KRISTIANSAND: Bjørn Berge har fått mistenkelig store mengder presseskryt i det siste. Nyplata hans, «Bag of Nails» høster messias-kritikker og mannen lanseres som norsk blues' svar på Robert Johnson.— Her sitter jeg i Haugesund og lager den mest obskure plata, og så debuterte den på nittende plass i forrige uke. Det syns jeg fortjener en applaus, sa han på Vaskeriet i går.150 mennesker hadde løst billett til Jazzklubbens konsert, og det er nok til å fylle Vaskeriet når bord og stoler tar resten av plassen. Her var flere av byens mest kjente musikkfjes på plass for å høre og lære. Eller kanskje de ville finne ut om han fortjener alt skrytet han får?I går beviste Berge at det gjør han. Her var en bluesgitarist som trekker store veksler på både rock, rap og funk. Alene på scenen blir de fleste gitarister pub-trubadurer, men ikke denne karen.Trist neger

Berge har nemlig som refleks å sjekke at knottene på el-gitaren står vridd til full styrke, han bruker store høyttalere og slår hardt på strengene. Med mikrofon i trampeplata blir han et enmannsband som lager øresus i første benkerad.Tross referansene til moderne former har Berge røttene dypt festet i førkrigsblues. Utgangspunktet er sørstatsblues og trist, gammel neger med kassegitar på trappa. Resultatet er drivende dynamisk lokomotivblues. Og han er så god på gitar at han kan tillate seg å mobbe selveste Knut Reiersrud.- Det va eg som lærte Knut Reiersrud å spille gitar. Han banka på døra mi en dag og spurte, sa Berge. Synd ikke Reiersrud var der for å høre parodien på seg selv. Kanskje kunne vi fått en gitarduell?Elendig humor

Det er også sagt at bluespurister ikke ser på Bjørn Berge som en av gutta. Til det bryter han for mye med tradisjonene. Vi trodde knapt våre susende ører da han dro en solo a la Sonic Youths Thurston Moore. Og bluesversjonen av Red Hot Chili Peppers «Give it away» fikk byens musikere til å le høyt.Noen lo også av vitsene til Berge, for de var latterlig dårlige.- Jeg er proppfull av dårlige vitser. Her har jeg ikke spilt før, så her kan jeg pøse på med dem, sa han. Søplehumoren fungerte mest som pausefyll når han trengte en røyk. Berges whiskystemme krever nemlig jevnt vedlikehold.Og så buldret og banket han videre i settet for å komme i mål til trampeklapp og ekstranummer. Vidar Busk har fått selskap på bluestronen.