Dere må ta bort «Hovedøen» – den er ukristelig!

Dere må ikke plystre – da påkaller dere djevelen.

Dere må ikke jodle! Det kan minne om en joik og derfor virke provoserende. Ikke forvent dere noe klapping, Vi gjør ikke det i Kautokeino kirke.

Fint om dere heller ikke oppfordrer til det.

Og vær snill og ikke vær så joviale. I kirken skal vi kun høre Guds ord og synge salmer, men for all del:

Vær deg selv!

arredondo

Jeg følte en stor glede over å observere det nydelig og tøffe koret som berørte og inspirerte oss. I utgangspunktet fikk vi ikke lov til å holde konsert i kirken, men den sangglade gruppen ga seg ikke. Etter mye frem og tilbake fikk vi lov til å komme på besøk.

Det er så lett å la seg provosere over alt som frivillig og ufrivillig blir formidlet ut av kirken. For meg er ikke kirken bare proster, prester, biskoper og menighetsråd. Kirken er også oss. Menigheten. Det er deg og meg.

Vi hadde flere tanker bak denne turneen da vi startet planleggingen i januar.

Den første var å synge oss igjennom det vakre landet vårt. Så langt har det virkelig vært et eventyr. Guddommelig natur og fulle kirkebenker. Men vi hadde også en parallelltanke og et lite håp i forkant av denne musikalske roadtrip’en.

Vi ønsket å vise respekt for kirkerommet, men samtidig vise at det også der er høyt under taket. At vi i kirken kan tre inn med den fulle versjonen av oss selv. Ikke bare søndagsversjonen. Jeg har levd i 31 år og gjort mine «feil». Hvis ikke jeg hadde hatt denne overbevisningen, så hadde jeg ikke turt sette mine ben i kirken.

Med disse tankene i bakhodet, så var det utrolig inspirerende å følge med på dette koret. Istedenfor å bli sinte og ta avstand til kirken og kanskje tristest av alt, skrive seg ut, så bør vi kanskje gjøre som dem. Ta tilbake kirken vår.

Hvis ikke vil det jo bare bli en mindre og mindre gruppe som skal bestemme hvem kirken er. Som igjen vil skape en enda større avstand.

Jeg hørte en tale en gang hvor presten sammenlignet kirken med en fotballkamp. “Når vi spiller en kamp, så er vi helt avhengig av regler. Sånn er det også med kirken, sa han. Vi trenger retningslinjer.”

Han hadde rett i en ting tenkte jeg der jeg satt som en sint og obstanasig 16-åring. I en fotballkamp trenger vi regler og en dommer. Der skal det kåres en vinner og en taper, men sånn nekter jeg å tro at det er hos Gud. I Guds rike er vi alle vinnere.

Jeg tviholder på min barnlige tro. Om at Gud er kjærlighet. Vi vet ikke, men vi tror. Som vi er forskjellige er også vår tro forskjellig. Det må vi bare leve med.

Når alt dette er sagt, så må jeg bare si at det ble en veldig spesiell og fin konsert i Kautokeino. Full av varme, glede og liv. En konsert jeg vil huske lenge!

Les også: