— Jeg har aldri hatt det så godt, sier 43-åringen som nå vil hjelpe andre sørlendinger med blodkreft (leukemi). Etter å ha vært gjennom en dramatisk sykdomsperiode, har hun blåst liv i Blodkreftforeningen Sørlandet.
— Dette savnet jeg da jeg var syk. Jeg trengte å snakke med noen som hadde opplevd kreft selv, sier hun.
I dag stiller foreningen opp i Markens gate for å verve blodgivere sammen med Blodbanken og Røde Kors i anledning Blodgiverdagen.
— Blod redder liv. Det er jeg selv et eksempel på, sier hun, og kikker bort på sin egen bror. Terjes blod og stamceller var redningen da alt annet så mørkt ut.
Setter pris på livet
Kristiansandskvinnen sprudler hjemme i Suldalsveien der hun bor sammen med sønnene sine. Hun er glad. Glad i hverdagene. Glad i livet hun har fått tilbake.
— Livet er bedre nå. Jeg setter mer pris på ting, sier hun.
Jeg var selv helt rolig, men det var ikke legene på sykehuset.
For to-tre år siden var det ikke gitt at hun skulle oppleve denne sommeren. Da betyr det ikke så mye at energinivået ikke er helt som det en gang var.
Urolige leger
Litt før jul 2011 følge Signe seg mer og mer slapp. Hun besøkte legen flere ganger, og fikk en 14 dagers sykmelding for å være utbrent. Hun trodde på diagnosen selv. Immunforsvaret virket dårlig og hun ble mye syk, men hun gikk på jobb på Posten etter sykmeldingsperioden. En fredag i januar knakk hun sammen, og gikk på nytt til legen.
— På mandagen fikk jeg telefon fra sykehuset. Jeg måtte komme dit så fort jeg kunne. Jeg var selv helt rolig, men det var ikke legene på sykehuset. De kunne se på prøvene at jeg hadde akutt leukemi. Jeg hadde 80 prosent syke celler. De sa jeg hadde 14 dager igjen. Jeg fikk dødsdommen.
På beina
Fem måneder med cellegift og rundt 20 liter med blod fra Blodbanken klarte likevel å ta knekken på kreftcellene. Signe kom seg på beina. Hun følte seg frisk og ville bli rask.
— Jeg begynte å jobbe, og jeg reiste på ferie til Tenerife. Mens jeg løp intervaller i varmen kjente jeg at jeg ble dårlig, forteller Signe. Hjemme i Norge oppsøkte hun legevakten på en lørdag og ble lagt inn på sykehuset to dager senere. Blodkreften hadde kommet tilbake. Signe var syk igjen. Det fantes bare en utvei; hun måtte transplantere ny beinmarg, noe som også medførte at hun måtte skifte blodtype. Blodet til donoren var ikke likt hennes eget.
Skiftet blodtype
Heldigvis hadde Signe og broren sjekket på forhånd at hans stamceller kunne brukes. Terje stod klar til å redde storesøsters liv med sitt eget blod og egne stamceller.
Jeg var så dårlig som man kan få blitt
Men først måtte Signe gjennom en ubeskrivelig tøff cellegiftbehandling. Fire dager med høydose cellegift og rundt 570 tabletter tok knekken på de blodgivende stamcellene.
— De tar knekken på alt. Jeg var så dårlig som man kan få blitt, sier Signe.
Det er 50 prosent sjanse for å overleve, men hun kom seg gjennom etter å ha tatt imot blod og stamceller fra Terje. Hun skiftet blodtype fra A til 0, og har nå brorens celler sirkulerende i kroppen.
Lett å donere
Terje Schulze (39) er glad han kunne hjelpe. Han forklarer at det ikke var ubehagelig å tappe blodet som skulle brukes.
— Det var fryktelig lett. Det er ikke ille å være donor lenger. Jeg kunne gått rett ut på løpetur - om jeg hadde hatt kondis til det, ler han.
— Nå har ikke jeg heller lyst til å løpe lenger. Jeg er fornøyd med å gå tur. Kanskje det er dine celler som gjør det, ler Signe og kikker takknemlig på lillebroren.
Nye vaksiner
Transplantasjonen skjedde 3. juli 2013. Det var dag én i Signes nye liv. Legene og sykepleierne kom inn på rommet hennes med flagg. De var opptatt av at dagen skulle feires som en fødselsdag. For Signe var det som å bli født på ny. Terje ble far fem dager før, og Signe føler hun har et sterkt bånd til sin «jevngamle» niese.
— Vi har til og med fulgt det samme vaksinasjonsprogrammet. Siden de drepte alle de gamle stamcellene mine, måtte jeg ta hele barnevaksinasjonsprogrammet på nytt, forteller hun.
Fryktet ikke døden
Signe sier at hun aldri følte redsel da det var fare for at hun skulle dø.
— En gang lærte jeg av en coach «å bytte briller». Det vil si skifte fokus. Når jeg skulle gjennom en tøff behandling tok jeg på meg «tøffebrillene». Da tåler jeg mye. Like etterpå kunne jeg ta dem av, og være mer følsom igjen, sier Signe. Hun sier at det også var så mye godt opp i det hele. Nå ser hun annerledes på livet. Bryr seg mindre om det ubetydelige, er mer bevisst på hva som skal være i livet hennes.
— Jeg vil nyte dagene, og er opptatt av å ha det godt i øyeblikket. Jeg er ikke blitt mer forsiktig, heller uforsiktig. Det handler vel om at jeg vil leve ordentlig, sier Signe.
Nå håper hun mange vil stille som blodgivere og donorer, slik at flere skal få samme sjanse som henne. I tillegg til å få donert stamceller, har hun vært storforbruker av blod fra Blodbanken.
— Når noen blir syke, så haster det med å finne en donor. For hver enkelt familiedonor er det kun 25 prosent sjanse for at blodet passer til pasienten. Derfor trenger man et stort register av ukjente donorer, sier hun.
Trenger 500 nye blodgivere
— Vi er privilegerte på Sørlandet, og opplever per i dag ingen krise hva gjelder blodgiverkorpset. Vi klarer å holde blodforsyningen oppe på ønsket nivå, men dette krever kontinuerlig arbeid med mottak og verving av nye givere, sier avdelingsleder ved Blodbanken ved Sørlandet sykehus, Kristiansand, Lene Haugen Tryland.
I Kristiansand trenger de likevel at 500 nye melder seg som blodgivere. Frafall på grunn av alder, flytting eller karantene gjør at de hele tiden må fornye blodgiverkorpset. På Sørlandet kan man gi blod i Flekkefjord, Kristiansand, Arendal og en gang i uka i Mandal.
Overlege Richard Willfred Olausen ved kreftbehandlingen på Sørlandet sykehus sier at man hele tiden også har bruk for benmargsgivere.
Antall blodgivere i Norge er i overkant av 100.000 og det registreres rundt 15.000 nye hvert år. Dette erstatter kun det naturlige frafallet. Antall blodoverføringer i landet øker fra år til år og er nå på omtrent 215.000 blodtappinger i året.
Sykehusene klarer for tiden ikke å få registrert nye givere i samme tempo som økningen i forbruket, og de må tappe giverne flere ganger i året i forhold til hva de gjør i land vi kan sammenligne oss med, ifølge Giblod.no.