Har vi råd til Fremskrittspartiet?

Hvor mye har «verdens rikeste land» råd til, særlig i et valgår?

– Det helt eksepsjonelt hvordan Norge motstår fristelsen til å bruke opp oljepengene, sa Lloyd Blankfein, sjefen for verdens kanskje ledende finansinstitusjon, Goldman Sachs, da han var på besøk hos statsminister Jens Stoltenberg sist mandag.

Årets stortingsvalg kan bli en viktig skillevei både økonomisk og politisk. Noe nytt er i ferd med å skje.

Statsminister Jens Stoltenberg står stadig for den inkarnerte snusfornuft, nedfelt i den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger.

Det nye er at Høyre og i prinsippet også Kristelig Folkeparti og Venstre har åpnet for at Fremskrittspartiet kan få rykke inn i regjeringskontorene. Og Fremskrittspartiet har aldri latt seg binde av handlingsregelen.

Statens netto oljeinntekter settes i sin helhet inn på Oljefondet. Den såkalte handlingsregelen sier at hvert år skal 4 prosent av Oljefondet, omtrent som renten på en bankkonto, overføres til statsbudsjettet for å skjøte på statens øvrige inntekter.

Siden Oljefondetfortsatt vokser, er dette en regel for gradvis økende bruk av oljeinntekter. Men de neste generasjoner vil også få sitt. Bankkontoen tømmes aldri.

Barnebarnas pengebinge

En måned før valget er det 4500 milliarder kroner på Oljefondet, nesten en million kroner for hver nordmann.

Stater skal normalt ikke samle seg pengehauger på denne måten. Det ville vanligvis kreve – og innebære – at staten robber sine innbyggere. Men det finnes unntak. Hvis staten har en tidsbegrenset inntektskilde, fra en ikke-fornybar natur­ressurs som olje, og dessuten har store, økende pensjonsforpliktelser, snus bildet på hodet.Da blir plutselig fornuftig, ja nødvendig, å bygge opp en finansiell ­formue for å hindre at statens inntekter faller akkurat da utgiftene øker sterkt.

Handlingsregelen ble pønsket ut vinteren 2000/2001 av Stoltenbergs første regjering, da både olje­prisene, velgernes forventninger og Fremskrittspartiets oppslutning på meningsmålingene var på rask vei oppover.

Handlingsregelen er et politisk-økonomisk kompromiss, et forsøk på å sette døren til oljefondet på gløtt og låse den fast i den stillingen for lang tid, helst for all fremtid.

Handlingsregelen fikk bred oppslutning fra første stund. Den ble en bærebjelke i Regjeringen Bondeviks politikk da den overtok høsten 2001. Og SV måtte sverge sin troskap mot handlingsregelen for å slippe inn i den rødgrønne regjeringen i 2005. Bare Fremskrittspartiet har holdt fast på sin motstand.

Slik har handlingsregelen definert en grunnleggende skillelinje i norsk politikk: Alle mot Fremskrittspartiet.

Men nå er FrP til slutt på vei inn i varmen.

FrPs fristende, nye make-up

Fremskrittspartiet har gjort det lettere for Høyre, KrF og Venstre ved å raffinere sin motstand mot handlingsregelen.

Partiet konsentrerer seg nå om å argumentere for at det bør gjøres unntak fra handlingsregelen.

Fremskrittspartiet viser til at det alt finnes gråsoner på budsjettet – og argumenterer for at de bør bli større. Utlån og aksjekjøp og kapitalinnskudd i virksomheter som har inntekter og kan betale renter eller utbytte, regnes heller ikke i dag som utgifter underlagt handlingsregelen. Fremskrittspartiet later som det da må være like greit å bruke ekstra oljepenger til å finansiere andre investeringer selv om de ikke gir statskassen inntekter.

Det er selvsagt fristende, særlig i et valgår, å gå inn for at staten bør ta sjansen på at nye veier vil gi høyere økonomisk vekst og til slutt flere skatteinntekter til staten.

Taktikken virker. Kristelig Folkepartis leder, Knut Arild Hareide, sto frem i VG i vår med nesten identisk standspunkt.

Også Høyres leder Erna Solberg har svekket handlingsregelens karakter av krittstrek ved å si at like viktig som grensen for hvor mye oljepenger som skal brukes, er hva pengene brukes til. Også hun vil utvide gråsonene ved å øke bruken av OPS – veibygging «på avbetaling» gjennom kontrakter med private utbyggere.

Det er 1000 måter å lure seg selv på, og de fleste er prøvd i politikken. Men spesielt i et land som ikke står overfor noen finansielle grenser på mange år, må man først bestemme seg for totalsummen på budsjettet. Deretter må man ordne køen av mer og mindre lønnsomme prosjekter og gode formål.

Hvis man begynner i andre enden, med alle de gode formålene eller oppretter en ekstrakvote for visse typer utgifter, går det galt til slutt.

Ritualer er ikke nok

Handlingsregelen ble innført nettopp for å bygge en ny skanse mot «enkeltsakenes tyranni» – og Fremskrittspartiet.

Likevel er handlingsregelen egentlig bare en besvergelse, et ritual, uten direkte virkning på budsjettet. Den må gis konkret innhold i de årlige budsjettbehandlingene. Det er først når det er demonstrert vilje gjennom mange år til å holde seg innenfor krittstreken, at den får en disiplinerende virkning.

Heller ikke for en ny regjering vil det bli vanskelig å holde seg innenfor handlingsregelen i 2014. Men det vil forandre seg kraftig det neste tiåret. Det er da testen kommer. Vil handlingsregelen da ha troverdighet?

Det er én ting som ikke har forandret seg: Fremskrittspartiet bruker, som det eneste partiet, aldri av sin taletid for å øke forståelsen blant velgerne for at det må settes grenser, bare for at de kan tøyes.

Nå ser Fremskrittspartiets langvarige arbeid for å undergrave handlingsregelen ut til å bli belønnet med en plass i regjeringen.

Det er ikke sikkert at de kommende generasjonene, de som ikke stemmer ved årets valg, har råd til det.