Det-som-ikke-dreper-oss.jpg

Diskusjonene rundt «Det som ikke dreper oss», har vært mange og høylytte. David Lagercrantz ble anklaget for «gravskjending» da han påtok seg jobben med å skrive videre på avdøde Stieg Larssons verk. Det er umulig å ikke tenke på denne historien når man skal vurdere fortsettelsen. Det er åtte år siden «Luftslottet som sprengtes», den siste boka i Millennium-trilogien, kom ut i Norge. Bøkene gjorde et sterkt inntrykk. Aldri hadde jeg lest noe som var så rått, noe som gjorde meg tvers gjennom så forbanna, og aldri hadde jeg lest noe så spennende. Derfor var det med en viss skepsis jeg begynte på de første sidene av «Det som ikke dreper oss».

Lagercrantz-David_Foto-Magnus-Liam-Karlsson.jpg Foto: Magnus Liam Karlsson

Men det kan sies med én gang. David Lagercrantz er en god skribent som driver historien fremover ved at vi følger hovedpersonenes perspektiver og beveggrunner i en rasende fart. Han har også evnet å utvikle karakterene. Mikael Blomkvist for eksempel, er preget av krisen i mediebransjen, og man får inntrykk av at han nesten har gitt opp gravejournalistikken. Men så dukker Lisbeth Salander opp, og et nytt skup er innenfor rekkevidde. Lagercrantz tar opp en av de største truslene verden står ovenfor i dag, dataovervåking, og slik blir Lisbeth Salanders hackerevner enda mer aktuelle enn sist vi møtte henne. Innimellom dramatikken fletter Lagercrantz inn mere av bakgrunnen til Lisbeth. Vi forstår henne litt bedre, men noe av mystikken forsvinner. Når det er sagt, er gjensynet med Lisbeth Salander og de andre karakterene i Millennium-universet gledelig. Man ser at karakterene er bevart, samtidig som det er en form for «larssonsk» samfunnskritikk som bærer historien.

Men det er ikke nok. Den forbannelsen man satt igjen med etter å ha lest Stieg Larssons bøker er så blek i forhold til denne fortsettelsen. Spenningen, og thrilleren er ikke i nærheten av det som var. All datateknisk informasjon som sikkert er ment for å gi historien legitimitet, bidrar heller til at det blir direkte kjedelige partier der spenningen stopper opp.

Man sitter igjen med en ekkel bismak. For selv om Lagercrantz har respektert sin forgjenger og universet han skapte, er man bevisst hvor kontroversiell denne boka er. Det er synd, for det ødelegger noe av leseropplevelsen.

«Alle» har et forhold til Lisbeth Salander og Stieg Larsson. Så for de fleste vil nok dette likevel være en kjærkommen fortsettelse på et stort verk.