Nå vil alle ha en bit av henne

— Jeg må jo bare nyte det så lenge det varer. Om halvannet år er det kanskje over, og så må jeg ut på jobbmarkedet igjen.

I regnvær ankommer hun Pollen på sykkel fra Tromøya. Når vi spør hvorfor hun sykler, setter hun blikket i oss:

— I hate cars!

På veien inn fra Tromøya rakk hun å hisse seg opp av de store nye byggene i Barbu. Hun synes de passer i en metropol, ikke i småbyen Arendal.

Tilbake i Arendal

Siden februar i fjor har hun bodd i et tilbygg i barndomshjemmet, avbrutt av perioder utenlands for å oversette historien om bestevenninnene Lila og Elena. Hvis du ikke hadde oppdaget bøkene før, har du antakelig lest dem i sommer. Iallfall om du er dame og leser bøker. For det er Ferrante lesende damer snakker om for tida. Bøkene er hittil solgt i svimlende 150.000 eksemplarer i Norge.

Hun aner ikke hvor lenge hun blir i fødebyen. Grunnen til at hun kom, er prosaisk. Hun sa opp lærerjobben på norskopplæringen for innvandrere i Bergen for å oversette Elena Ferrantes 2050 sider fra italiensk til nynorsk, og da hadde hun ikke lenger råd til leieleiligheten hun og sønnene hadde i Bergen.— Ett sted skal man jo bo, sier hun med et skjevt smil, og utelukker ikke at det kan bli Arendal en stund til.

Liker friheten

— Jeg skal bestemme meg for hvor jeg skal bo når jeg blir 60, sier Kristin Sørsdal, som ble 50 i mars og dermed har ti år igjen til å farte rundt i verden. Da, når hun blir 60, vil hun muligens tenke på å gifte seg også. Eller kanskje venter hun til hun er 70. Noe ekteskap har hun aldri følt behov for. Eller hatt tid til. Akkurat nå setter hun stor pris på friheten oversetterjobben gir henne - alt hun trenger for å jobbe er en pc og nettilgang. De tre siste årene har hun tilbrakt halvparten av tiden i Italia.

Men engasjementet for fødebyen har altså rukket å våkne til live igjen på det halvannet året hun har hatt base her. Får hun lov, snakker hun mer enn gjerne om et nytt stort hyttefelt på Tromøya som hun ikke kan fatte er vedtatt, midt oppe i de fantastiske planene om nasjonalpark - en enorm gave som kan gjøre øya til en turistmagnet. Ifølge Kristin.

— Det hører ingen steder hjemme. Men jeg må roe meg ned.

Den beste boka

Ja, hun må det. For hun har så mye hun må rekke. Om en måned kommer fjerde bind av Napoli-kvartetten ut, «Historia om det tapte barnet». En måned før boka kommer er det 33 som har stilt seg på venteliste for å låne den på biblioteket i Kristiansand. Selv synes hun den boka er den beste, på tross av at den er mest slitsom å lese, den klammeste og vondeste.

— Man kan både glede og grue seg. For hun smisker ikke med leserne sine, Ferrante, sier Kristin. - Hun forteller et livsløp slik det er - vi forsvinner, det glipper ut av hendene våre etter hvert som årene går.

Populær

Det siste året har Kristin Sørsdal vært et etterspurt navn. Etter hvert som stadig flere har oppdaget bøkene hun oversetter, er hun blitt invitert på det meste av det som fins av bokarrangementer, bokdager og litteraturfestivaler.

— Plutselig skal alle ha de samme. Sånn er det jo, sier hun.

Men hun synes det er en ære å bli spurt, så hun har stilt opp. Selv om det stjeler av tiden hennes.

— Når jeg er der, er det helt fantastisk. Men hele dagen før er jeg anspent, og dagen etter er jeg utkjørt, sier hun.

— Men man er jo forfengelig. Alle liker å bli sett.

Hun sier til seg selv at «dette var din sjanse. Hvis ikke dette hadde skjedd, hadde du ikke vært noen i hele livet ditt». Og - endelig er sønnene stolte av mammaen sin.

I glansen av anonym forfatter

• Man er jo forfengelig. Alle liker å bli sett.

På Ibsen— og Hamsundagene i Grimstad samlet hun full bakgård på Apotekergården og fastslo at hun får lov å stråle i glansen av en annen forfatter, fordi ingen vet hvem denne forfatteren er. Elena Ferrante har klart å holde identiteten sin skjult helt siden hun ga ut sin første roman i 1992.- Kanskje hun er anonym nettopp for å slippe å gå på sånne møter som dette. Hun vil heller la bøkene tale for seg selv, sa Sørsdal. Men la til at hun er glad for å kunne gi oversetterne - de glemte og dårlig betalte oversetterne - et ansikt.

Dårlig lønn

For det er en elendig betalt jobb, og så krevende at hun egentlig ikke forstår at noen klarer den. Selv får hun omkring 100.000 kroner etter skatt for å oversette ett bind av Elena Ferrante - en jobb som tar et halvt år.

— Sånn er det bare, for alle. Man får betalt per tegn. Jeg blir ikke rik, men jeg har fått mye ære. Og jeg har valgt det sjøl.

Det hjelper nemlig ingenting at bøkene blir bestselgere. Iallfall nesten ingen ting. Selv om hun har fått et par månedslønner ekstra fordi hun det siste året er blitt invitert på så mange arrangementer.

Verdenssuksess

I Grimstad ble hun også spurt hvorfor hun tror bøkene om de italienske bestevenninnene Lila og Elena er blitt en så enorm suksess, over hele verden. Hun svarte med et motspørsmål:

— Hvem er det som leser bøker? Det er voksne kvinner. Napoli-kvartetten handler om to jenter som ble født i 1944 og var 66 år i 2010. Bøkene følger dem gjennom livet. Da er det mange som kan identifisere seg med livene deres.

Nå supplerer hun:

— Jeg er i utgangspunktet ikke opptatt av tjukke, svære fortellinger - de legger seg gjerne over den gode litteraturen som mange vil si er smal. Likevel synes jeg disse romanene er grenseoverskridende, et storverk. Særlig den siste. Måten hun gjør kvinners hverdagslige aktiviteter med fødsler, hysterisk venninneprat og alt det som er kvinneliv, til et allment liv, til målestokken for et helt historisk løp. Selv om kvinnenes liv ikke foregår i den ytre verden, så henger det fast i den store historien om vår tid.

Og så, legger hun til, er det jo det at folk leser de bøkene det snakkes om. Den som ikke har lest Ferrante, føler at de har gått glipp av noe.

Deler tiden

For å oversette romanene er Kristin Sørsdal nødt til å tilbringe halve tiden i Norge og halve i Italia.

— Jeg må være i Italia for å være sikker på at jeg gjør det riktig, at jeg er i kontakt med hvordan de snakker nå. Og så, når jeg har løst opp i alle flokene i det italienske, må jeg få det over i norsk, plassere hodet inn i nynorsk språk og litteratur og få på plass hvordan det kan fungere på norsk. Det kan jeg ikke gjøre i Italia. Det er det norske som er vanskelig.

Akkurat nå leser hun Tarjei Vesaas , for å komme på sporet av nynorsken igjen til neste oppgave. For nå skal hun oversette fire andre bøker av Elena Ferrante, som kom ut før Napoli-kvartetten. Den første, bestselgeren «Svikne dagar«fra 2002, kommer i mars, og så kommer de på løpende bånd høsten 2017 og våren 2018. I tillegg skal hun oversette en bok med artikler og intervjuer med forfatteren.

Bare to som vet

For selv om ingen, bortsett fra to personer på forlaget i Italia, vet hvem forfatteren er, så gir hun epostintervjuer. Man sender spørsmål til forlaget og får svar via forlaget. Kristin forteller at Ferrante nylig ble intervjuet av Der Spiegel, som spurte Hvem er du? Da røpet hun at hun heter Elena i virkeligheten, at hun er født i Napoli, at hun har barn og at de er døtre. Antakelig er hun 72 år, som Lila og Elena.

— Elena Ferrante har utrolig store kunnskaper om alt som rører seg i verden. Noen ganger tenker jeg at hun er en maskin, smiler Kristin.

• Jeg blir ikke rik, men jeg har fått mye ære. Og jeg har valgt det sjøl.

• Noen ganger tenker jeg at hun er en maskin.

Fant bydelenHun har selv vært på sporet av henne. For et år siden tok hun God Helgs lesere med inn i den bydelen i Napoli som hun tror forfatteren skriver om.

— Hvordan kan det være så umulig å finne henne når man vet hvilken bydel hun er fra, hvilket år hun er født og fornavnet hennes?

— Tja. Italienerne har ikke vært opptatt av å finne henne før. Den interessen oppsto ikke før bøkene tok av i USA. Men Ferrante har også sagt at dersom man finner ut hvem hun er, så slutter hun å skrive bøker.

Omtrent som Lila, den briljante venninna, som bestemmer seg for å forsvinne og sletter ethvert spor etter seg ved starten av den første boka?

Gjøre motsattSelv vokste Kristin Sørsdal opp på Tromøya, med en tre år yngre bror. Foreldrene var og er fortsatt kjente fjes i Arendal. Moren Turid var kjent som gymlærer på gymnaset og en drivkraft innenfor byens jazzballett, faren Eirik som frittalende SV-politiker, journalist i yngre år, seinere kulturorganisator og en sentral drivkraft bak Forumfestivalen på 1970-tallet, Arendals svar på Woodstock.

Kristin var en glad unge fram til puberteten. Da hennes ungdomsopprør kom, gikk det ut på å ikke gjøre det samme som foreldrene. Når faren foreslo at hun skulle engasjere seg i Framtiden i våre hender, valgte Kristin i stedet å bli punker, kjøre van og dra på dansefest på bygda. Det var mye festing. Studier ville hun ikke høre snakk om. Men gjennom gymnasårene ble hun mer og mer overbevist om at hun måtte vekk fra Arendal, vekk fra det konservative, trange. Og hun var mer rastløs enn de fleste. Fra hun var 19 til 27 år bodde hun i Napoli, Praha, Oslo, Bergen, Hammerfest og Kautokeino.

Dro til NapoliSom 19-åring dro hun til Napoli, med interrailbillett. Fikk seg jobb som vaskedame, fikk venner, lærte seg italiensk og ble der i to og et halvt år. Det var i disse årene hun fant seg selv, sier hun. Hun levde et liv ikke så ulikt de to hovedpersonene i Ferrante-bøkene. Hadde en kjæreste som bare hadde fem-seks års skolegang og skrev brev på en blanding av napolitansk dialekt og dårlig italiensk. Mafiaen styrte bydelen hun bodde i, men den gang tenkte hun ikke over det. Utenfor leiligheten satt noen kvinner fast på hver sin stol i gata og solgte smuglersigaretter.

— Da jeg kom dit i fjor, satt den samme kvinnen der ennå, på den samme plassen, og holdt et øye med nabolaget.

Ble gravid

Så reiste hun videre, studerte litt i Oslo og Bergen, jobbet litt. Etter fløyelsrevolusjonen bodde hun en periode i Praha. Samtidig søkte hun på jobber hjemme. Og da faren sa «nå har du fått jobb, Kristin, kommer du hjem?», dro hun til Hammerfest og deretter til Kautokeino som lærer i til sammen halvannet år. I Kautokeino ble hun gravid, dro hjem til Tromøya et år og fikk «to mirakuløse tvillinger», guttene som nå er 23. Den ene bor sammen med henne på Tromøya, den andre er student i Bergen.

Etter at guttene kom, ble det stort sett Bergen, avbrutt av to år som lærer på Røst fra 2000 og tre perioder på Sicilia med guttene da de var tre, fem og ti år.

— En fæl bokMen Nord-Norge hadde satt seg dypt i henne. Handlingen i alle de tre romanene hun selv har skrevet - den siste kommer ut snart - har handling fra diffuse steder i Nord-Norge. I debutromanen, «Makabre bikkjer«som kom i 2010, følger vi en kvinne på haiketur rundt om i landsdelen. Det er et liv med sex, fyll, jakt, vold og drap. Og svært mye raseri.

— Ja, det er en fæl bok! sier Kristin.

På litteraturdagene i Grimstad sa hun at hun synes sørlendinger trenger sånne voldsomme historier fordi det er så trangt her nede. Fortsatt synes hun det er konservativt og innestengt i landsdelen, at alt skal være så hyggelig, og at «den der pietismen sitter i fremdeles». Så man må brøle litt for å få det ut. Iallfall trengte hun det. Frigjørende raseri, kaller hun det.

— Det er nok derfor den første boka mi er så voldsom. De to andre er ikke det.

Finne en stemme

Hun har alltid trodd at hun skulle skrive, men det tok lang tid å få ja fra et forlag. Og på tross av gode anmeldelser er det ikke hennes egne bøker hun inviteres på bokdager for å snakke om, selv om hun prøver å få lagt inn litt om dem også.

Hun bedyrer at det er lite selvbiografisk i den voldsomme debutromanen, selv om hun, som hovedpersonen, er glad i brennevin.— Hvis du finner en stemme, da kan du skrive. Da er det helt fantastisk å skrive skjønnlitterært, og da blir det litteratur av det. Hvis ikke den stemmen kommer, da blir det bare trivielt dagbokprat.

Det var under jakten på denne litterære stemmen hun endte opp med å skrive på nynorsk. Selv om hun mener det ikke fins tvil om at arendalsdialekten ligger nærmere nynorsk enn bokmål med sitt ikkje, æ og heilt, så skyldtes språkvalget like mye at det var på nynorsk hun fant den litterære stemmen som var fjern nok fra henne selv. Språket hjalp henne til å etablere den nødvendige avstanden som gjorde at hun kunne skrive litterært, forklarer hun.

Tett på flyktningene

Den nye romanen hennes heter «Mare». Det betyr hav, men implisitt ligger mareritt. Den handler om flyktningstrømmen til Europa.

Det er en tragedie Kristin Sørsdal har stort engasjement for. To ganger har hun vært på den italienske øya Lampedusa, der mange av båtflyktningene strander. Der ble hun også kjent med dokumentarboken «La frontiera«av journalisten Alessandro Leogrande, som handler mest om tiden før flyktningene kommer til Europa. Også den holder hun nå på å oversette.

Det er hennes bakgrunn som lærer for innvandrere som har skapt engasjementet for båtflyktningene. Hun har fått venner, venner som har tragedien så inne i livene sine at de sitter på skolen og snakker i mobilen med sønner som sitter i fengsel i Libya. Sånne ting.

Må engasjere seg

— Man kan si at man ikke vil ta det inn over seg, eller man kan åpne øyne og ører for det. Og da må du engasjere deg, sier hun.

— Se, her kommer de. Nå er de ferdige på skolen. Stemmen er øm når hun peker ut av kafévinduet, hvor unge, mørkhudede gutter går forbi i Pollen.

— De er ikke lykkejegere i det hele tatt. De hadde elsket å bli i landet sitt hvis de ikke ble dømt til evig militærtjeneste eller havner i fengsel. De kommer fra diktaturer eller land i krig. De fleste kommer jo fra Somalia, Eritrea, Syria, Afghanistan og Nigeria. Det er reelle flyktninger vi snakker om. I Eritrea bor det fem millioner mennesker, det er ikke hele verden, liksom.

Hopet seg opp

• Hvis ikke den stemmen kommer, da blir det bare trivielt dagbokprat.

Hun har satt seg inn i problematikken. Sier at flukten med båter startet på 90-tallet. Den gangen slapp de å betale menneskesmuglere. Men jo strengere grensekontroll Europa innfører, jo større blir smuglerbusinessen. Å blokkere dem på strendene i Tyrkia eller Libya hjelper ikke, det vil ende i krig og desperasjon hvis Europa fortsetter sin politikk, sier hun. At det brast i fjor, skyldes at det hadde hopet seg opp.— Mener du vi bare skal åpne grensene?

Hun tenker. - Nei, men det er ikke enten eller. Vi har et ansvar for situasjonen og må åpne opp mer. Følge det FN sier. Når vi skyver grensene sørover, overlater vi disse menneskene til land med diktatur og korrupsjon.

Hastverk

Kristin Sørsdal hadde bare oversatt en bok før da hun gikk i gang med Ferrante. Læringskurven har vært bratt. Hele 2000-tallet jobbet hun for å komme seg inn hos forlagene - som oversetter eller som forfatter. Hun forsøkte å få Samlaget til å gi ut Ferrantes bestselger som hun holder på å oversette nå. De sa nei. Men så kom Ferrante ut med første bind av Napoli-kvartetten. Og da amerikanerne oppdaget den, fikk Samlaget hastverk. Endelig fikk Kristin brukt italiensken sin.

Hun er ikke like rastløs som i ungdommen. Men i oktober, når boka vel er ute, drar hun sin kos igjen. Et halvt år i Italia og Ungarn. For å jobbe, jobbe, jobbe.

Hun er innafor. Endelig. Så lenge det varer.