Partene i arbeidsmarkedet mener åpenbart at Norges Banks inflasjonsmål ikke er relevant. De har blitt enige om lønnstillegg som er mye lavere enn det som skal til for å få 2,5 prosent inflasjon over tid. De er, forståelig nok, bekymret for at det norske kostnadsnivået er blitt for høyt.
Skal Norges Bank sette renten enda mer ned, for å presse lønnsveksten opp fra 3,5 til 4,5 – 5 prosent og så gamble på at kronekursen svekkes slik at konkurranseevnen likevel berges?
LO og NHO ble nylig enige om en ramme for lønnsoppgjøret på knapt 3,5 prosent for 2013. Det kan bli litt mer til slutt, men det blir nok mindre enn de 4 prosentene som Norges Bank, jeg og mange andre ventet før oppgjøret. Lønnsveksten er likevel rundt 1,5 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere, etter at norske lønninger har steget raskere enn ute i mange år og kronekursen har stryket seg noe.
Kostnadsnivået er høyt. Nye beregninger fra Det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjøret viser at lønnskostnadene for arbeidere i industrien er oppunder 70% høyere enn i EU i gjennomsnitt, klart høyere enn tidligere anslått. Dette preget forhandlerne. I det minste i ”frontfagene” erkjennes det at det norske kostnadsnivået kan bli en utfordring.
Lønnoppgjør langt under målet
Norges Banks problem er at prisveksten selv før det ”moderate” lønnsoppgjøret er langt under målet på 2,5%. I mars var prisveksten 0,8%, om vi justerer for energiprisene (og litt til, målt ved KPIXE). Det var 0,2 prosentpoeng lavere enn Norges Bank ventet for vel en måned siden.
Nå har Norges Bank blitt svært fleksibel allerede. Banken legger vekt på stabiliteten i økonomien, i produksjon og sysselsetting, i tillegg til en stabil prisutvikling. Grunnlaget for stabilitet i økonomien er dessuten finansiell stabilitet. Banken sa i mars at den ville bruke mer enn tre år på å ”tvinge” prisveksten opp mot målet på 2,5%. Den ville ikke presse renten ned for å presse inflasjonen raskere opp.
Det tror jeg er smart. En svært aggressiv rentepolitikk ville i dagens norske økonomi ikke bidra til langsiktig stabilitet i produksjon, sysselsetting, eller i boligmarkedet.
Inflasjonen har for øvrig vært lavere enn prismålet i tre år allerede, etter å ha vært litt over de to årene før det, i 2008 og 2009. Før det var også inflasjonen lavere enn 2,5%, fra 2003 til 2008. Så dette har vi levd med en stund.
Krever handling fra banken
Men kravene om at Norges Bank må gjøre noe når prisveksten igjen blir lavere enn antatt, har allerede kommet. Hvis den ikke handler, vil den miste troverdigheten.
Jeg tror få i dette landet vil få økt tiltro Norges Bank om den setter ned styringsrenten fra 1,5% med den begrunnelse at pris— og lønnsveksten igjen blir lavere enn antatt. Det vil nemlig ikke være mulig å nå inflasjonsmålet på 2,5% uten å presse lønnsveksten opp mot 5% og samtidig få til en svekkelse av kronekursen, slik at importvarene blir dyrere. En svakere kronekurs vil selvsagt også redde konkurranseevnen.
Dette er en politikk som i alle fall i ikke partene i arbeidsmarkedet forstår seg på. De tenker fortsatt innenfor rammen av en stabil valutakurs og ikke at vi har et inflasjonsmål, som Norges Bank skal passe på. De mener derfor at de som før må ta ansvaret for å få et kostnadsnivå bedriftene som konkurrerer med utlandske bedrifter kan leve med og som gjør at fagbevegelsens medlemmer i disse bedriftene beholder jobbene siden.
I tråd med den norske tradisjonen for lønnsdannelse, har denne lønnsveksten i ”frontfagene”, som forhandlet først, blitt retningsgivende for de andre forhandlingene. Det kommer til å skje også i år, selv det ikke (i alle fall ikke offentlig) ennå er erkjent av fagforeningene i offentlig sektor. Det ordner seg i løpet av noen korte uker.
Kutt eller ikke kutt?
Det kan selvsagt være situasjoner hvor det kan være riktig å kutte renten, selv om den er lav. Svakere etterspørsel etter varer, tjenester og arbeidskraft, økt ledighet, kanskje fordi oljeinvesteringene faller, faretruende lav vekst i eller fallende kredittvolumer, fallende boligpriser eller en altfor sterk krone er gode argumenter for å kutte renten.
Men her er vi heldigvis ikke nå, selv om arbeidsmarkedet kan være litt svakere. Jeg også litt urolig for Fastlands-bedriftenes investeringer, nå også på byggesiden. Bankene kan bli for forsiktige med å låne til bedriftene (og en dag også til husholdningene). Men i dag er alt i alt vekstutsiktene ganske gode og kronekursen er lavere enn Norges Bank ventet i mars.
Hva skal så Norges Bank gjøre? Si som sant er at det ikke er så farlig om inflasjonen blir lav lenge, dersom økonomien ellers er i god stand og arbeidsledigheten er lav. At det ikke er noe mål at norsk lønnsvekst skal opp til oppunder 5% når lønnsveksten er lav i utlandet. Samtidig skal den si at den er klar til støtte økonomien, dersom den blir svak. Og den skal selvsagt si at den ikke vil akseptere høy prisvekst over lengre tid. Men millimeterstyringen av prisveksten i en liten åpen økonomi kan ikke Norges Bank levere.
En slik klargjøring vil ikke skade tilliten til Norges Bank som et stabiliserende anker for norsk økonomi. Tvert i mot, det vil styrke tilliten, selv om den må la prisveksten de nærmeste årene være mindre bestemmende for rentesettingen enn før – fordi den må legge vekt på andre forhold som er viktig for stabiliteten i økonomien.
Bør ikke bruke rentevåpnet
Jeg tror landet vil være tjent med å beholde den norske modellen for lønnsdannelsen. Den har i tiår etter tiår vist at Norge ikke trenger å ha en høy arbeidsledighet for å ”disiplinere lønnsdannelsen”, for holde lønnsveksten på et rimelig nivå. Uten et høyt konfliktnivå er inntektene mellom ansatte og eiere fordelt slik at bedriftene tjener tilstrekkelig til å skape nye arbeidsplasser, og de ansatte får sin rettmessige andel av verdiskapingen. En sterk fagbevegelse har tatt denne realiteten inn over seg, og den ser seg ikke tjent med høy lønnsvekst og høy inflasjon.
Derfor bør ikke – og vil ikke – Norges Bank bruke rentevåpnet til å overkjøre partene i arbeidsmarkedet og prøve å presse norsk lønnsvekst opp til 5%. Ikke før økonomien en dag er klart svakere enn nå.