KRISTIANSAND: — En av beboerne ble sperret ulovlig inne på rommet i flere timer. Dette skjedde fordi en i personalet ble syk, og det ikke ble satt inn vikar. For å få tid til de andre beboerne, ble vedkommende innelåst, sier Ester Skreros.
Skreros har vært primus motor for Sound of Happiness siden etablering av det første orkesteret i 1988. I tillegg er hun aktiv støttespiller for mange utviklingshemmede og deres pårørende. Datteren hennes Tone-Lise er blant autistene hun nå går på barrikadene for.
Tilsynssak
Loven sier at tvangsbruk skal godkjennes av Fylkesmannen. Men det er først nå, etter at tre ansatte varslet Fylkesmannen, at kommunen melder om saken. Fylkesmannen vurderer å opprette en tilsynssak, bekrefter seniorrådgiver Fredrik Dahl.
Innelåsingen skulle også først vært drøftet med pårørende eller verger, men det skal heller ikke ha skjedd.
Virksomhetsleder: - Mener vi driver forsvarlig
Virksomhetsleder Inger Ingebretsen kommenterer ikke tvangsbruken ved bofellesskapet, men sier hun forstår bekymringen for vikarbruken. Hun skriver dette i en epost til Fædrelandsvennen:«Det har i den siste perioden vært noe omskifting i personalgruppen i boligen. Dette har ført til noe høyt vikarforbruk og som pårørende sier, redusert kontinuiteten. Vi har forståelse for at pårørende opplever dette som krevende. Generelt prøver vi å minimere så mye som mulig av vikarbruk og ekstravakter, og vi mener at vi driver forsvarlig. Bruk av vikarer og ekstravakter inntreffer fra tid til annen. Spesielt kan dette bli en utfordring der vi har liten personalgruppe i turnus.»
Hun legger til at kommunen avventer Fylkesmannens råd eller konklusjoner i denne saken, og vil rette seg etter det.
— Skulle ikke funnet sted
Innelåsingen Skreros forteller om blir bekreftet i et brev fra avdelingsleder Margrete Rode i Kristiansand kommune til Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder.
«Dette er ikke i henhold til rutiner, og skulle ikke funnet sted», står det i brevet hvor Rode hevder at det kun er én til to ganger per år det brukes tvang.
Frykter konsekvenser
Ester Skreros står nå frem sammen med Wenche Lill Naglestad Moi, som har broren sin i samme bofellesskap. Begge har tvilt seg fram til beslutningen om å stå fram i avisen og slå alarm. De ønsker ikke å skape unødige problemer og frykter også konsekvensene for deres kjære.
— Men vi har prøvd å få til løsninger ved å gå tjenestevei, uten å lykkes, sier Skreros.
Begge har over lang tid fått en følelse av at alt ikke er som det skal i bofellesskapet. Der bor fire voksne autister, som nesten ikke har språk.
Redde
— Jeg har mange telefoner fra foreldre og pårørende i flere bofellesskap, de tør ikke å kritisere fordi de er redde for at det skal gå utover sine kjære, sier Skreros.
Også på vegne av dem står de to nå fram.
Først og fremst er de bekymret for bruken av tvang. De forteller blant annet om flere tilfeller der tvang har blitt brukt som straffereaksjon, ikke som en siste løsning når alt annet er prøvd, slik loven forutsetter. De to sier at innelåsingen ikke har blitt drøftet med dem.
— Vi har fått rede på dette og flere andre tilfeller av tvangsbruk via andre kanaler, etter at det har skjedd, sier de to.
Lukkede kulturer
Jens Petter Gitlesen, leder av Norsk forbund for utviklingshemmede, har engasjert seg i saken. — Dette er ikke er noen enestående sak, verken i Kristiansand eller Norge, sier Gitlesen.
Han vil ta saken opp i rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er klageorganet for denne type saker.
Gitlesen mener det har oppstått lukkede kulturer blant ansatte som bruker ulovlig tvang og makt uten at det er hjemmel for det. Mens et utvalg for få år siden antok at det ville være hjemmel for tvangsvedtak på rundt 200 personer i året i hele Norge, har dette steget til 1300. ## Feil tvangsbruk
- Kan dette være fordi det er en økning i rapportering på vedtak, og ikke at det er blitt flere?
— Slik vi ser det, er opp til 70-90 prosent feil bruk av makt og tvang. NFU mener hele loven må endres for å sikre rettssikkerheten til disse utsatte menneskene.
Naglestad Moi sier det også er underrapportering på vanlig, somatisk helse.
— For eksempel gikk broren min med øyebetennelse i ti dager før personalet gjorde noe med det, sier hun.
Autister trenger forutsigbarhet og trygghet i hverdagen.
Flere ganger har hun og Skreros opplevd at personalet har fortalt til dem at alt er greit med deres kjære, mens de via andre kanaler har fått høre at dette ikke har vært tilfelle.
Vikarbruk
På toppen av dette er de svært bekymret for vikarbruken og mangel på fagkompetanse hos ansatte i bofellesskapet:
— Autister trenger forutsigbarhet og trygghet i hverdagen. De trenger å forholde seg til så få mennesker som mulig. Når det stadig kommer nye vikarer som ikke kjenner dem, skaper det mye uro og stress for beboerne, sier Naglestad Moi og Skreros.