Vi kan vente oss en ny runde i debatten om dødshjelp. Kjent humanist og organisasjonsmann, Levi Fragell, er gått over i pensjonistenes rekker. Han vil heretter bruke tiden sin til å lede foreningen «Retten til en verdig død». Levi Fragell er mest kjent for sitt arbeid i Human-Etisk Forbund. Han ledet organisasjonen fram til den tyngden forbundet har i dag. Fragell overfører det engasjement han viste i Human-Etisk Forbund til foreningen «Retten til en verdig død». Vi kan derfor forvente at kravet om å kunne forlate livet med verdighet blir et sterkt debatt-tema i tiden fremover. Gjennom et intervju i Aftenposten har han lansert begrepet dødshjelp på resept. Legene har som ventet reagert negativt.Først noen ord om «Retten til en verdig død». Foreningen har i dag 3500 medlemmer. Den eksisterte tidligere under navnet «Mitt livstestamente». Testamentets hensikt var å hindre at underskriveren skulle gis behandling utover det stadium da pasienten ikke lenger ville kunne få en bevisst livsopplevelse. Det betyr at testamentet gir behandlerne rett til å avslutte medisinsk hjelp når vedkommende ikke har muligheter til å overleve og når livskvalitet ikke er til stede. Egentlig er dette passiv dødshjelp. Foreningen har hatt store problemer med å få legene til å følge anmodningen i «Mitt livstestamente».Passiv dødshjelp er et dårlig definert begrep. Hvor ligger grensen mellom passiv dødshjelp og det legene kaller terminal sedering? Takket være foreningen «Mitt livstestamente» ble disse forholdene satt under debatt ved århundreskiftet. Daværende formann i foreningen, lege Christian Sandsdalen, skapte ytterligere diskusjon da han gikk et skritt videre. Han både talte for, og praktiserte selv, aktiv dødshjelp. Sandsdalen ga hjelp til en kvinne som levde i et smertehelvete, uten noen som helst utsikt til å bli frisk eller bli kvitt smertene. Sandsdalen meldte selv fra til politiet at han hadde hjulpet henne til å dø. Han ble tiltalt og straffedømt. Sandsdalen døde kort tid etter rettssaken. Foreningen «Mitt livstestamente» gikk litt i stå etter hans død. Det var stille omkring organisasjonen inntil den begynte å gi lyd fra seg ved navnebytte til «Retten til en verdig død». Foreningen har tatt mål av seg til å få innført dødshjelp i lovverket vårt. Fragells tanke er at man i likhet med delstaten Oregon i USA gir leger begrenset rett til å skrive ut såkalt livsforkortende medisiner. To leger må, uavhengig av hverandre, komme til det resultat at pasienten har kort tid igjen av livet. Pasienten må gi både muntlige og skriftlige samtykker. I Oregon gis det livsforkortende medisiner til 30-40 mennesker i året, mens det til sammenlikning i Nederland innvilges omkring 3000 ønsker om dødshjelp per år. Fragells forening arbeider etter modellen fra Oregon. I Norge har vi offisielt null-toleranse for aktiv dødshjelp. For fem-seks år siden fikk vi en opphetet debatt om legeassistert hjelp til å dø. Debatten startet etter at en Bærum-lege ble anmeldt for såkalt barmhjertighetsdrap, uten at det fikk noen strafferettslig betydning for ham. På den tiden ble det utført en undersøkelse blant norske leger. Det viste seg at 5,5 prosent av anestesilegene innrømmet at de aktivt hadde utført en handling, for eksempel gitt en injeksjon, for å forkorte pasientens liv.Uttrykket terminal sedering ble lansert under debatten etter Bærum-saken. Professor i praktisk filosofi Torbjørn Tønnsjø (Gøteborg Universitet) beskriver denne form for livsavslutning slik: Legen sløver ned en terminalt syk pasient til døden inntreffer. Pasienten får ta farvel med sine nærmeste og våkner ikke mer. Han eller hun sover til døden inntreffer. Ettersom pasienten er sløvet ned, avbrytes all behandling. Det innebærer at pasienten snart kommer til å avgå ved døden, men det er vanskelig å si hvorfor dette skjer. Det kan skyldes selve nedsovingen, at behandlingen er avbrutt eller selve grunnsykdommen. Med bakgrunn i Bærum-saken, den senere opphetede debatt om terminal sedering og nå Levi Fragells utspill om livsforkortende medisin, bør vi igjen ta opp til debatt hele komplekset omkring dødshjelp.Etter min mening er terminal sedering et skritt i riktig retning. Det viktigste er at pasienten får sitt ønske om å dø oppfylt når tilværelsen er så plagsom at døden står som en befrielse. Terminal nedsoving skjer bare i de aller siste timene av livet. Ønsket om å dø er sammensatt av mange fasetter, hvor frihet fra smerte ofte er det viktigste argument. Utslitthet, fullstendig mangel på livslyst, uutholdelige smerter, angst og ensomhet er deler av dødsønsket. Følelsen av å være til belastning for andre og for hjelpeapparatet føyer seg også inn i ønsket om å forlate livet. Det er bare pasienten selv som kjenner disse forskjellige deler av sitt dødsønske. Hvis vi får en lov som gir muligheter til aktiv dødshjelp, synes det å være selvsagt at legen er den som til sist bestemmer om det skal gis livsavkortende hjelp. Jeg stiller spørsmål om det er riktig at legen også her skal ha det avgjørende ord. Som jeg har skissert, så innholder dødsønsket et stort register. Mange andre fagfolk og eventuelle pårørende burde også ha en avgjørende stemme i en slik situasjon. Et lovframlegg om eutanesi bør inneholde bestemmelser om en nemnd som tar avgjørelsen. Nå vil sikkert noen føre i marken at en slik nemnd hadde vi, i den andre enden av livssyklusen. Den såkalte abortnemnda ble nedlagt da vi fikk lov om selvbestemt avbrytelse av svangerskap. Hvis man som argument mot en nemnd for dødshjelp bruker de uheldige følgene vi så av abortnemnda, vil resonnementet gi en annen konsekvens. Hvis vi fortsatt bruker abortnemnda som modell, blir det ikke en nemnd, heller ikke legen, men pasienten selv som kan kreve legeassistert hjelp til å avslutte livet. Dette gjelder selvsagt bare der hvor ikke liv kan reddes. Her vil vi sikkert møte sterk motstand fra leger og sykepleiere, som vi opplevde i kampen mot selvbestemt abort. Til det er å tilføye at sykepleiere og leger er offentlig ansatte og må gjøre jobben sin. Unntaket gjelder, som i abortproblematikken, at man kan frita seg av samvittighetsgrunner. Etter en tid vil en slik motstand gi seg, som det skjedde i abortspørsmålet.Nå vil sikkert lesere anføre at vi i så fall får et lovverk som snauer vekk liv på begge sider av livsprosessen. Det er et argument som har sin mening. Men synspunktet hjelper lite for pasienten som i denne aktuelle delen av livet bare har et mål, nemlig å få slippe mer smerte og angst. Dessverre er det et forhold omkring dødshjelp som blir tillagt for lite vekt. En smerteridd pasient vil noen ganger spørre seg selv om han skal godta at hans uutholdelige liv blir styrt av andre. Hvorfor ikke selv være aktiv, spør han seg kanskje. Kan ikke jeg selv ta avgjørelsen om mitt liv? I stedet for en verdig avslutning av livet ved medisinsk hjelp, opplever vi kanskje et dramatisk selvmord. For den pasienten som fremdeles rår over noen krefter, kan selvmordet være en utvei. Det er likevel slik at selvmordet krever en viss aktivitet og planlegging. Jo sykere pasienten er, desto vanskeligere blir det for ham eller henne å gjennomføre selvmordet. I stedet for en verdig død, må pasienten vente til livet ebber ut, etter smerter og angst som han kunne sluppet.