Gabriel Salvesen med kikkert i baugen på "Viola". Nærmer de seg land? Er det fartøy å se? Gabriel Salvesen med kikkert i baugen på "Viola". Nærmer de seg land? Er det fartøy å se? Foto: Arne Gjestland

Den ukjente krigshelten fra Farsund

Gabriel Salvesen fra Farsund kjempet ved siden av Jan Baalsrud da kulene traff ham. Baalsrud hadde ni liv og flyktet fra tyskerne til frihet og berømmelse. Salvesen ble mer eller mindre glemt. Her er historien om tre år av hans liv.

«Gabriel Salvesen, krigskorset med ekeblad» og «post mortem», sto det på et gammelt diplom som fulgte med i en eske med gammelt skrot som kona arvet fra Farsund. Jeg kunne så vidt skimte navnet til kong Haakon på det gulnede papiret.

Gabriel Salvesen? Hva hadde han gjort i livet som fortjente en kongelig medalje etter sin død? Hvor var hans historie? Jeg fant den ikke. Ett eller annet hadde skjedd med Gabriel som gjorde at han aldri fikk fortalt sin historie. Han holdt på å forsvinne inn bak glemselens slør. Tidsvitnene var der ikke for å fortelle. De var døde.

Jeg bestemte meg for å lete opp bruddstykker og se om de kunne settes sammen til et slags bilde. Noe fant jeg i papirene etter svigerfar Einar, og litt finnes i arkiver og i litteratur, men Gabriel hadde satt spor som var vanskelige å finne. Da jeg begynte, var det eneste jeg visste at han var onkel til kona mi.

Arnt Olav Klippenberg

Passfoto av Gabriel Salvesen som ble tatt i London for bruk i det falske passet han ble utstyrt med da han ble sendt til Sverige. Foto: Privat

I 1941 gikk Gabriel og grublet. 22-åringen var elev på skipperskolen i Farsund, men han var rastløs. Han hadde nylig mistet storesøster Anna i tuberkulose. Det preget familien sterkt i 1941. Samtidig var han urolig for det som skjedde i Norge. Han mislikte sterkt å se tyskere i gatene. Nå ville han vekk. Han ville til England.

Det vonde året

Gabriel og de tre brødrene var kjente gutter i bybildet i Farsund. De ble beskrevet som kjekke, humørfylte og atletiske. De var aktive i guttemusikken og var med i speideren. Gabriel hadde det som på godt norsk heter dametekke. Han likte å være pen i tøyet, og han sa aldri nei til en fest sammen med kameratene på skipperskolen.

«Gabriel Salvesen var en sjelden sympatisk, ung mann», skrev Johannes Seland, som seinere ble mangeårig redaktør i Fædrelandsvennen.

Ingen reagerte da Gabriel kom sammen med den peneste og mest populære jenta i vennegjengen, Ingrid Pedersen. Det var sånn det skulle være. De to passet perfekt til hverandre. Det gikk ikke lenge før forlovelsesannonsen sto på trykk i avisen.

Gabriel kunne være en tøffing, men han var samtidig aldri redd for å vise følelser. Han var et følelsesmenneske, ble det sagt, men han viste det ikke overfor fremmede. Han hadde en naturlig autoritet som gjorde ham til en ledertype i miljøet. I tillegg hadde han barnetekke. Når han besøkte søsteren Hildur og familien hennes på Farøy, husker guttene godt den rause onkelen som puttet sparegrisen full av mynter.

Over Nordsjøen: Jacob Winge, Trygve Gjestland, Birger Svein Syversen, Gabriel Salvesen (nummer tre foran fra venstre), Thor Hugo van der Hagen, Olav Skarpenes, Gustav Carlsen, Thorleif Osmundsen, Sverre Strømsland, Tor Pedersen og Peter W. Dietrichson. Foto: Arne Gjestland

Noe manglet

Likevel følte Gabriel at noe manglet i livet. Ytre sett hadde han det bra. Familien tilhørte rederstanden på Sørlandet, og han vokste opp i en familie med god økonomi; landsted med tennisbane og 200 frukttrær og ikke minst et par biler som fraktet den store familien rundt i distriktet. «Barnevognene til Salvesen», ble bilene kalt når de var på vei inn til Spind med den store barneflokken.

Ytre vellykkethet var ikke nok for Gabriel. Det virket meningsløst å leve slik han gjorde når verden sto i flammer.

Året 1941 hadde brakt sykdom, død og krig inn i hans unge livet. Nå ville han bort.

Høsten 1941 ble det tisket og hvisket i Farsund om ei fiskeskøyte som ble gjort klar for overfart til England. «Viola» het den og hørte hjemme i Flekkefjord.

Gabriel kjente flere som skulle med. Han var temmelig sikker på at en av lærerne på sjømannsskolen planla å flykte. Dette var hans mulighet. Han ville til England.

13 mann mot Skottland

En septemberkveld i 1941 la den fra kai i fjorden med 13 mann om bord. Gabriel var en av dem. Været var bra. «Viola» tøffet rolig utover. Et par steder plukket den opp folk som skulle med.

Gabriel entret styrehuset. Han hadde noe på hjertet.

— Forloveden min, Ingrid, venter lenger ute i fjorden, vi må innom og hente henne.

Skipperen ristet på hodet. Det kom ikke på tale. Han skulle ikke ha kvinnfolk ombord. Det betydde ulykke. Gabriel aksepterte avgjørelsen, men den smertet. Han fikk trøst av kameraten, Tor Hugo van der Hagen. Ingrid kunne komme over seinere.

Overfarten gikk problemfritt, selv om været til tider var i tøffeste laget for den lille skøyta. Heldigvis hadde de tatt med seg en stor pakke Hysko sjøsyketabeletter.

Før «Viola» nådde land, var det tid for fotografering. En av guttene hadde ofret en månedslønn for å kjøpe et Leica-kamera før avreisen. Nå ble samtlige stilt opp foran styrhuset. Gabriel tok på seg findressen og strammet slipset. Det gjaldt å se presentabel ut, selv her langt ute i Nordsjøen. De sprettet et par flasker. Humøret var på topp. Skål.

De hadde klart det. En britisk hjelpekrysser nærmet seg. Den signaliserte. «You are 40 miles due east of Bell Rock». Sørlendingene hadde ankommet Skottland.

Familien Salvesen: Jakob, Just, Odda, Anna, Hildur, Gabriel, Einar og Gerd mellom foreldrene Jac og Emmy Salvesen.

Familien på fattigkassen

Hjemme i Farsund fikk valget Gabriel gjorde sommeren 1941 store konsekvenser for familien. De gikk fra å ha bodd på solsiden i livet og i Farsund, til det stikk motsatte, fattigdom og direkte nød.

Foreldrene, Jac og Emmy, hadde seilt sammen i åtte år på Kina, men det så ikke ut til at de skulle få barn sammen. Så skjedde det. Emmy ble gravid. Hildur ble født i Bombay. Nå kom det åtte barn i løpet av 15 år. Fire gutter og fire jenter. Det spesielle livet på sjøen hadde gjort Jac og Emmy usedvanlig tilspasningsdyktige. Denne egenskapen overførte de til sine barn. Den kom godt med da krigen satte familien på prøve. Usnobbete er et ord som går igjen når salvesenguttene blir beskrevet.

— Far min måtte be fattigkassen om hjelp.

Einar Salvesen var 16 år da storebror Gabriel rømte.

— Tyskerne beslagla huset, landstedet og formuen vår. Slekta hadde i generasjoner vært skippere og redere. Nå ble vi satt på gata. Far min måtte be fattigkassen om hjelp. Det var den som holdt liv i foreldrene mine og lillesøster Gerd som ennå bodde hjemme. Selv flyttet jeg inn hos tannlege Lundegaard, der jeg ble behandlet som en sønn i huset, har Einar fortalt.

Likevel er det ingen som sier et vondt ord om Gabriel og valget han tok. Familien står samlet. Tyskerne skulle bekjempes. De tre brødrene verket etter å gjøre det samme som Gabriel, men de måtte være tålmodige.

I England vet Gabriel lite om det som skjer på hjemmebane. Han melder seg som frivillig og blir innrullert i hæren. Tjenestested er Dumfries i Skottland. Men han trives bare sånn passe. Han er sjømann, det er på sjøen han kan utgjøre en forskjell. Ved juletider takker han for seg. Han mønstrer på en norsk fruktbåt som styrmann og telegrafist. I tillegg har han kommandoen over kanonen. Heller ikke nå er han tilfreds. Forholdene er tøffe i Nord-Atlanteren, men han hadde ikke flyktet over Nordsjøen og satt familie, venner og Ingrid i fare for å bruke livet sitt på å frakte bananer.

Etterretningsgruppe i Troms

30. april 1942 slutter han seg til SOE (Special Operations Executive) og det som skal bli kjent som Kompani Linge.

Hvordan gikk det til? Hvem vervet Gabriel? Noen må ha dratt i viktige tråder. Flere farsundsgutter hadde stigende stjerner i miljøet. Odd Starheim, Tor Hugo van der Hagen, eller kanskje han som ble kalt honorær prest i Kompani Linge, Alf van der Hagen. Han var kjent som en slags talentspeider for Martin Linge.

Det neste halvåret går med til beinhard trening i Skottland og England - våpentrening, sabotasjetrening, fysisk trening, fallskjermhopp. Gabriel gjennomfører alt og får strålende skussmål.

Så er han klar. Han skal til Norge. 20. november 1942 blir han sendt til Stockholm. Planen er å ta seg videre til Tromsø. SOE i London ønsker å opprette en etterretningsgruppe i Troms, og Gabriel skal hjelpe til med etableringen. Det er livsviktig med skikkelig etterretning om tyske flåtestyrker og deres bevegelser langs kysten i Nord.

Brødrene Jakob, Einar, Gabriel og Just Salvesen før krigen og alvoret rammet dem.

Kastet i fengsel

Men et eller annet går galt. Noen dager seinere er han tilbake i Stockholm. Trolig hadde han slitt med å finne fram i grensetraktene. I Stockholm får han formidlet kontakt til en grenselos. Han forsøker igjen, men en svensk militærpatrulje oppdager dem. Gabriel har falsk pass. Han blir satt i fengsel, der han må han sitte i jula. Tankene går til Ingrid og familien hjemme i Farsund. I Stockholm får han nyheter hjemmefra. Det gjør jula til en vond opplevelse. Etter tre måneder slipper han ut.

Noen fridager i Stockholm gjør godt. Han bor på Hotell Excelsior. Han trenger klær etter fengselsoppholdet. SOE har utstyrt ham med litt penger. Slips, pyjamas og hatt noteres på kvitteringen, og selvsagt strømpeholdere. Det gjelder å holde stilen. Han venter på dårlig vær. Han har fått plass på et av de ombygde B 24 Liberator-flyene til Bernt Balchen. Flyene er en livsviktig livslinje mellom nordmenn i Sverige og Storbritannia. Problemet er bare at de flyr kun om natten og i dårlig vær. Det går en uke før forholdene er dårlige nok og han kan dra ut til Bromma.

Skal til Norge

13. mars flyr han tilbake til London. Her blir han tatt med i planleggingen av en større aksjon. Oberst Wilson er til stede. Fire SOE-agenter skal settes i land utenfor Tromsø. I boka ”Ni liv” kan vi lese at ”en av dem het Salvesen og var radiotelegrafist. Han tilhørte en kjent skipsrederfamilie (…) da han fikk høre om Kompani Linge, meldte han seg frivillig”.

Han kjente ikke de tre andre, Eskeland, Brattland og Baalsrud, mens de kjente hverandre godt.

Nå skulle gruppa fortsette oppdraget som Gabriel måtte avbryte i Sverige. SOE vil at de fire skal trene opp en gruppe som skal drive sabotasje og etterretning i Troms. På litt sikt er oppdraget å angripe den tyske flystasjonen på Bardufoss.

«Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder...»

Gabriel Salvesen i brev til dem hjemme i Farsund

Salvesen får nytt navn, nå heter han Solberg. Aksjonen får navnet «Martin» etter Martin Linge. 24. mars letter flyet fra Hendon ved London og flyr til Shetland. Det bærer rett ombord i motorkutteren «Brattholm», som umiddelbart letter anker. På overfarten ser de tre tyske fly og to båter, men ingenting skjer. Om bord er det et mannskap på åtte i tillegg til de fire lingefolkene. Lederen heter Sigurd Eskeland og kommer fra Risør. Overfarten tar seks dager. De ankrer opp i Toftefjorden. Her virker det trygt. Snøen ligger helt ned til vannkanten. Det er ingen spor å se.

Tipset tyskerne

«Brattholm” har med seg en liten motorbåt. Den settes på vannet. Tre av karene, med Eskeland i spissen, drar innover for å snakke med en kjøpmann som er deres kontaktperson. Han virker forvirret. Nei, han har bare drevet butikken i noen måneder. Ja, han heter det samme som den forrige eieren. Nei, han tør ikke stille opp. Dessuten vet han ikke om mennene er tyske provokatører. De gir opp. Før de går, gir de mannen streng formaning om å glemme det hele. Ikke et ord må ut. Han lover å holde tett. Tidlig neste morgen ringte han til lensmann som igjen tipset tyskerne.

Ombord i «Brattholm» er stemningen spent. Mennene deles i to lag. Halvdelen går under dekk, den andre halvdelen er igjen for å passe på.

Tyskerne kommer

Gabriel våkner av et skudd. «Tyskere», hører han noen rope. Han stormer opp og ser en tysk minesveiper komme innover.

Eskeland, som har kommandoen på «Brattholm», beordrer «forlat skipet». Det skjer velordnet. Alt er drillet. Gabriel og Jan Baalsrud finner bensin og heller ut over sensitive papirer før de tenner på.

”Brattholm” skal sprenges. De finner fram en lunte som varer fem minutter. Opplegget er at skipet skal gå i lufta samtidig med at tyskerne når fram. En livbåt blir satt på vannet i le slik at den ikke kan ses av tyskerne. Gabriel, Eskeland, Jan Baalsrud og to andre hopper ombord. De venter. Tyskerne nærmer seg. Klokka tikker ulidelig seint. Fire minutter og tretti sekunder. ”Ro”, brøler Eskeland, og de fossror innover.

Skuespiller Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud i Arne Skouens Oscar-nominerte film "Ni liv". Filmen, som er kåret til tidenes beste norske film, handler om Jan Baalsrud og elleve andre, norske kommandosoldater som 29. mars 1943 kommer til Toftefjord i Troms for å sprenge flyplassen på Bardufoss. De ble angitt, og båten ble skutt i senk av tyskerne. Jan Baalsrud var den eneste som klarte å flykte. De andre blir skutt, blant dem Gabriel Salvesen. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / Scanpix

Såret

Idet tyskerne når fram til ”Brattholm” går skipet i lufta. Eskeland havner i vannet, men de får dratt ham ombord igjen. Nå hagler kulene rundt dem. Båten blir gjennomhullet. De hopper i sjøen og legger på svøm.

”Ingen av oss tenkte på å gi opp”, sa Jan Baalsrud etter krigen.

Alle nådde land. Baalsrud forteller at han klarte å gjemme seg bak en stein. Han så 75 til 100 tyskere som ble satt i land.

”Jeg kunne se flere av våre menn, men ingen av dem rørte på seg, så jeg trodde de var døde.”

Baalsrud tar beina fatt opp skråningen. Fire tyskere legger etter. Han klarer å skyte et par av dem. Det får de to andre til å gi opp.

I vannkanten ligger de fire nordmennene. Gabriel er såret. Han forsøkte å flykte etter Baalsrud, men han var alt for utmattet til å holde seg oppreist. Tyskerne drar ham opp og tar ham med om bord på minesveiperen. Gabriel Salvesen er i tysk fangenskap.

Brødrene flykter

Da dette skjedde, hadde også broren Einar engasjert seg i motstandsarbeidet. I 1943 var han 17 år gammel. Johannes Seland forteller at han gikk inn i det som var en slags «fortsettelse av Odd Starheim-gruppens tragiske Carhampton-aksjon». Einar var blant annet med og etablert Kvås-senderen.

Hjemme i Farsund gikk Einar i 3. klasse på Middelskolen. En dag ser han tyskere komme over skoleplassen. De spør etter Einar og et par kamerater. Guttene klarer å rømme med tyskerne i hælene. Einar vil til Oslo, men først må han komme seg til Kristiansand. Det går greit. Der går han ombord på nattoget og gjemmer seg på ei hylle bak bagasjen. I Oslo er det etterretningsorganisasjonen XU som får ansvaret for Einar. Broren Jakob går på skole i Porsgrunn. Nå er også han i fare. Han blir hentet til Oslo. Via grenseloser kommer de seg over til Sverige.

I Sverige gjør Einar seg ferdig med gymnaset. Jakob utdanner seg til glideflyger. Nå skal de videre til England. Igjen er det Bernt Balchen som står for turen i sitt ombygd B 24-fly.

En sommerdag i 1944 ble brødrene Einar og Jakob møtt av Johannes Seland i London. Han tok dem med til oberst John Skinner Wilson i London. Den gamle speiderlederen var nå øverste leder for Skandinavia avdelingen av SOE.

— Vi fikk høre at han hadde svømt i land, men at han ble tatt til fange.

Ble skutt

— Han hadde nytt å fortelle om Gabriel. Vi fikk først vite at han var skutt. Vi fikk høre at han hadde svømt i land, men at han ble tatt til fange. Han hadde da et skudd i låret og kunne ikke rømme. I Tromsø ble han utsatt for tortur, men han røpet aldri noe vesentlig. Han ble lenket sammen med sine kamerater og skutt 30. april 1943. Det var slik familien fikk fortalt historien, og det var slik den levde videre. Det finnes en annen versjon. Et tysk vitne hevdet etter krigen at Gabriel døde av skadene ombord på en tysk minesveiper på vei inn til Tromsø, men dette vitnemålet har mange svakheter og mangler troverdighet.

Johannes Seland undersøkte dokumenter fra Nürnberg. Har står henrettelsene beskrevet. Seland forteller at det var krigsfanger som gravde graven på Tromsøya. Gabriel og de andre var i britisk uniform. De måtte ta av seg uniformen, og ta på seg fangedrakt, før de ble skutt.

Brødrene

Etter møtet med oberst Wilson i London, bestemte Jakob seg for å følge etter broren Just og utdanne seg til flyger i Canada.

Da krigen sluttet var begge kvalifisert til å fly Spitfire, ifølge Einar. Selv kom han inn på sjøkrigsskolen utenfor Edinburgh og steg snart i gradene i marinen.

Gabriels død gikk sterkt inn på de to brødrene i London. Begge visste at aktiv krigstjeneste var medisinen de trengte for å legge lokk på de vonde følelsene.

Skulle overtatt rederiet

Gabriel var eldst av guttene og på mange måter en ledertype. Det var han de hadde sett opp til og kopiert. Det var han som skulle overta rederiet i Farsund. Nå var han borte. Noen måneder seinere kom nok en trist beskjed fra Norge. Det var Johannes Seland som skrev. «Skipsreder Jac Salvesen er avgått ved døden».

Finnes det lyspunkter fra disse årene? Ganske sikkert, men det er ikke de gode dagene, kameratskapet, det meningsfulle ved å kjempe for en rettferdig sak, som er arkivert med tanke på ettertiden. Einar Salvesen var en glimrende historieforteller. Vi vet derfor litt.

— I 1944 seilte jeg på den norske fregatten «Tunsberg Castle». I Liverpool ble jeg med sjømannsprest Alf Van der Hagen til kirken. Der traff jeg til min glede bror til presten, Tor Hugo van der Hagen. Utpå kvelden gikk vi to til et sted som ble anbefalt. Der var det piker, vin og sang, men hver time ringte en klokke og da måtte vi ut og innfinne oss i et tilstøtende kapell. Etter en kort andakt var det ut og svinge seg igjen.

Døde unge

Gabriel Salvesen gjorde et valg i 1941. Det fikk store konsekvenser for familien i generasjoner etterpå. Einar Salvesen forteller:

— Min far døde bare 68 år gammel. Han døde på fødselsdagen til Gabriel. Mor ble også bare 68 år gammel og døde i 1952 av påkjenningene hun og familien opplevde under krigen. Hun fikk ikke vite om Gabriel før 8. mai 1945. Etter dette forsvant hun mer og mer inn i sin egen verden.

De tre brødrene slet på sitt vis med å takle livet i fredelige Norge. Just fikk en tung bør på sine unge skuldre da han måtte overta ansvaret for rederiet etter krigen. Det var Gabriel som skulle drevet det videre. Just hadde avbrutt jusstudiene i 1940, og nå satt han plutselig med ansvaret for et rederi som ikke fikk en rimelig kompensasjon for skipenes innsats under krigen.

Jan Baalsrud (1917-1988) fotografert i 1955. Han viser fram foten som mangler tær, etter at han selv kappet dem av med en lommekniv etter at det gikk koldbrann i dem under flukten fra tyskerne. Foto: Aktuell / Scanpix Foto: Scanpix

Han omkom under tragiske omstendigheter i en brann bare 48 år gammel.

Jakob døde bare 41 år gammel av hjerteinfarkt. Han bodde i Stavanger og jobbet som sjefsingeniør i Sigvald Bergesens rederi. Hans måte å takle følelsene på var å arbeide hele tiden, ifølge Einar. Ingen merket at han var syk før han plutselig falt om og døde etter en inspeksjonsreise i utlandet.

Også Einar var plaget. Nerver, svimmelhet og redusert arbeidsevne. På midten av 1970-tallet fikk han innvilget krigspensjon.

Til sin store forundring opplevde Einar å bli en gammel mann. Han var sikker på å dø ung som brødrene, men han ble 81 år før han mønstret av, og ankret opp, med et karakteristisk «skip'o'hoi», skrevet i gullskrift på fortøyningsbøyen av en gravstein på kirkegården i Farsund, ikke mange meter fra der Farsunds befolkning fulgte Gabriel til hans siste hvilested etter krigen.

"De beste blant oss"

”Mange unge av de beste blant oss har med sitt liv betalt vår frihet. Han ville og måtte med der slaget ble utkjempet. Han ble med i Martin Linges berømte kompani. Og så en dag i Nord-Norge møtte han sin skjebne. Han ble tatt til fange av tyskerne og satt i fengsel, men ble ikke behandlet som en krigsfange. Hvis det var skjedd, hadde han levd i dag,” sa presten i begravelsen.

Ingrid Pedersen ble aldri Ingrid Salvesen. Presten var inne på det i begravelsen. ”Han ville gjerne bygge sitt eget hjem med henne han holdt av. Det var ikke så lite han ofret av egen lykke for å være med og gjøre landet lykkelig.”

— Gabriel var en snill og omtenksom mann, sa Ingrid i 2015. Hun var da mange og nitti år gammel, men hun hadde aldri glemt sin forlovede som døde før de fikk skapt et liv sammen.

Ingrid Pedersen giftet seg med kameraten til Gabriel, Tor Hugo van der Hagen. Gabriel og Tor Hugo hadde kjent hverandre lenge og rømte sammen til Skottland om bord på «Viola».

I 1946 fikk familien Salvesen i Farsund besøk av den eneste fra «Martin»-gruppa som overlevde aksjonen med «Brattholm. Jan Baalsrud var på foredragsturné. Han hadde et sterkt ønske om å få treffe familien til Gabriel Salvesen. Han hadde bare godord å fortelle.

I en rapport fra London kunne familien lese hva hans overordnede skrev om Gabriel: «A very good man».

Gabriel Salvesen oppsøkte frivillige farene, men han visste samtidig hvorfor han gjorde det. Derfor sluttet han brevene sine hjem med disse linjene: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder...«

Kilder:

Først og fremst Einar Salvesen, samtaler, etterlatte brev, papirer og lydopptak.

Johannes Seland, brev og boka ”En by og en bank”, ”Nordsjøen 1941”, hefte av Arne og Trygve Gjestland. Jan Baalsrud rapport og boka Ni liv av David Howart.