— Det var en utrolig kul kveld. Jeg var veldig til stede i øyeblikket. Det kan være vanskelig å få til, men av og til er man bare det. De øyeblikkene husker man. Og kvelden på Quart husker jeg veldig godt, sier Thomas Dybdahl.
Han snakker om den konserten. Den legendariske i 2005. Da han avsluttet med "American Trilogy".
— Denne gangen skal du spille i Kilden. Og en konsert i Kilden er vel på mange måter det motsatte av en konsert på Quart?
— Ja, det kan du si. Det er sitteplasser, og det vet vi funker. Jeg har aldri vært i den salen, men det ser vilt bra ut, og jeg gleder meg. Vi har jo vært så heldig å få spille i Stavanger, hvor de også har et nytt konserthus. Det kan være fryktinngytende å gå inn på en sånn scene. Du vil virkelig være kjempegod i en sånn sal, på ditt aller beste. Det er morsomt når man får litt ærefrykt for rommet. Det er en bra ting, men litt skummelt også.
— Hvordan har du utviklet deg som liveartist de siste årene? Er du annerledes på scenen enn tidligere?
— Det tror jeg nok. Jeg prøver å utvikle meg hele veien. Og jeg har nok lyst til å få mer ut av en turné nå. Jeg vil være litt mer åpen, gi litt mer av meg selv. Man er avhengig av å bryte gjennom det filteret som er mellom artist og publikum. Det er to forskjellige parter, men hvis vi forblir det gjennom hele kvelden, så når jeg ikke helt inn. Og jeg vil jo nå inn.
— Den nye plata di, "What's Left is Forever", er merkbart annerledes enn den forrige. Hvorfor det?
— Jeg gikk relativt langt inn i det eksperimentelle på det forrige albumet. Jeg ville lage klarere, tydeligere sanger denne gangen. Sånn er det gjerne: Når man bruker et par år på en plate, og ytterligere halvannet på turné, så kommer det en naturlig reaksjon etterpå. Man vil gjøre noe annet.
— Men uansett lydbilde: Du har utviklet en veldig tydelig signatur. De fleste kjenner igjen en Thomas Dybdahl-låt ganske kjapt. Er det en bra ting for deg, eller skulle du helst vært mer uforutsigbar?
— For meg er det en velsignelse og en forbannelse. Det har kanskje fungert mest til min fordel så langt, fordi jeg har kunnet gjøre ting som egentlig ikke er helt meg, og så kjenner publikum det igjen likevel. Men i det lange løp er det nok begge deler.
— Hva slags type låtskriver er du? En ni til fire–type, eller en som jobber på impuls?
— Jeg er nok ikke en ni til fire-type. Det blir mer når jeg føler for det. Og det er veldig forskjellig hvor lang tid det tar. Det kan ta et blunk én gang, og en måned neste gang. Jeg er ingen purist, på den måten at det må komme fort og naturlig. Det er en litt sånn romantisert greie. Jeg har nok flere erfaringer der jeg har slitt i oppoverbakke i lang tid, og så har det endt med noe som er fett til slutt. Man må jobbe for det.
— Ja, du vet, Leonard Cohen bruker gjerne flere år på én sang…
— Det er sant. Men så skriver han jo 150 vers også da, humrer Dybdahl.