65 liv går tapt i løpet av Nick Cave-plata «Murder Ballads» fra 1996. Velkjente Stagger Lee står for et temmelig spektakulært dobbeltdrap, mens fjorten år gamle Loretta har en halv landsby på samvittigheten. Og i en femten minutter lang voldsorgie mot slutten av plata møter vi en narsissistisk massedrapsmann som blir seksuelt opphisset av å systematisk utslette klientellet på stampuben sin.

jan Frantzen - kontur.jpg

Fiksjon, naturligvis. Og en slags absurd kreativ reaksjon på den fortvilelsen Cave følte under oppløsningen av hans daværende ekteskap. Han kaller plata venstrehåndsarbeid. Likevel blir det et kommersielt høydepunkt for artisten, poeten og forfatteren Cave. Han blir nominert til priser, men sier nei takk. Det gir ikke mening å bli belønnet for noe så ubetydelig.

Året etter gir han ut et album som var det absolutte motstykket til morderballadene, «The Boatman’s Call». Tolv sanger om forelskelse, lengsel, sex, lidenskap og dyp kjærlighetssorg.

Jeg kjøpte plata en kald nordnorsk formiddag i mars nittisyv. Jeg var ikke spesielt imponert, verken etter første, andre eller tredje gjennomlytting. Men på nitttitallet hadde jeg et prinsipp når jeg hørte ny musikk. Det vil si, det var en innprenta prosess, det var ingen andre måter å gjøre det på. Jeg lyttet mange ganger, jeg var tålmodig, jeg lot det synke inn. Det skulle bare mangle, det kosta tross alt et par hundrelapper for en cd, man kunne ikke bare gi opp dersom man var misfornøyd.

Den fjerde gangen begynte låtene å rive i nervetrådene. Melodiene begynte å sitte, tekstene begynte å gi mening, alt begynte å henge sammen. I dag rangerer jeg albumet som et av de fineste som fins. Og et av de tristeste. Det er et kvelertak og en klem og et spark i magen. Alt du trenger i bagasjen som lytter er en relasjon eller to, og en forståelse av at livet du har blitt tildelt kommer til å filleriste deg regelmessig — helt til det slipper taket for godt.

Alt du trenger i bagasjen som lytter er en relasjon eller to, og en forståelse av at livet du har blitt tildelt kommer til å filleriste deg regelmessig - helt til det slipper taket for godt.

Der «Murder Ballads» var pur Tarantino-aktig forlystelse, var «The Boatmans Call» så inn til beinet personlig at Cave syntes det var et mareritt å presentere låtene for bandet sitt.

Sannsynligvis trodde han at han aldri skulle bli så personlig igjen.

I så fall tok han feil.

I 2015 går australieren i studio for å spille inn sine nyeste sanger. Noen uker inn i prosessen opplever han sitt livs største tragedie. En av hans tvillingsønner faller utenfor en klippe, han omkommer. Femten år gammel. Verden stopper opp for Nick Cave. Det er en tragedie det er umulig å komme over.

Men før eller senere må han tilbake på jobb. Og når Cave rusler inn i studio igjen for å fortsette innspillingen, er han ikke den personen han var noen måneder tidligere. Etter hvert oppdager han at de nye låtene han hadde skrevet heller ikke er de samme lenger. De betyr noe annet nå.

Resultatet blir «Skeleton Tree», et album som er så preget av sorg og fortvilelse at det er umulig å ikke bli berørt. Og innimellom: Kjærlighet, og små glimt av håp. Det er et kvelertak og en klem og et spark i magen og et kjærtegn og en kniv i ryggen.

Og kunst kan gjerne være underholdning, men det må være mer enn det.

Litt i overkant, kanskje, for de som mener at kunst skal underholde, ikke røske opp i nervesystemet. Det er en ærlig sak. Og kunst kan gjerne være underholdning, men det må være mer enn det. Mer enn bokhyller fullstappa med søvndyssende krimmysterier, kinosaler med infantile og dørgende kjedelige fjortiskomedier, radiokanaler med musikk uten substans for at folk skal slippe å tenke.

Det kommersielle kulturlandskapet er som en stor kunstutstilling hvor målet er å løpe gjennom så fort som mulig og komme ut derfra uten en eneste ny tanke - som nøyaktig den samme personen som gikk inn.

«Skeleton Tree» er det motsatte. Den krever tid og tålmodighet, og er en av de sterkeste lytteopplevelsene jeg har hatt. Dessuten er den en påminnelse om hva et stort kunstverk kan være. En utstrakt hånd. En invitasjon til en oppriktig forbindelse. Over noe så trivielt som kjærlighetssorg, eller noe så katastrofalt som å miste et barn.