I utgangspunktet er det bra, ja, ikke bare det, men helt nødvendig, at gjeldende kunnskap stadig blir utfordret og kritisert, og at de som forvalter denne kunnskapen tar en slik kritikk på alvor, med etterfølgende korreksjon av egne modeller, eller eventuelt en begrunnet tilbakevising av kritikken.

Bergsmark var ansatt ved UiA i en administrativ stilling. Med sin bakgrunn som universitetsutdannet i realfag med hovedfag i fysikk, har han vært en verdifull medarbeider tilknyttet ingeniørutdanningen i Grimstad. På feltet klimaforskning er han imidlertid som amatør å regne, som de fleste av oss andre. Han har heller ikke gitt seg ut for å være noe annet. Og han forsket ikke i sin stilling på UiA, noe han heller ikke har påstått å gjøre. Når mediene derfor har omtalt ham som «UiA-fysiker» o. l., er det misvisende. Riktignok var han både UiA-ansatt og utdannet i fysikk, men han var ikke ansatt ved universitetet som fysiker.

Kvalifisert fagkunnskap

Det skal selvfølgelig ikke forhindre ham i å komme til orde med sitt budskap. Men det må møtes av kvalifisert fagkunnskap. Som alltid når det gjelder å vurdere noe man selv ikke har som sitt fagområde, er det et spørsmål om hvem man vil velge å stole på. Som universitet forholder vi oss til de internasjonalt anerkjente forskningsmiljøene. Ja, ikke bare det: Som universitet er det vår oppgave å gi samfunnet grunn til fortsatt å kunne stole på den alminnelig anerkjente forskningen. Det krever at denne forskningen ikke må stivne i gamle mønstre, men alltid være villig til å korrigere den kunnskapen den formidler til samfunnet, og som skal danne grunnlaget for utforming av politikk.

Menneskenes omsorg og bekymring for naturen og for denne vår eneste klode, har røtter som går langt tilbake, lengre enn moderne vitenskap og dypere inn i våre sinn enn der vitenskapelig kunnskap når inn. En slik omsorg og bekymring synes å være noe grunnleggende menneskelig. Engasjerte enkeltpersoner, miljøorganisasjoner og politiske partier henter derfor sin motivasjon fra flere kilder enn vitenskapen. Vitenskapen kommer som oftest etterpå og enten underbygger eller korrigerer et engasjement som allerede er der. For eksempel er det svært mange som på rent intuitivt grunnlag og ut fra sunn fornuft ser det som galt at vi i løpet av et par-tre generasjoner forsøker å tømme ut fossile energiressurser som er blitt dannet gjennom millioner av år. Vitenskapen hjelper oss til å forstå konsekvensene av dette. Men dersom politiske tiltak utelukkende skulle bygge på hundre prosent sikker, vitenskapelig kunnskap, ville mye rundt oss bryte sammen før vi fikk snudd oss rundt. Å la politikk også bygge på den mer grunnleggende menneskelige opplevelsen av tilhørighet til naturen og kloden, er antakelig helt nødvendig.

Det grønne skiftet

Etter at Stein Bergsmark, like før han gikk av, hadde presentert sine funn for kollegene i Grimstad, avsluttet han med å tale varmt for «Det grønne skiftet» og viktigheten av å gå over til fornybare energikilder. Da han så ble spurt om hvordan han kunne si det etter å ha konkludert med at FNs klimapanel tar feil, innrømmet han at det spørsmålet hadde han ikke noe godt svar på. Akkurat det svaret tolker jeg som et uttrykk for det selvfølgelige i at også realister er mennesker.