Lørdag vant du og Debrah Scarlett den norske MGP-finalen. Hva tenkte du da dere ble annonsert som vinnere?

— Det gikk litt tid før vi skjønte at det var oss som vant. Det var utrolig høy stemning i salen, og vi hørte ingenting av det som ble sagt. Vi prøvde å få med oss poengene på en liten skjerm der vi satt, men vi så lite av den også. Derfor tok det litt tid før vi reagerte og reaksjonene kom litt på etterskudd. Det var uvirkelig og helt fantastisk!

Hva tenker du nå da, noen dager etterpå?

— Nå begynner det å synke inn. Jeg har endelig fått sovet ut litt. Dagene etter finalen har vært fylt opp med radio, tv og avisintervjuer.

Hvordan har disse dagene vært?

— Veldig uvant. Jeg har liksom ikke rukket å fordøye det. Det har skjedd utrolig mye og vi ble bare kasta inn i det. Det er en hverdag som er helt ny for oss begge. Men det har gått veldig greit. Vi har klart å være oss selv, og det synes vi er viktig.

Mørland og Debrah Scarlett på scenen under MGP i Oslo Spektrum. Foto: NTB Scanpix

Trodde du at dere kunne vinne i forkant av finalen? — Nei, det tenkte vi ikke på i det hele tatt. Vi var så fokuserte på det vi skulle gjøre, og levde i en liten boble. Målet var gullfinalen. Da vi kom dit var jeg så fornøyd, og det var først da at jeg tenkte på at det var tv-sending.

- Men hadde dere det gøy?

— Ja, kjempegøy! Vi pratet mye med Hanne Krogh bak scenen. Hun er et fantastisk beroligende vesen og gav oss mange gode råd om å nyte øyeblikket. Det var det vi tenkte på da vi sto på scenen. Dette er egentlig en alvorlig sang, men i andre refrenget kunne en se at Debrah ikke klarte å holde smilet tilbake. Vi tenkte at det kanskje ble siste gangen vi spilte i Spektrum.

Den handler om en mørk hemmelighet fra fortiden. Om noe uoppgjort som man aldri har fått pratet om og som man har gått og båret på. Hva slags forhold har du hatt til Melodi Grand Prix opp gjennom årene?

— Veldig ambivalent. Slik tror jeg de fleste har det. Konkurransen har blitt sett på som noe som ikke er så kredibelt i forhold til musikken. Det har vært så mye fokus på sceneshowet at låten av og til har blitt glemt. For oss er det litt annerledes i og med at jeg har skrevet låten selv og alt handler om det musikalske uttrykket. Jeg føler at vi har en låt som jeg er stolt av og som jeg står for. Da spiller det ingen rolle på hvilken plattform den kommer ut.

Har synet ditt på MGP endret seg etter seieren?

— Ja. Jeg synes at det har vært flere fine bidrag de siste årene. Og det har vært en helt utrolig opplevelse å være med. Vi ble en sammensveiset gjeng og NRK lagde et veldig godt show. Jeg har bare positive opplevelser fra dette.

Hva tenker du om å representere Norge i Eurovision med en egenskrevet låt?

— Det er veldig gøy. Det er ikke vanlig at den som fremfører låten også har skrevet den. Det tror jeg kan være til vår fordel, også kan det kanskje åpne noen dører for meg som låtskriver.

Kjetil Mørland og Debrah Scarlett vant den norske finalen i Melodi Grand Prix i Oslo Spektrum med melodien "A Monster Like Me". Foto: NTB Scanpix

Ballader har ikke alltid gjort det like bra i Eurovision. Har du noen tanker om det? Nei. Vi har en ballade. Det er ikke så mye vi får gjort med det. Men jeg føler ikke at det er en typisk ballade. Den har noe ekstra som skiller seg ut. Det er noe litt mystisk og teatralsk over låten.

Hva handler egentlig «A Monster Like Me» om?

— Den handler om en mørk hemmelighet fra fortiden. Om noe uoppgjort som man aldri har fått pratet om og som man har gått og båret på. Det handler om å ikke føle seg god nok i et forhold, og at en føler at en ikke fortjener kjærlighet.

Er det selvopplevd?

Det er det mange som har spurt om. Nei, det er ikke bare personlig. Jeg tror at det er mange som har noe fra fortiden som man ikke er så stolt av. Alle gjør feil. Det er en refleksjon over det og at man kan forandre seg som menneske.

Over til oppveksten din. Født oppvokst i Grimstad. Hvordan var det?

— Jeg vokste opp på Furuheia, rett ved Levermyr Stadion. Det var veldig fint. Man kunne løpe fritt rundt, og Grimstad er en kjempefin sommerby.

Vi fikk over 17000 stemmer fra Sørlandet, og det tror jeg var nok til å tippe seieren i vår favør. Tusen hjertelig takk! Hvordan var du som barn?

Det gikk i en blanding av musikk og fotball. Jeg fant akkurat en stor pose med kassetter fra da jeg var liten. Pappa hadde et treningsrom hjemme som hadde fin klang. Jeg hadde en kassettspiller som kunne ta opp spor oppå hverandre, slik at jeg kunne lage arrangementer med flere stemmer samtidig. Jeg har mange kassetter der jeg synger med en tynn, liten stemme. Jeg kan ikke ha vært mer enn åtte-ti år da jeg sang på dette trimrommet.

Men så ble du voksen og som 22-åring flytta du til England for å studere grafisk design. Hvorfor det?

— Jeg har alltid tegnet og malt mye. Det ligger veldig nært musikken i forhold til å uttrykke følelser. Jeg er veldig glad for den utdannelsen. På universitetet var det like mye fokus på å utvikle ideer, og det kan jeg alltid ta med meg videre.

Men musikken tok overhånd. Hva skjedde?

Mens jeg studerte, gjorde jeg mange akustiske konserter i London med gitaren. Jeg møtte guttene i bandet, og det ble mer og mer musikk. Vi fikk kontrakt, gav ut album og havnet på masse supportturneer.

Kjetil Mørland (t. h) sammen med resten av medlemmene i bandet Absent Elk Foto: PRESSEFOTO/ABSENT ELK

Hva var høydepunktet sammen med Absent Elk?

— Supportturneene. Vi var support for The Script og Girls Aloud. Vi spilte blant annet på O2 Arena i London og mange av de andre arenaene i Storbritannia. Det var litt som denne helga. Det var veldig surrealistisk og man skjønner ikke helt hva man har vært med på før lenge etterpå.

Men så bestemte du deg for en solokarriere?

— Ja, det er litt tilfeldig. Jeg trivdes godt i bandet, men man kommer til forskjellige punkt i livet. Noen prioriterer familie. Noen andre ting. Det var et naturlig punkt å prøve noe nytt. Med bandet hadde vi kun gjort ting England, så en del av meg hadde lyst til å prøve og nå ut til folk i Norge.

Du flyttet hjem i fjor høst og vant nettopp MGP-finalen. Hva betyr det for starten på solokarrieren?

— Det er en veldig god start. Det er et vindu for å vise musikken min. Jeg har jobbet med et album og flere låter som jeg håper å kunne følge opp «A Monster Like Me» med.

Og hva vil framtiden til Mørland bringe?

Det får tiden vise. Jeg håper at folk får øynene opp for låtene jeg skriver, og jeg håper at dette kan være starten på noe nytt.

Men du?

Ja?

Kan du skrive at vi takker alle sørlendingene for stemmene? Vi fikk over 17.000 stemmer fra Sørlandet, og det tror jeg var nok til å tippe seieren i vår favør. Tusen hjertelig takk!