Lokalsporten presenterer også i årets sesong flere lokale fotballspilleres drømmelag. Drømmelaget består av medspillere og ev. motspillere gjennom karrieren.

Keeper: Bjørn Arild Hovstøl. Reddet sju straffespark på rad i samme sesong. Hadde en egen evne til å bestemme hvor spissen skulle skyte, selv om jeg husker at jeg scoret på ham en gang vi hadde skuddtrening.

Høyre back: Tor Olve Fagnastøl. Den beste hodespilleren jeg noen gang har spilt med. Olve var en tullekopp både på og utenfor banen. Husker spesielt en gang vi satt i pausen, lå under 2-0, og ventet på "hårføneren" fra Svein Hansen. Stemningen var dyster og stille, men så slapp Olve en fis, og da snudde kampen og vi vant.

Midtstopper: Øyvind Myrvold. Teknisk, sterk og spillende midtstopper som jeg endelig fikk spille sammen med i Torridal. Samspillet bar noe preg av kilogram, år og småskader på oss begge. Uansett er storebror selvskreven på mitt drømmelag.

Midtstopper: Gunnar Loland. Kompromissløs midtstopper væpnet med saks laget av kraftige lår og sylskarpt vinnerinstinkt. Hadde rekord som junior i Vindbjart på antall målgivende klareringer på en sesong. Tallet bare stiger og stiger for hvert år, så det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange det var i utgangspunktet.

Jervs Henrik Robstad (t.h.) i duell med Vindbjarts Joachim Eriksen i en seriekamp i 2014. Foto: Håvard Karlsen

Venstre back: Henrik Robstad. Elendige innkast, men like god til å drible med armene som med beina. Hurtighet, balanse og offensiv kraft, krydret med mye holding i trøya, gjør ham til den mest komplette og beste venstreback jeg har spilt med.

Sentral midtbane: Harald Reinhardtsen. Ingen over, ingen ved siden av Mr. Vindbjart. Kunne skjerme sola bort fra Gran Canaria om han ville. Rå i lufta og driblekonge langs bakken, rett og slett en komplett midtbanespiller.

Sentral midtbane: Roger Bronebakk. Min favorittspiller på Vindbjart i ungdommen. Teknisk elegant, men også livsfarlig i duellspillet. Skulle man stoppe Roger, måtte man bruke ulovlige midler, og klarte man å stoppe Roger, så gjorde man aldri det igjen.

Høyre kant/fri rolle: Daniel Aase. Den beste spilleren jeg har sett på en norsk fotballbane. Egen klasse!

MKs Leif Gunnar Smerud gir alt mot Brynes Jarle Mong i en 1. divisjonskamp i 2003. Foto: Sigbjørn Andreas Hofsmo

Offensiv midtbane: Leif Gunnar Smerud. Fotballklok spiller som jeg lærte mye av. I debuten min for MK skjelte han meg ut for at jeg ikke sentret til ham. Jeg svarte pent at han jo var markert av tre spillere. "Drid i det, bare spill ballen til meg uansett, alltid". Resten av året sentret jeg til Leif, og nesten hver gang ble det enten mål eller målsjanse.

Venstre kant: Kjetil Hammen. Vi spilte sammen i ungdommen i Vindbjart. Han var på god vei til å bli den nye Jarle Stomnås. Jeg er overbevist at han kunne spilt på Vindbjart den dag i dag etter 16 års pause fra fotballen. Et naturtalent av de sjeldne som aldri har bommet alene med keeper.

Her har Vindbjarts Øyvind Gausdal scoret mot Jerv i 1-1-oppgjøret foran drøyt 1000 tilskuere på Moseidmoen i 2014. Foto: Kjartan Bjelland

Spiss: Øyvind Gausdal. Gaus var på sitt beste en komplett spiss som kunne score mål fra alle vinkler. 238 mål på 270 A-kamper for Vindbjart sier det meste. At han ikke ble brukt mer på øverste nivå i Norge, er for meg helt ubegripelig.

Kriterier for drømmelaget:

Individuell kvalitet og god balanse.

Daniel Aase på Start-trening i 2015. Foto: Håvard Karlsen

Beste medspiller:

Daniel Aase. En juvel å spille sammen med. Psyket ut motspillere og kunne holde på ballen lenge nok til at jeg fikk pusten tilbake. I tillegg til å kunne drible var han også utrolig god i kombinasjonsspillet og skapte alltid målsjanser ut av intet. I tillegg er han som kjent en utrolig fin fyr og en av mine aller beste venner i fotballmiljøet.

Tøffeste motspiller:

Kjetil Bøe, Fløy. Ekstremt fotballklok spiller som kunne bekle alle offensive posisjoner. Problemet med Kjetil var at han alltid lå et trekk foran alle andre, og derfor var han nærmest umulig å få has på. Dessverre ble også hans karriere ødelagt av skader. En utrolig fin type og en elegant playmaker med målteft.

Største opplevelse på fotballbanen:

Å få stå i landslagstrøya og synge den norske nasjonalsangen før min første av tre U19-landskamper.

Flaueste øyeblikk på fotballbanen:

Da jeg fikk mitt andre gule, og dermed rødt kort, for MK borte mot Stabæk på Nadderud. Stabæk var på vei mot opprykk fra 1. divisjon (året etter tok de gull i eliteserien, omtrent med det samme laget). Vi scoret på en kontring tidlig i 1. omgang. Etter scoringen la vi oss lavt og drøyde tiden så godt vi kunne. Jeg hadde fått et gult kort for en takling før pause, og jeg mener at klokka begynte å tikke mot 70 minutter da en sliten Brian Waltrip skulle jogge over banen for å ta et langt innkast.

Det drøyde noe vanvittig, og jeg bestemte meg for at det var best at noen andre tok kastet for å unngå et gult kort til Brian for uthaling av tiden. Et fullsatt Nadderud var virkelig i harnisk og da jeg plukket opp ballen for å kaste kjapt, snudde jeg meg og så rett i et nytt gult kort. Linjemannen prøvde å rope til dommeren at jeg allerede hadde gult, og at han derfor ikke burde gi meg et gult for dette, men skaden var allerede skjedd, og dommeren hadde ikke noe annet valg enn å vise meg ut. Stabæk-fansen både jublet og knurret om hverandre.

Siden jeg aldri var blitt utvist før, gikk jeg og satte meg på benken. Det skulle jeg ikke ha gjort. For dette ble oppfattet som ytterligere unødvendig drøying av tiden. Jeg ble hentet fra benken av to politimenn som eskorterte meg rundt banen og inn i garderoben. Jeg har aldri blitt kalt for så mye rart, verken før eller siden.

En morsom historie:

Vi skulle ha en skyggetrening/formasjonsøkt med MK. Trener Svein Hansen hadde mye på hjertet, og det ble drillet frispilling og forskjellige oppspillsvarianter. Men for vår eminente høyrekant, Håvard Kenneth Olsen Karlsen, var det svært lite som skjedde. Han ble aldri involvert og bestemte seg for å gjemme seg bak et tre for å demonstrere akkurat dette. Dette merket aldri Svein, og økta varte og varte mens Håvard fortsatt sto bak treet og humret. Plutselig valgte kaptein André Herfindal å slå en langpasning ut til høyrekanten som ikke var der. Da ble det mye latter og Håvard fikk fram poenget sitt. Men jeg tror ikke Svein så like humoristisk på det.

Hvordan ville det vært å spille på dette laget:

Her er det så mye kvalitet både på banen og i garderoben at det hadde vært en opplevelse bare å få være i miljøet. Dessverre kan jeg ikke se hvem jeg skulle kunne ta plassen fra. Laget består av matchvinnere over hele banen. Jeg kunne kanskje fått et innhopp hvis jeg hadde holdt meg skadefri gjennom hele sesongen.

Foto: Ole G. Sørensen

Kjetil Myrvold

Født: 16. mars 1985.

Yrke: Jobber på Byggvell i Vennesla.

Klubber som aktiv: Start, MK, Sandnes Ulf, Vindbjart.

Meritter: Vant Lindesnes Cup i 1994 med Vindbjart lilleputt.

PS! Dette drømmelaget er en lett redigert versjon av det som først ble publisert i Kristiansand Avis 28. april 2016.

Les flere drømmelag her