— Mange tror - også rusmisbrukere - at når man har holdt seg rusfri en viss tid, så er man kvitt rusen. Men å være rusmisbruker er en diagnose. En sykdom. Du aldri blir kvitt. Innser du det, kan du klare å holde deg rusfri livet ut.

Følg FVN Mandal på Facebook!

Ronny Sommerseth (41) lener seg ivrig fremover, opptatt av å ta et oppgjør med egen fortid. Og forteller om kampen han kjemper dag ut og dag inn for å holde seg unna amfetaminen. Det er hans hovedfokus i livet.

Å være rusmisbruker er en diagnose. En sykdom. Du aldri blir kvitt.

Nylig skrev han på Facebook at han hadde vært rusfri i ett år. Det manglet ikke på likes nedover, det er er mange som følger med og håper det går bra med ham.

- Men det er jo ikke minst for å sette press på meg selv. Ikke like kult å sprekke om mange vet, smiler han.

- Jeg er intet offer

41-åringen har satt en viktig betingelse for å stille opp på intervju, nemlig at han ikke skal fremstilles som noe offer. At noen eller noe har skyld i at han ble rusmisbruker. Han mener han selv er skyld i det, at han selv tok farlige valg i sitt liv - og at han burde og skulle valgt annerledes.

Men en forklaring har det jo.

— Ja, jeg tydde til rus da min far fikk kreft. Det er en slags forklaring.

I store deler av sin oppvekst vokste han opp med sin bror og far. Da faren fikk kreft da Ronny var i midten av 20-årene, var det et tungt slag. Selv var han godt etablert med samboer, hus, barn og jobb. Alt var på stell.

Jeg tydde til rus da min far fikk kreft. Det er en slags forklaring.

— At han fikk kreft, var utrolig tungt. Men fremfor å snakke med noen om den sorgen jeg følte, begynte jeg i stedet å ruse meg på amfetamin. Jeg var for stolt til å dele mine tanker med andre. I starten var det kun rus i helgene.

Ting raknet

Men så døde faren, og da tippet det hele over for den unge mannen. Han begynte å ruse seg hver dag.

- Det var den lettvinte løsningen, min måte å takle sorgen på.

Dette bildet er tatt i oktober 2004 i Østre Skogsfjord i Mandal. Ronny Sommerseth pågripes av politibetjent Pål Espeland, mistenkt for ranet i Sparebanken Pluss i Mandal samme dag. Han ble dømt i tingretten, men siden frifunnet i lagmannsretten for ranet som han selv sa han aldri hadde begått. Bildet trykkes i forståelse med Sommerseth. Foto: Jarle R. Martinsen

Etter hvert tok rusen kontroll på livet, han var blitt rusmisbruker. Samboerskapet gikk i stykker, og han hadde en rotløs tilværelse med å flytte ut og inn hos venner. Han gjorde forsøk på å slutte med rusen, men det gikk en dag eller to, så var det på ´an igjen. Han klarte likevel å skjøtte jobben som betongarbeider.

— Arbeidskollegene merket helt klart at jeg forandret meg. Jeg ble mer hissig og var mindre psykisk til stede.

Ikke til stede

Han setter seg tilbake i stolen, tenker på livet den gangen. Særlig tungt er det å tenke på barna hans som da var små. I den grad han hadde med dem å gjøre, så var det bare fysisk.

— De merket jo at jeg heller ikke der var til stede. Jeg satt og tenkte på neste rus, hvordan jeg skulle få tak i penger. Alle mine tanker dreide seg om meg selv og bare det. Empati for andre var helt vekk, forteller han.

Feig som jeg var, tok jeg igjen den lettvinte løsningen

Det rotet seg mer og mer til for Ronny. Lønna han fikk på jobben holdt ikke for å finansiere rusen, og han begynte å låne penger i narkomiljøet. Til slutt hadde lånet og renters renter vokst til over 100.000 kroner.

Ultimatumet var at han fikk se å skaffe pengene kjapt eller bli lemlestet av narkoselgerne.

— Feig som jeg var, tok jeg igjen den lettvinte løsningen.

Ranet bank

7. desember 2007 gikk han ruset, maskert og med en startpistol i hånda inn i Spareskillingsbanken i Kristiansand. Han fyrte av et skudd mot taket. I et intervju Fædrelandsvennen hadde med ham i fengslet etterpå sa han:

7. desember i 2007 ranet Ronny Sommerseth Spareskillingsbanken i Kristiansand. Han kom seg unna med 452.000 kroner, penger som siden kom til rette. Han ble tatt neste dag. Foto: Arkiv

— De er to ting som har brent seg inn i hukommelsen. Det ene var frykten jeg så damen i kassa hadde. Da jeg så dødsangsten i øynene hennes, klarte jeg ikke å fullføre ranet. Det andre var barnevognen da jeg løp ut. Han kom seg likevel unna med 452.000 kroner. Neste dag ble han tatt. Det følte han bare en stor lettelse over.

Med hvilken rett?

I dag sier Ronny Sommerseth:

— Hvilken rett hadde jeg til å utsette tilfeldige mennesker for noe slikt? Det er fælt å tenke på hvordan jeg handlet så egoistisk. I stedet burde jeg ha valgt å ta konsekvensene av egne valg og narkogjelden jeg hadde, latt meg bli banket opp eller drept.

To år og fire måneders fengsel ble straffen for ranet. En stor del av dette var opphold på et behandlingssenter for å bli rusfri.

Jeg trodde jeg hadde vært på et verksted og blitt reparert

Da han var ferdig med oppholdet, følte han seg både rusfri og frisk. Men alkohol i helgene endte raskt i en ny russpiral med amfetamin.

— Jeg trodde jeg hadde vært på et verksted og blitt reparert. At da var jeg fikset. Men der tok jeg feil.

Oppgjøret med familien

Først da han kom under et opplegg ved Avdeling for Rus og Avhengighetsbehandling (ARA) på Sørlandets sykehus, kom han over i et annet spor. Et 12-trinnsprogram har hjulpet ham over på å bli rusfri.

Ronny Sommerseth (41). Foto: Jarle R. Martinsen

Spesielt et opplegg var helt avgjørende for ham: Oppgjøret med egen familie. Hans eldste tenåringsbarn og samboer satt foran ham i flere dager og fortalte hvordan de hadde lidd med ham som rusperson. Hvordan de konstant var bekymret for hvor han var, hans tilstand og ikke minst tilstand neste gang de så ham. Hvordan de opplevde alle løgnene, alle svikene, alle skuffelsene, alle løftene. Sorgen over at han var som han var.

Det gjorde utrolig vondt å høre på.

— Det gjorde utrolig vondt å høre på. Det gikk etter hvert opp for meg at jeg hadde et totalt urealistisk syn på meg selv. Jeg, som mente å ha styr på mye, var jo bare en stor, arrogant egoist. Jeg hadde alltid en forklaring på mine handlinger, aldri mottakelig for andres meninger.

Vekker

De dagene ble en stor vekker. Han skjønte de hadde rett, og han måtte ta et oppgjør med seg selv. Det var ikke slik han ønsket å være, særlig ikke for sine egne barn.

I vel et år har han nå vært rusfri. Ronny Sommerseth går til en selvhjelpsgruppe i Mandal der han møter tidligere rusmisbrukere.

Ronny har holdt sine Facebook-venner orientert om hvordan det går med hans rusfri-prosjekt, ikke minst for å legge press på seg selv. Denne er fra fra i fjor høst. Nå har han rundet et år som rusfri.

— Jeg hører hva deres erfaringer er, fanger opp råd. De vet hva dette dreier seg om. Og for dem kan jeg ikke lyve.Han har også en person han alltid kan ringe til om han merker ting blir tungt. - Da blir jeg påminnet hva jeg mister om jeg tar noe som helst slags rus. En øl vil få alt til å rakne.

- Du kan vel ta en øl?

— Nei, det er jo hele poenget. Jeg kan ikke røre noe som helst resten av livet. Å være rusavhengig er en livsvarig diagnose, en sykdom livet ut. Det er dette jeg må skjønne, bare da har jeg en sjanse til å forbli rusfri livet ut. Jeg må bare ikke miste fokus.

Stoltheten på hylla

Han sier også at en annen viktig lærdom han har tatt er å få hjelp av andre. Hans stolthet før i livet om ikke å ta i mot hjelp, har kostet ham og familien dyrt.

— Jeg alene er ikke sterk nok til å takle dette. Det er lett å begynne å romantisere rusen og tenke at litt gjør jo ingenting. Som en øl. Det er en livsfarlig tanke jeg må ha hjelp til å takle.

Vi spør ham om familien har tilgitt hans tidligere liv og det han har gjort mot dem.

— Det kan jeg i alle fall ikke forvente av dem. Nei, tillit og tilgivelse må bygges opp i form av konkret handling over lang, lang tid. Jeg er bare dypt takknemlig for at de, mine venner og samfunnet har gitt meg en ny sjanse.

- Jeg fikk en far tilbake

For Alexander Sommerseth har de siste par årene vært en sterk opptur i forholdet til sin egen far, Ronny, som Fædrelandsvennen skriver om i dag.

Alexander Sommerseth. Foto: Arkiv

— Jeg har fått en nytt og sterkere forhold til ham. Jeg har fått en far tilbake, sier 21-åringen.Han forteller om en oppvekst med mye usikkerhet rundt det å ha en far som rusmisbruker.

Det verste var uforutsigbarheten.

— Det verste var uforutsigbarheten. Aldri vite hvor han var, aldri kunne stole på ham. Jeg var mye sint på ham, forteller han.

Han bekrefter det Ronny Sommerseth selv sier, at en rusmisbruker tenker kun på seg selv.

— Derfor er det utrolig godt nå å ha en far som er blitt hundre prosent empatisk, ydmyk og til å stole på, sier Alexander.

Forskning viser at barn av rusmisbrukere er i en høyrisikogruppe for selv å bli rusmisbrukere.

— Jeg var absolutt selv på kanten, men tok tak før det ble for sent, sier Alexander som nå er i full jobb i Oslo

- Vi har fokus på familien

— Håpløshet og fortvilelse er de ordene som pasientene bruker mest for å beskrive situasjonen sin når de kommer til oss. De tar kontakt fordi de har hørt at programmet her viser en vei ut, forteller enhetsleder ved avdeling for rus- og avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus, Hilde Stokkeland.

Programmet hun snakker om er på 12 ulike trinn.

— Klinisk erfaring over 30 år kombinert med egen forskning har ført til at våre rundt 150 pasienter i året får en solid og best mulig behandling. Her bidrar et tverrfaglig spesialisert team som består av lege, psykiater, sosionom, sykepleier, erfaringsterapeuter og egen etisk rådgiver, forteller hun.

- Vi fokuserer på et familieperspektiv, der det tilstrebes å hjelpe for å kunne skape sunnere relasjoner i et ruspreget familiesystem. Det blir lagt vekt på å øke innsikt og forståelse av hvordan rusmiddelavhengighet påvirker hele familien, sier hun.