Vil bryte barrierer

— Hei, hvor kommer du fra?

For drøyt to år siden begynte May-Linda Magnussen å stille dette spørsmålet til kvinner som stakk seg litt ut i bybildet. Da hun plukket opp barna etter trening, på skolen og i andre offentlige rom hvor folk samles, kikket Magnussen etter innvandrerkvinner.

Diskuterer samfunnet

Våren 2014 startet hun Lunar - en internasjonal kvinnegruppe hvor norske og innvandrerkvinner møtes. En gang i uka møtes mellom 10 og 15 kvinner med innvandrerbakgrunn for å diskutere og lære mer om forskjellige sider ved det norske samfunnet.

— Det er noen ting som går igjen. Stikkord er jobb, ensomhet, barnevern og forholdet til menn. Særlig det å få seg en jobb er viktig. Det er ingen av de som kommer her som ønsker å gå hjemme, sier Magnussen.

May-Linda Magnussen har sin arbeidsplass på UiA og Agderforskning. I disse dager starter hun arbeidet med å fordype seg i hvordan innvandrerkvinner klarer seg i det norske arbeidsmarkedet. Og hvor mye jobb har å si for en god integrering.— For meg som forsker er det utrolig bra å ha direkte tilgang på erfaringer disse kvinnene deler. Jeg trodde nok i utgangspunktet at jeg mest av alt skulle være en ressursperson inn i dette arbeidet. Nå, etter to og et halvt år, ser jeg også at jeg har lært veldig mye selv.

— Hva har du lært?

— Jeg har blant annet fått forståelse for hvor uforståelig og ugjennomtrengelig det norske systemet kan virke. Som for eksempel Nav. De fleste av oss som er herfra er kjent med historikken bak velferdssystemet her. Vi er på en måte «marinert» i den sosiale verdenen vi lever i. For kvinnene som kommer hit blir kontrasten stor.

— Hvordan da?

— For eksempel at de kan fortsette å få praksisplass etter praksisplass i stedet for at de blir tilbudt høyere utdanning. Andre har fått språkpraksis, men kan bli stående og flytte på varer uten å prate med noen.

Møter en vegg

Magnussen viser til at enkelte ikke får prate med saksbehandlere dersom de har spørsmål, men i stedet blir henvist til fylle ut en cv på norsk.

— Dette kan oppleves både som å møte en vegg og som rare tiltak som ikke hjelper dem fremover, sier forskeren.

De fleste kvinnene som deltar i gruppa har en brokete bakgrunn. Mange kommer fra krig og uroligheter. Felles for de fleste er et møte med en kultur som er helt annerledes enn den de har vokst opp med.

— Dersom vi skal bedre integreringen handler mye om hvordan vi møter disse kvinnene og deres familier. Det er en fundamental utfordring. Ikke til forkleinelse for de frivillige organisasjonene, men det handler om mer enn å møtes noen timer for så å gå hver til sitt etterpå.

Norsk venn

Magnussen sier at mange av kvinnene hun har snakket med gir uttrykk for at det skal mye til før man blir invitert inn i et norsk hjem.

— Skal vi integrere må alle ta et tak. Det er mye mer effektivt å få en norsk venn enn å bli «integrert» på andre måter. Hvis alle tenker at «vi har en plass i livet vårt til et menneske til» så ville det hjulpet godt, mener forskeren.

— Hva er grunnene til at en rekke innvandrerkvinner ikke er å finne i arbeidslivet?

— En integreringspolitikk som ikke virker godt nok og manglende sosialt nettverk er nok de viktigste årsakene. Det er heller ikke tvil om at en del av dem har mer arbeid hjemme, enn det som er vanlig i Norge. I tillegg ligger det et veldig forsørgeransvar for mennene. Det er mer skamfullt for mennene dersom de ikke er i arbeid. Jeg har hørt uttalt at det er viktigere at mannen får arbeid først, sier Magnussen.

Jobb står høyt på ønskelisten for kvinnene som møtes i Lunar. Men det er også en kjensgjerning at et slakkere arbeidsmarked rammer innvandrere ekstra sterkt.— Flere menn enn kvinner deltar i arbeidslivet i Norge. Det gapet som er blant etniske nordmenn er enda større i innvandrergruppen. Her er det også kulturelle og geografiske forskjeller. Bryter vi tallene ned på enkelte land, ser vi at arbeidsdeltakelsen blant kvinner kan være så lav som 22 prosent blant enkelte nasjonaliteter, sier Joseph Salomonsen.

Mest utsatt

Han er seniorrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og sitter på kunnskap om hvordan det norske arbeidsmarkedet arter seg for alle typer innvandrere som kommer til landet.

— I nedgangstider vil ikke-vestlige innvandrere være mest utsatt for å miste jobben. Og blant denne gruppa er det ofte kvinnene som ligger dårligst an. Det handler om hva slags arbeidstilknytning disse menneskene har. Mange av dem er kanskje vikarer eller så jobber de i brøkstillinger. Andre er kanskje sist ansatt og ryker dermed først ut.

— Hva tenker du om det?

— Hvis du ser på det i et større samfunnsperspektiv, så er det norske samfunnet bygd opp etter modellen yte etter evne og få etter behov. Dersom vi har en stor andel av befolkningen som er utenfor arbeidslivet i lengre perioder, og den gruppa vokser, er det en trussel mot velferdsstaten, sier Salomonsen.

Hval slags samfunn?

Seniorrådgiveren mer enn antyder at det er viktig å se de lange trekkene når vi tar i mot innvandrere.

Joseph Salomonsen

— Her snakker vi ikke bare om integrering, men hva slags samfunn vi skal ha. Mange er opptatt av å diskutere om vi skal ta i mot 5000 eller 8000 flyktninger. Glem det. De menneskene som kommer er i ferd med å bli norske borgere. Vi burde være mer opptatt av hva som skjer med dem som kommer, enn hvor mange som kommer.

Ikke hva som helst

— Vår erfaring er at innvandrerkvinner ønsker seg jobb, men ikke hvilken som helst jobb, sier Hege Wallevik, som er førsteamanuensis ved institutt for global utvikling og planlegging ved UiA.

Sammen med Hanne Haaland har hun forsket på IMDi-tiltaket «Jobbsjansen» i en kommune i Vest-Agder. Tiltaket har blant annet som mål å få innvandrerkvinner inn på det norske arbeidsmarkedet.

— Her i Norge er vi ofte litt for raske til å kategorisere innvandrere i forhold til om de er lette å få ut i arbeid eller ikke. Spesielt noen av kvinnene som kommer til Norge har med seg en kompetanse som ikke er så lett å overføre til samfunnet vårt. De har kanskje bidratt til familieøkonomien i hjemlandet ved å selge mat og andre varer. Her i landet ville den type virksomhet karakteriseres som svart arbeid. Mange opplever det som en utfordring at den type uformell kompetanse ikke «gjelder» her i landet, sier Wallevik.

Mot sin hensikt

En rekke av kvinnene Wallevik har vært i kontakt med sier de ønsker en ordentlig jobb. Det er ikke sjelden at en del av disse kvinnene går fra praksisplass til praksisplass.

— Det er ikke nødvendigvis slik at alle jobbene er med på å fremme integrering. En vaskejobb på en forlatt arbeidsplass på ettermiddagen kan like gjerne virke ekskluderende. Det er ingen arena for samkvem med andre nordmenn og det kan også være utfordrende for familielivet, mener Wallevik.

- Hvorfor skal menn bestemme?

• I nedgangstider vil ikke-vestlige innvandrere være mest utsatt for å miste jobben.

Da Sakine Rahimi kom til Norge og så alle kvinnene som gikk uten sjal, isolerte hun seg. Det ble for mye frihet å ta inn på en gang.

— Da jeg kom hit, hadde jeg et helt annerledes syn på livet enn jeg har i dag, sier Sakine Rahimi (23).

Den unge trebarnsmoren kom til Norge i februar 2012. Som hazara var hun en del av en minoritet i det krigsherjede Afghanistan.

— Da jeg var ett år gammel, flyttet vi fra Afghanistan til Pakistan. Etter hvert følte vi det ikke trygt der heller. Ferden vestover gikk gjennom Iran, Tyrkia og Hellas. Da jeg kom til Norge sammen med min fire år gamle datter var mannen min fortsatt i Hellas, sier Rahimi.

Overveldet

23-åringen er shia-muslim. Hun er vokst opp i et samfunn hvor mannens ord er lov. Skolegang for jenter er en sjeldenhet. Å velge sin egen kjæreste kan medføre straff fra menn i familien og samfunnet ellers. En jente hun kjente ble skutt av broren sin. Andre blir slått. Hun vet om flere jenter som har tatt livet sitt etter å ha hatt en «ulovlig» kjæreste fordi de visste de ville bli drept før eller siden.

— Å komme til Norge var, hva skal jeg si, overveldende. Da jeg kom, hadde jeg et helt annerledes syn på samfunnet enn jeg har i dag.

Overgangen var så overveldende at Sakine ble syk. Deprimert. Forvirret. Hun isolerte seg bak svarte gardiner i hjemmet.

— Jeg så kvinner gå uten sjal på hodet og tenkte det var galt. Jeg så kvinner sykle og mente det var å vanære familien.

Sakine Rahimi

Det tok lang tid før hun ved hjelp av folk rundt seg fikk endret synet.

— De sa til meg «Det er ikke galt å gå uten sjal». Jeg svarte «jo». Jeg tipper jeg gjorde dette hundre ganger før det begynte å synke inn at det var annerledes her enn hjemme, sier Sakine.

Undertrykt

Etter at hun begynte å akseptere sin egen frihet, var det ingen vei tilbake.

— Først måtte jeg ha svar på mine egne spørsmål. Hvorfor var det menn som hadde bestemt i mitt liv? Hvorfor hadde jeg akseptert det?

— Hva slags svar fikk du?

— Jeg hadde blitt lært denne måten å leve på fra jeg ble født. Mine holdninger var et veldig tydelig tegn på at jeg var undertrykt, mener 23-åringen.

Da hun kom til Norge i 2012, var intensjonen hennes å fortsette livet som før, bare innenfor en tryggere ramme.

— Jeg visste ikke noe om Norge. Jeg hadde aldri tenkt å jobbe eller å kjøre bil. Jeg var jo kvinne, smiler Sakine.

Vil vekke andre

I dag er Sakine, ektemannen og de tre jentene deres bosatt på Vigeland. Den unge kvinnen er i ferd med å videreutdanne seg. I tillegg har hun tre deltidsjobber. Men det er én ting som engasjerer henne mer enn alt annet. Kvinnefrigjøring.

— Det er flere afghanske kvinner som «våkner». Jeg har bestemt meg for å bruke mye av min tid på å få enda flere av mine medsøstre til å frigjøre seg fra gamle forestillinger.

• Å komme til Norge var, hva skal jeg si, overveldende

Hun har startet «Afghansk kvinneforening». Gjennom en lukket gruppe på sosiale medier kommuniserer hun med andre afghanske kvinner i Norge som er hazara. — Disse kvinnene er gjenstand for en dobbelundertrykkelse. De er en del av en undertrykt folkegruppe, og i tillegg er de kvinner. Jeg har blitt positivt overrasket over at det er så mange sterke kvinner i denne gruppa. Vi diskuterer. Vi knuser vegger som er rundt oss med mål om å være gode eksempler for våre barn, sier Sakine bestemt.

Gitt sin frihet

Den unge, afghanske kvinneforkjemperen sier flere ganger at hun er takknemlig for den jobben norske kvinner har gjort for likestillingen her i landet.

— Norske kvinner har kjempet for at vi skal få det fritt. Nå prøver jeg å appellere til afghanske kvinner om at de komme ut og fram. Noen har gitt sin frihet til mannen. De mener det er riktig å respektere mannen på denne måten. Jeg prøver å argumentere imot.

Hun møter motstand fra kvinner som mener hun er for liberal. Hun får henvendelser fra afghanske menn som mener det hun holder på med er helt galt. Arbeidet hennes når helt til hjemlandet.

— Jenter og kvinner som har vært i Vesten, men som er sendt tilbake, har det helt forferdelig. De har hatt en stemme, men så har de mistet den. Jeg er deres stemme her.

Denne uka deltok Sakine på «Skamløs dag» på Stortinget - et arrangement med fokus på sosial kontroll og undertrykking. Hun er fast bestemt på å drive arbeidet sitt videre.

— For meg var undertrykking helt naturlig. Her er friheten naturlig. Målet mitt er at så mange som mulig skal ha det slik, sier 23-åringen.

- Vil ikke være en tigger

Da Euphrasie var ferdig med sykepleierutdanninga sendte hun et brev til Nav. Hun takket for hjelpen og sa at nå ville hun klare seg selv.

Euphrasie Ndabarushimana har brutt mange barrierer for å komme dit hun er i dag.

— Etter å ha gjennomført et grunnleggende norskkurs, begynte jeg på videregående skole på Hamar. Jeg begynte å studere helsefag.

Full stopp

En uke før eksamen skulle tas, fikk Euphrasie beskjed om at hun ikke hadde rett på eksamen. Hun ville bli sykepleier, men rådgiveren på skolen sa at hun ikke hadde mulighet til det.

— Jeg opplevde at de ville stoppe meg på et nivå.

— «De?«

— Rådgiveren og Nav.

Euphrasie hadde på det tidspunkt tre barn. Da hun argumenterte for å kunne begynne på sykepleierstudiet fikk hun beskjed om å tenke seg om.

— De pekte på at jeg hadde tre barn. De lurte på hvordan jeg skulle klare å studere mens disse var hjemme. Jeg kjente flere som studerte på universitetet samtidig som de hadde barn. Jeg tenkte «hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?», sier Euphrasie.

Sykepleier

Hun tok kontakt med fylkeskommunen for å høre om det var riktig at hun ikke kunne kvalifisere seg til sykepleierstudiet. Det endte med at hun fikk studiekompetanse sommeren 2012 etter å ha byttet til en videregående skole i Elverum.

— Jeg argumenterte med at ingen er født med utdanning. Det er ingen som er født doktor. Jeg sa at hvis jeg hadde et ønske om å bli sykepleier, hvorfor kunne jeg ikke få mulighet til å ta utdannelsen?

I august 2012 begynte hun på sykepleierutdanningen. Utdanningen brakte henne til Kristiansand.

— Da jeg kom hit følte jeg meg alene. Jeg måte finne venner selv. Samtidig var et godt å kunne begynne på sykepleierutdannelsen.

Vanskelig med hjelp

44-åringen fra Burundi har vært svært opptatt av å klare seg selv så godt som mulig etter at hun kom til Norge. Mens hun studerte i Elverum var hun assistent ved et bofellesskap. Hun slapp å motta sosialhjelp. Da hun begynte på sykepleierstudiet fikk hun overgangsstønad fra Nav. For rundt 10.000 kroner i måneden forsørget hun seg selv og de tre barna mens hun studerte.

— Jeg synes det er vanskelig å ta i mot hjelp. Jeg vil ikke være en slik person, på fransk sier vi «Mendiant», som legger ut hendene som en tigger. Jeg vil ikke være slik. Mitt syn er at det vi er i dag, speiler hva vi har vært og det barna våre blir i fremtida.

Euphrasie Ndabarushimana

Da hun var ferdig med utdannelsen i slutten av 2015 fikk jeg hun jobb nesten med en gang.

— Jeg gikk raskt fra en 62 prosent stilling til en 100 prosent stilling i Kristiansand kommune. Jeg har faktisk kjøpt meg bolig, sier Euphrasie med lite skjult stolthet i stemmen.

— Hva betyr det for deg å ha en jobb?

— Det bygger selvtillitt. Bare det å vite at jeg er i stand til å forsørge meg selv og mine barn gir meg en veldig god følelse. Da jeg kom hit var jeg avhengig av å få økonomisk hjelp. Jeg hater å være avhengig av andre.

Sendte brev

Noe av det første Euphrasie gjorde etter hun kom i jobb var å sende et brev til Nav. Der takket hun for støtten og skrev videre at de ikke trengte å støtte henne økonomisk lenger. Nå var hun i stand til å ta vare på seg selv og familien.

— Jeg har brutt mange barrierer. Det har ikke vært lett, men jeg er stolt av det, sier 44-åringen.

• Det er ingen som er født doktor.

Det tok ni år for Euphrasie å lære seg norsk, fullføre utdanninga og komme seg i jobb. Hun er kjent med at mange kvinner med innvandrerbakgrunn sliter med å komme seg i jobb.— Det er mange utfordringer knyttet til innvandrerkvinner og jobb. I flere kulturer er det viktig at mannen har jobb. Det kan være slik at mannen hindrer kvinnen i å ta jobb hvis han ikke har jobb selv, tror Euphrasie.

– Det var et eventyr

Da ekteparet Skripkauskiene ikke hadde råd til å bygge ferdig huset sitt i Litauen, satte de seg i bilen og kjørte mot Norge.

– Vi hadde begynt å bygge hus i Litauen, men det gikk seint. Vi tjente ikke nok penger til å få det ferdig. Mannen min hadde jobbet ved en betongbedrift på Bryne tidligere en sommer. Der var lønningene gode. Vi fant fram norgeskartet og begynte å søke på internett etter betongbedrifter i Norge, sier Erika Skripkauskiene (34).

Kjørte avgårde

Sammen med resten av familien holder hun til i en nybygd enebolig på Vigeland i Lindesnes kommune. Det som startet som en jakt etter en midlertidig jobb, ble et permanent opphold i landets sørligste kommune.

– Jeg husker det godt. Vi satte oss bare i bilen og kjørte. Det var i mars 2006, og det var kaldt. De første dagene var likevel som et eventyr. Vi var opprømte og spente og sikkert litt unge og naive. Vi overnattet i bilen den første uka.

Etter hvert som familien nådde fram til arbeidsplassene de hadde plottet inn på kartet, steg de ut av bilen. Mannen, Alvydas, sto med datteren på armen mens Erika ba om å snakke med sjefen.

– Vi fikk nei etter nei. Bedrifter ble krysset ut.

Jaktet på strøjobber

Da familien kom til Marnardal og Nor-Element, fikk de ikke det vanlige nei-et, men et "kanskje". De leide seg en leilighet i nærheten mens de ventet på svar fra bedriften.

– Vi prøvde å lære noen norske ord og uttrykk som kunne være nyttige for en som jobbet i betongbransjen. Da tiden gikk og vi ikke fikk noe klart svar fra bedriften, begynte vi i å kjøre rundt for å se etter strøjobber vi kunne livnære oss av. Maling av hus og slike ting, sier Erika.

For familien Skripkauskiene ble jakten på strøjobber et lykketreff.– Vi stoppet ved et hus på Einarsmo som vi mente trengte et strøk. Eierne sa at det var altfor gammelt til å males. Vi skulle til å kjøre videre da de så datteren vår i bilen. De fikk seg ikke til å sende oss videre. Vi fikk lov til å bo i det gamle huset deres. De har vært våre venner hele tiden, og vi ser på dem som våre norske foreldre, sier 34-åringen.

Tok affære

Erika kunne ikke bare sitte og vente på at noe skulle skje. Hun tok kontakt med et hotell i Mandal. Det endte med at hun ble hyret til å rydde hotellrom.

– Hvordan opplevde dere møtet med den norske hverdagen?

– Det var rart. Datteren vår gikk i barnehage på Vigmostad. Alle vinket til oss og var vennlige, men det var vanskelig å komme under overflaten. Det handler kanskje noe om språk. I ettertid har jeg fått høre at folk var skeptiske da vi bosatte oss der. "Litauere. Da må vi kanskje låse dørene" og slike ting. Men vi fikk aldri det inntrykket da vi bodde der, sier Erika.

Familien kommer fra byen Kretinga, som ligger like ved Østersjøen. Erika synes ikke kulturen i Norge er så veldig forskjellig fra den hun kjenner hjemmefra.

Erika Skripkauskiene

– Ikke egentlig. Men pølse og brus i barnebursdager var ganske ukjent for oss. Da vi skulle feire datteren vår, smurte jeg smørbrød med fint pålegg som vi er vant til hjemmefra. Det gikk ikke lang tid før spørsmålet kom: Hvor er pølsene, smiler Erika.

Smørbrødene ble stående nesten urørt.

Sosiale koder

Både Erika og mannen har i dag faste jobber – han som renovasjonsarbeider og hun som sosionom ved Nav i Mandal. Sosionomutdannelsen hadde hun tatt i Litauen, men for å få jobb i Norge måtte hun oppgradere utdannelsen. Erika brukte et år på å pendle til Litauen for å forbedre kompetansen.

– For oss har det vært viktig å være frempå. Ingenting dumper oppi hendene dine av seg selv. Sosialt har det blitt enklere å forstå kodene. Kommer folk på besøk fordi de vil være venner, eller fordi de er høflige? Slike ting var vanskelig å skille de første årene. Det har blitt lettere med årene, selv om det ennå kan være utfordrende å tolke hva folk mener av og til.

Ti år har gått siden familien satte seg i bilen og kjørte mot Norge. I sommer var de tilbake i det uferdige huset de forlot i Kretinga, sammen med norske venner.

– Det var veldig rart å være der. Det er liksom hjemme, men på en annen måte, sier Erika.

– Følte jeg måtte trygle

Da 34 år gamle Amina Dahir fikk et lite vikariat ved en skole i Arendal, ble hverdagen veldig, veldig bra.

– Vi ville bort fra Somalia på grunn av borgerkrig og en generell utrygghet, sier Amina Dahir.

Da 34-åringen kom i kontakt med menneskesmuglerne, var hensikten aldri å reise til Norge.

– Planen var å dra til Canada, men de som smugler folk vet til enhver tid hvor det er lettest å få folk inn, sier Dahir.

Sammen med sine tre barn kom hun til Arendal i juni 2011. De fire gikk på norskkurs, og etter hvert fikk Amina penger til familien via introduksjonsprogrammet.

– Jeg lærte meg norsk på grunnskolenivå i løpet av to år skolebenken. Etter at det toårige introduksjonskurset var over tok jeg et år på videregående skole i Arendal for å få studiekompetanse.

Savnet respekt

Familien ble bosatt i et hus i Arendal. Ifølge Amina var det langt til butikk. Hun hadde ikke bil og hadde små barn.

– Da jeg ba om å flytte til et hus nærmere en butikk, fikk jeg beskjed fra Nav om at jeg var bosatt der. Hvis jeg ville flytte på meg var det mitt problem. Måten jeg ble snakket til var ikke respektfull. Jeg fikk nærmest et inntrykk av at jeg måtte trygle om hjelp når jeg snakket med saksbehandlerne, sier Amina.

Amina Dahir

34-åringen understreker at hun ikke har problemer med å få avslag på søknader. Det er måten det snakkes på som har overrasket henne.

– Jeg synes ikke det er greit å få sosialhjelp. Jeg vil helst jobbe, men siden jeg studerer har jeg søkt om supplementspenger ved siden av studiene. Saksbehandleren gikk gjennom kontoutskriftene mine. Hver transaksjon. Da hun fikk se at vi hadde brukt penger på playstation, spurte hun hvorfor jeg søker sosialhjelp hvis jeg har råd til å bruke penger på tv-spill.

– Hvorfor synes du det er så rart at hun stiller det spørsmålet?

– Det er ikke nødvendigvis spørsmålet, men det er måten det blir stilt på. De trakk beløpet fra sosialstøtten min, og det hadde vært greit hvis jeg hadde blitt snakket til på en annen måte. Jeg fortalte dem at jeg var kommet dit for å få hjelp. Hvis ikke jeg hadde trengt hjelp, hadde jeg ikke vært der. Hvis man har et annet alternativ, vil man ikke gå på Nav, sier Amina.

Samme opplevelse

Hun peker bort mot gruppa av kvinner som sitter noen meter unna.

– Flere av damene her har samme opplevelse. Det handler om forskjellige typer saker, men de har samme opplevelse av å bli møtt på en lite respektfull måte, sier somalieren.

Når hun skal trekke fram den største forskjellen på hjemlandet og det hun møtte i Norge, beskriver hun det med ett ord.– Trygghet. Det var det jeg lette etter, og det fant jeg her. Etter hvert som tiden har gått merker jeg at jeg søker etter et annet liv enn det jeg hadde. I Somalia var jeg hjemme med barna. Når er jeg i ferd med å få meg en utdannelse, jeg har fått en deltidsjobb og jeg er interessert i å leve et sosialt liv. Ikke bare være hjemme, sier Amina.

Veldig glad

Hun har søkt mange jobber. Først nylig fikk hun et ben innenfor i arbeidslivet. Et lite vikariat som tospråklig lærer ved en skole i Arendal er hennes første jobb noensinne.

– Hørte du ikke hvor stolt jeg var da jeg sa det til deg første gangen at jeg skulle på jobb, spør hun. Og fortsetter:

– Jobben er veldig bra for meg. Det betyr arbeidserfaring, bedre økonomi og som sagt en indre stolthet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke hvordan jeg har det inni meg etter at jeg fikk den jobben. Jeg er bare veldig, veldig glad.

Høsten 2014 begynte hun å studere økonomi og administrasjon ved UiA. Det er et bachelorstudium som strekker seg over tre år.

– Jeg har lyst til å bli regnskapsfører når jeg er ferdig med studiene, sier Amina Dahir.