosess bøkene har vært mot hans nærmeste. At han har fått vite i klartekst hva vi i mente om det første manus til bok 1 er riktig. Det er i et slikt modus at alt lagret grums kommer opp og blir uttrykt i sterke ordelag. Alle i familien reagerte på utkastet. Ingen i familien har vært «ville» i noen sammenheng, verken mot Berdahl, forlaget eller andre ansvarlige for bøkene. At forlaget har vært livredd for de juridiske sidene ved sine overtramp er vel tydelig når innleide advokater har arbeidet med manusene. Naiviteten til forlag og forfatter må jo være grenseløs hvis ikke reaksjonen var ventet. Selvsagt blir man forbannet på slik oppførsel forfatter/forlag fremviser. Samfunnet ville råtnet på rot dersom alle hadde oppført seg slik mot sine nærmeste og mennesker man ellers omgås.

Mailene det refereres til ble skrevet som en liten del av en «meningsutveksling» med utgiverne for om mulig å få dem til å stoppe utgivelsen. Disse menneskene trenger tale med store bokstaver. Mailene forlaget offentliggjør var ment til ansvarlig redaktør i Oktober forlag. Det er forlaget som velger å offentliggjøre disse, uten samtykke fra avsender. Ingen her har skreket eller vist desperasjon. Men sannheten om hvordan «min Kamp»-bøkene har vært et samarbeidsprosjekt mellom forlag, forfatterens morsfamilie og ham selv er sikkert ubehagelig å få fram. Mor og bror var de første som fikk utkastet og godkjente det. Vi har sett hvordan kynismen fra forlag og forfatter styrer bokprosjektet. Det gjelder håndtering av media, styrte «lekkasjer» fra kommende bøker og angrep på eller karakteristikker av navngitte personer, både levende og døde. Det hele dreier seg om to ting: penger og berømmelse. Koste hva det koste vil. Broren (Yngve) tjener på omslagene, starter forlag og gir ut bøker i dragsuget av dette. Forfatterens kone (Linda) tar plutselig navnet Knausgård for så å gi ut bok og bli spaltist i et dameblad. Tilfeldig? Og verden lar seg lure? Heldigvis har flere kritiske røster dukket opp i media.

Etter alle disse bøkene skal altså leserne synes synd på forfatteren og hans medsammensvorne. Som en rød tråd i bøkene er det andre som har skylden, det er andre som er de «slemme», det er andre som vil HAN til livs. Forfatteren tror han konsekvensfritt kan skrive og si hva han vil, og deretter skal han sitte og grine over reaksjonene. Slik er ikke verden.

Jeg vil presisere at vi alltid har hatt et godt forhold til både forfatteren og broren, og har levd i den villfarelse at det var gjensidig. Farmor og farfar var også glad i og opptatt av barnebarna. De ble lurt, men fikk heldigvis ikke oppleve ydmykelsen. Det er jo på den bakgrunn ekstra skuffende når lojalitet og tillit brytes ved å plassere besteforeldre, far og andre nære som ufrivillige statister i hans forsøk på å oppnå berømmelse. Blandingen av sannhet, halvsannhet og løgn gjør alvoret enda større. Den konsekvente ydmykelse av menneskene han møter er et virkemiddel i alle bøkene. Hva er det kunstneriske og heroiske i å behandle mennesker på denne måten?

Jeg lurer på hvilke rådgivere forfatteren har. Er det ingen i hans nærhet som kan gi ham korrektiver.

Jeg ber de som orker å lese boka om å bruke den kritiske sans. Se hva dette egentlig handler om. Plasser deg selv i de nærmestes sted og tenk deg hvordan DU ville reagere. Bryter det med hva man juridisk kan tillate seg? Er det noen etiske betenkeligheter?

I en mail til familie før bind 1 kom ut skriver broren: «Karl Ove vet at det er mange i familien som vil hate ham for det han gjør, men han gir faen i det».

Ytterligere reaksjoner på bøkene får vente til biblioteket har et ledig eksemplar.

Bjørge Knausgård