Tenk på smart-telefonen, dataen eller nettbrettet ditt. Om du ikke helt forstår teknologien bak det du ser på skjermen, vet du vel at det var en sjømannssønn fra Mandal som skapte store deler av den?

Ukjent: Mens vitenskapelige artikler, fanblogger og kolleger omtaler ham som en verdenskjent forsker og pioner innen dataprogrammering, er Ole-Johan Dahl ukjent for de fleste på Sørlandet, hvor han ble født og bodde til han var ni år gammel. Foto: Privat

Mandal, 1931

I et hvitt trehus i Store Elvegade 150 bor Ingrid Othilie Katinka Dahl, i huset til sine foreldre. Mens hennes mann, kaptein Finn Dahl, er på sjøen, føder hun en liten gutt, sannsynligvis i hjemmefødsel, som er vanlig på denne tiden. Gutten får navnet Ole-Johan etter sin bestefar i Festningsgata i Kristiansand. Lite aner de nybakte foreldrene at slektens endeløse rekke av sjømenn akkurat har fått en brå slutt. Finn og Ingrid Dahls førstefødte sønn skal ikke bli sjømann, men i stedet utdanne seg til matematiker, og gi et historisk bidrag til utviklingen av datamaskinsystemer.

— Man bruker ikke det ordet så ofte, men Ole-Johan var et geni.

Olaf Owe, professor i informatikk ved Universitetet i Oslo

Tidlig ute

Overalt bruker vi datamaskiner. Når vi sender mail, chatter på Facebook, eller bruker GPS for å komme oss til riktig destinasjon. Datamaskiner programmerer flyet vi sitter i når det tar av og når det lander på rullebanen. De er inni oss, som pacemakere eller insulinpumper. De styrer banker, tar over oppgaver og hele jobber som før ble utført av mennesker. De beregner hvor mye du kan få i lån, de sparer deg for arbeid og tar fra deg arbeid. Alt handler om effektivitet og forutsigbarhet.

Signalbygg: Ole-Johan Dahls hus er det største bygget ved Universitetet i Oslo, med et areal på 28.250 kvadratmeter. De to informatikkprofessorene Olaf Owe (t.v.) Stein Krogdahl kjente godt Ole-Johan Dahl, og omtaler ham som et geni. Også Kristen Nygaard har et bygg som er oppkalt etter seg, men mens Nygaard brukte mange år på å jobbe som EU-motstander, viet Ole-Johan Dahl hele livet sitt til informatikkmiljøet ved UiO. Foto: Hans Dalane-Hval

Det er også effektivitet og forutsigbarhet som er målet når Ole-Johan Dahl, sammen med sin kollega Kristen Nygaard på, 1960-tallet finner opp den såkalte «objektorienterte» programmeringen. I en tid der resten av verden knapt vet hva ordet «datamaskin» innebærer, utvikler de to programmeringsspråket Simula , som nettopp gjør det mulig å programmere datamaskiner mer effektivt, og forutse hvordan systemer kommer til å fungere.

Oslo 2010

Knappe 80 år etter at han ble født i huset i Store Elvegade, klippes snoren på et annet, og mye større hus, ved Universitetet i Oslo. Det er åpningen av det enorme Ole-Johan Dahls hus , den splitter nye informatikkbygningen. Bygget, som har kostet én milliard, og som senere blir tildelt Oslo bys arkitekturpris, er i dag det største bygget ved hele Universitetet i Oslo.

I kjelleren av det nyåpnede universitetsbygget plasseres noen esker og et arkivskap. Eskene inneholder blant annet en kaffekopp, gamle notater, brevkorrespondanse og undervisningsmateriell. Haugevis med informasjon er sirlig arkivert på mest oversiktlige måte. Et lite flyttelass er blitt bevart etter mannen som fikk bygget oppkalt etter seg. Hovedpersonen selv, Ole-Johan Dahl, er gått bort, og får ikke oppleve at dørene åpnes for familie, fremtidens informatikkstudenter og de som en gang var hans kolleger.

Her ble han født: Tidligere museumsbestyrer i Mandal, Knut Lindseth, har dykket ned i arkiver og funnet fram til adressen hvor Ole-Johan Dahl ble født, i Store Elvegade 150. Senere fikk familien adresse på Vestnes i Mandal, før de flytter fra byen i 1940. Foto: Vilde Sagstad Imeland

I første etasje, rett før kantina, ligger byggets største auditorium som har fått navnet Simula. Og det er Simula alt handler om når vi snakker om mandalsgutten Ole-Johan Dahl og hans kollega, Kristen Nygaard.

Datamaskinenes nobelpris

Simula er nemlig navnet på programmeringsspråket som ble skapt av de to forskerne mens de arbeidet ved Norsk Regnesentral på 1960-tallet, og som i dag over hele verden blir regnet som grunnleggende for forståelsen av moderne dataprogrammering. Ole-Johan Dahl mottok blant annet den prestisjetunge Turing-prisen for sitt arbeid i 2001, sammen med sin kollega Kristen Nygaard, for oppfinnelsen av «objektorientert» programmering og Simula-språket. I informatikkmiljøet kalles Turing-prisen for «nobelprisen». Det er den ypperste anerkjennelse i bransjen.

Dynamisk duo: Ole-Johan Dahl (t.h) og Kristen Nygaard (utstrakt arm), foran tavlen hvor de pleide å arbeide. Det tette samarbeidet deres blir beskrevet som unikt, og de kunne diskutere så høylytt at besøkende ved Regnesentralen trodde de sloss. Tavlen er bevart, men krittet ble visket ut ved en feil. Foto: Ukjent

Hyllet av kollegene

— Man bruker ikke det ordet så ofte, men Ole-Johan var et geni.

Ordene tilhører professor i informatikk, Olaf Owe. Det er 2014 og nesten sommerferie ved Universitetet i Oslo. Owe sitter sammen med professorkollega Stein Krogdahl i 8. etasje på Ole-Johan Dahls hus. De to professorene snakker i munnen på hverandre om hvor spennende det var å være en del av dataprogrammeringsmiljøet på 1960- og 70-tallet.

Fredrik Dahl

— Vi visste allerede da at data var framtiden, sier Owe, som mener mange nok forutså enkelte av dagens dataløsninger, som nettbank og bookingsystemer.

— Men Facebook, Youtube og selfies? Det var det nok ingen som klarte å se for seg, ler han.

  • Fra å mate maskinen med små hullkort, som man oppbevarte i en skoeske, gikk man over til å utvikle de begrepene folk bruker i dag. Det er ganske vanvittig.Og helnorsk!

I de velorganiserte mappene finnes blant annet papirer hvor han har skrevet lange matematiske formler. Foto: Hans Dalane-Hval

Fra matematikk til informatikk

På ett eller annet tidspunkt blir den unge Ole-Johan Dahl lidenskapelig interessert i to ting. Det ene er musikk, det andre er matematikk. Han dyrker begge interessene, men ender opp med å bevare musikken som hobby, og velger matematikken som utdanningsvei. Veien fra matematikk til informatikk er kort, og i løpet av årene han tilbringer ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) blir han involvert i arbeidet med noen av Norges første datamaskiner, sammen med Jan Garwick. Sistnevnte er kjent som informatikkens far i Norge.

Unikt samarbeid

Når Ole-Johan Dahl senere havner på Norsk Regnesentral, en privat stiftelse som utfører oppdragsforskning for blant annet næringsliv og offentlig sektor, begynner han å arbeide sammen med Kristen Nygaard. Owe og Krogdahl ler når de forteller om det spesielle samarbeidet som resulterte i programmeringsspråket Simula.

— Nygaard kastet ut en masse ideer, hvorav noen viste seg å være geniale, mens andre var helt ubrukelige. Ole-Johan tok tak i ideene, én etter en. Han drepte dem, eller utviklet de som hadde noe for seg, og kom med forbedringer. Noen av de ville ideene til Kristen ble til ting de jobbet videre med, og slik utviklet de altså Simula, som var ferdig i 1967. Da hadde de sittet vegg i vegg i andre etasje på regnesentralen siden 1963, forteller Owe.

To menn som slåss!

— De diskuterte kontinuerlig og brukte til stadighet tavlen like ved når de arbeidet. En gang kom det besøk på Regnesentralen og vedkommende gikk opp i andre etasje, men kom vettskremt ned og sa «Det er to menn som slåss der oppe!» Det var selvfølgelig bare Ole-Johan og Kristen som diskuterte Simula.

— Helt normalt, ler Owe.

Prinsippet bak ideen, som ble kalt «objektorientering», var å gjenskape deler av verden slik den er, inni datamaskinen. Dahl og Nygaard ville etterligne, eller simulere prosesser i verden, og derfor fikk programmeringsspråket deres navnet «Simula», forteller professor Owe.

Alt bygger på Simula

«Tårnet», som 8. etasje i Ole-Johan Dahls hus kalles, har vinduer på alle sider og en imponerende utsikt. Bygget stråler av rause pengebevilgninger. Og at det er penger i data er noe alle vet. Se bare på Apple-grunnlegger Steve Jobs eller Microsoft-grunnlegger Bill Gates, to av de rikeste personene som noen gang har levd.

— Både Microsoft og Apple har brukt Simula-filosofien for det den er verdt. De mest utbredteprogrammeringsspråk som er i bruk i dag, bygger på Simula-filosofien, sier Owe.

Men Ole-Johan Dahl verken var eller ble noen rik mann. Heller ikke hans kollega Kristen Nygaard var særlig rik. Hva var forskjellen mellom de norske forskernes arbeid og det som foregikk i USA et drøyt tiår senere?

Svaret er todelt: For det første drev Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard med forskning og ikke business. For det andre kunne prosjektet blitt svært lukrativt, hvis det ikke hadde vært for at Regnesentralen, som eide rettighetene til Simula, begikk én stor feil.

Skolegutt: Det er uvisst om bildet er fra Mandal eller Drammen, hvor Ole-Johan Dahl senere flyttet med familien og ble boende til han ble voksen. Ifølge kollega Olaf Owe skal Ole-Johan ha fortalt at han ble mobbet for Sørlandsdialekten da han begynte på skolen i Drammen. Foto: Privat

Ville ta språket med til USA

— Den amerikanske Stanford-forskeren Donald Knuth var én av få i informatikkmiljøet som skjønte hvor viktig oppfinnelsen til Dahl og Nygaard var. Han ville ta med seg programmeringsspråket Simula til Stanford University for å bruke det i undervisningen, forklarer Krogdahl.

Ole-Johan og Kristen var fra seg av glede da de fikk vite hva Knuth ønsket. Men Regnesentralen sa nei til å gi fra seg Simula. De var de som eide det, og de ville ha betalt. Stanford ville ikke betale, men argumenterte for at Simula når det ble brukt i undervisningen, ville kunne føre til at lisenser kunne selges overalt i USA. Men regnesentralen kunne ikke vente på en avkastning som lå så langt fram i tid.

Ole-Johan Dahl og hans 2CV: - Han var fornøyd med den inntil den brøt sammen, forteller Olaf Owe, som var kollega med Ole-Johan Dahl. Han hevder at Dahl og kollega Nygaard aldri var motivert av tanken på penger mens de jobbet med programmeringsspråket Simula. Foto: Privat

Aldri motivert av penger

— De skjønte at de gikk glipp av noe stort der og da, sukker Krogdahl. Han mener Simula ville fått en helt annen utbredelse hvis det hadde blitt tatt med til USA på slutten av 1960-tallet.

— Det var ikke på grunn av pengene. Ingen av dem tenkte på å kjøpe ny bil eller noe. Ole-Johan hadde en 2CV og var fornøyd med den. Inntil den brøt sammen, ler Owe.

— Det er selvfølgelig litt bittert i dag, sier Drude Berntsen som var direktør ved Norsk Regnesentral da organisasjonen måtte si til det amerikanske eliteuniversitetet.

— Men på 70-tallet var det ikke så lett. Det ble rett og slett for galt å gi bort noe til 150.000 kroner den gangen, vi hadde strenge krav til inntjening.

Ole-Johan Dahl reportasje 05.jpg Foto: Hans Dalane-Hval

Glemsk veileder

Til tross for at Dahl levde for å organisere språk i koder, beskriver både Owe og Krogdahl sin tidligere kollega som en litt distré person. Han glemte for eksempel at han hadde sagt ja til å være Owes veileder på hovedoppgaven. Heldigvis sa han ja da han ble spurt igjen, flere måneder etter den første gangen.

Men da de fikk datamaskiner på kontorene på slutten av 1970-tallet, ble Dahl svært strukturert. Både forelesninger og artikler kunne nå utarbeides på maskinen.

Tok Dahl inn over seg hvor mye han hadde påvirket det at han selv kunne ta i bruk en datamaskin på den måten?

— Nei, han var en utrolig beskjeden type, sier Krogdahl.

Blank krittavle

Før vi forlater Universitetet i Oslo vil de to professorene ha oss med ned i biblioteket på informatikkbygget. Vi må se den beryktede arbeidstavlen til Dahl og Nygaard, som er full av de to forskernes formler og skriblerier, og har blitt sprayet med en spesiell lakk, slik at krittet ikke skal slites bort. Men vi blir møtt av en oppgitt bibliotekar i første etasje. Noen har nemlig glemt å skrive «La stå» på det lille stykket med historie. En renholder har skrubbet tavlen ren, sannsynligvis ved hjelp av alle sine krefter.

Informatikk-ektemannen

En 30 minutters togtur unna Universitetet i Oslo ligger Asker stasjon. Her blir vi møtt av en smilende dame med kort, grått hår og raske skritt. Tove Dahl er ikke bare pensjonert psykiater og aktiv cellist. Hun er også Ole-Johan Dahls enke, og mor til deres to barn, Ingrid og Fredrik.

— Dette stedet er altså ikke representativt for Ole-Johan. Jeg har ryddet og kastet så mye at dere ikke vil tro det, sier Tove og viser oss inn i en romslig leilighet som ligger bare et steinkast unna togstasjonen. Hun setter seg ned ved stuebordet hvor hun har gjort klar en bunke med bilder av sin avdøde mann.

Tøff tid: Tove Dahl husker perioden da hennes mann, Ole-Johan og kollega Kristen Nygaard holdt på med Simula døgnet rundt som en vanskelig tid. I tillegg til turnustjeneste på Drammen sykehus hadde hun vanlig dagjobbing og en ettåring som skulle hentes hos dagmamma. Foto: Hans Dalane-Hval

"Nå gidder jeg ikke skrive mer"

— Det var nettopp tolv år siden han døde, og jeg ryddet litt i sakene hans, forteller Tove Dahl. - Da fant jeg en gammel bok som det sto «Ole-Johans dagbok» på. Den skrev han da han var fem år gammel. Det står hvem han lekte med, og hva de gjorde, men plutselig står det: «Nå gidder jeg ikke skrive mer for jeg synes det er så kjedelig». Fem år, altså.

Ole-Johan var engasjert i faget sitt, men han hadde ikke noen datamaskin hjemme. Der skulle han ha fri, forteller Tove. De to møttes på en musikkleir på Nansenskolen.

— Han kom bort og spurte hva jeg spilte. «Cello, ja, da er det bare å sette i gang», svarte han, og bladde opp. «Sitt ned, vær så god, begynn å spille». Hun ler.

— Ole-Johan var fantastisk til å spille piano. Han kunne bare bla opp helt nye stykker med hvilke som helst komponister og spille det perfekt. Jeg tror han bare dyttet arkene rett inn i hodet.

Den tøffe tiden

De giftet seg mens de begge var studenter, og gjennom heIe småbarnsperioden var det Simula som gjaldt, forteller Tove.

Musikkelskere: Tove og Ole-Johan møtte hverandre på musikk-kurs på Nansenskolen. - Jeg tror han bare dyttet arkene rett inn i hodet, ler Tove når hun snakker om mannens evne til å lese noter rett fra bladet. Selv er hun fremdeles aktiv i en kammermusikkgruppe. Foto: Hans Dalane-Hval Foto: Hans Dalane-Hval

— Jeg husker det som en utrolig tøff tid. Ole-Johan og Kristen holdt på med Simula døgnet rundt, mens jeg hadde turnustjeneste på Drammen sykehus. I tillegg hadde jeg vanlig dagjobbing og en ettåring som skulle hentes hos dagmamma. Nå fatter jeg ikke hvordan jeg sto i det, men når man er ung har man krefter og pågangsmot.

Tove Dahl snakker på innpust og utpust. Mannen hennes skjønte at det var viktig, det han drev med. Men alt gikk imot ham og Nygaard, uansett hvor mye de argumenterte mot Regnesentralen.

Bitte lille Norge

— Regnesentralen mente nok at Norge bare var et bitte lite land. Man måtte ikke innbille seg at vi skulle kunne dominere verden. Det tok en god del år, men da anerkjennelsen først kom, så kom den for fullt, sier Tove og sikter til Turing-prisen, Neumann-prisen og Kongens utnevnelse av Dahl og Nygaard til kommandører av St. Olavs Orden.

Heder: Ole-Johan Dahl med ridderkorset i anledning Kongens utnevnelse av Dahl og Nygaard til kommandører av St. Olavsorden. Foto: Privat

— Da Ole-Johan skulle begraves, spurte presten min sønn hva Simula egentlig er for noe. «Det kan sammenlignes med latin», svarte min sønn Fredrik da. «Det er ingen som snakker det lenger, men det er grunnlaget for alle andre språk.» Jeg tror det er en god beskrivelse.

Fra sjøen til informatikk

— Min far og Nygaard var nesten tjue år for tidlig ute, sier Fredrik Dahl. Vi har tatt toget til andre siden av Oslo, og møter sønnen til Ole-Johan og Tove Dahl på Lørenskog, hvor han bor med sin familie. Det er tydelig at rekken av sjømenn har blitt erstattet av informatikk-utdannede i alle ledd. Både Fredrik og hans søster Ingrid har utdannet seg innenfor samme fag som sin far. Fredrik har avlagt doktorgrad i informatikk, og arbeider nå ved Akershus Universitetssykehus. Også hans sønn, Ole-Johans barnebarn, er i gang med en informatikk-utdannelse på NTNU i Trondheim. Når Fredrik tenker tilbake på det faren hans skapte sammen med Kristen Nygaard, tror han at ideene deres ville fått et større gjennomslag hvis de hadde kommet tjue år senere.

— Programmeringsverdenen måtte rett og slett venne seg til tenkemåten, og Simula stilte i tillegg større krav til maskinvarens minne.

Sørlandsferier

Hvordan var Dahlsom far?

Gode minner: Fredrik Dahl forteller at hans far, Ole-Johan Dahl var flink til å koble av i ferier, for eksempel når de dro til Sørlandet om sommeren. Her er han hjemme i Lørenskog, hvor han bor med kone og to barn. Foto: Vilde Sagstad Imeland

— I perioder var han nok litt fjern. Han var veldig opptatt av, og brukte mye tid på, sine ting. Men han var også veldig nær og god. Særlig flink var han til å koble av i ferier, for eksempel når vi dro til Sørlandet om sommeren. Da slo han helt over til sørlandsdialekt. Han kunne være ganske beskjeden når han skulle snakke om hva han hadde fått til, men når han først fyrte seg opp i faglige diskusjoner kunne han gå veldig hardt ut. Han tenkte nok ikke så mye på hvordan han fremsto.

Hva slags forhold hadde Dahl til det han hadde vært med på å skape?

— Selv om min far og kollegene hans hadde vært forberedt på dataalderen i tjue år, ble de like bergtatt som alle andre da datamaskinen faktisk kom inn på kontoret. Det var intet mindre enn en revolusjon. Fra å mate maskinen med små hullkort, som man oppbevarte i en skoeske, gikk man over til å utvikle de begrepene folk bruker i dag. Det er ganske vanvittig.Og helnorsk!

Brikker i system: Puslespill-hobbyen fulgte med Dahl inn i voksenlivet. Her sammen med sønnen, Fredrik. 83 år gamle Bitta Brattland var nabo med Ole-Johan da han bodde i Konsul Christian Salvesens gate. Foto: Privat

Tilbake i Mandal

Mens Wikipedia-artikler, utallige fanblogger og kolleger omtaler Dahl som en verdenskjent forsker, har Knut Lindseth, tidligere bestyrer ved Mandal bymuseum, så vidt hørt Dahls navn i forbifarten, en gang han jobbet med en bok om kjente personer som ble født i Mandal. Men nå er også Lindseth på saken for å finne frem til Dahls barndom i byen. En uke etter at vi snakker med ham første gang har han gravd seg ned i arkiver og historiebøker, og funnet fram til riktig slektstre. Lindseth kommer syklende og møter oss utenfor huset i Store Elvegade hvor Dahl trolig ble født.

— Han var en duks! Men det må du ikke skrive, det er et mandalsord.

Bitta Brattland, Ole-Johan Dahls nabo fra barndommen

— Etter at de bodde i Store Elvegade leide de et hus på Vestnes i Mandal.

I skoleprotokollen for Mandal står det at Ole-Johan Dahl begynte på folkeskolen i 1938. Men så kom krigen, og han evakuerte sammen med familien til Skagestad utenfor Mandal, og senere til Drammen. Det får vi høre av Ole-Johans kusine, Kirsten Leschbrandt som fremdeles bor i Mandal. Hun var bare to år da krigen brøt ut, og husker ikke Ole-Johan før han var stor og bodde i Drammen, hvor han flyttet etter krigen. Knut Lindseth har også funnet fram til tidligere klassekamerater av Dahl. En av dem er Bitta Brattland.

Lekekamerater

— Han var en duks! Men det må du ikke skrive, det er et mandalsord,

83 år gamle Bitta Brattland er på telefonen. Hun forteller at Ole-Johan bodde helt på hjørnet av Konsul Christian Salvesens gate, den gangen gaten hadde langt færre hus enn i dag.

— En ener, betyr det ordet. Jeg ser ham fremdeles for meg, og kunne sikkert ha plukket ham ut på et bilde, er det ikke rart. Han var spinkel og hadde krøllete hår. Stille og rolig, og på ingen måt noen rampegutt eller brautepave.

Familie: Kirsten Leschbrandt (76) er Ole-Johans Dahls kusine, bosatt på Sjøsanden i Mandal. Her blar hun gjennom et fotoalbum med minner fra hennes egen og fetterens barndom. Foto: Vilde Sagstad Imeland Foto: Vilde Sagstad Imeland

Det var dårlig med gutter i nabolaget, så Ole-Johan og Bitta ble hengende sammen. Hun husker ikke mye, men de svære puslespillene glemmer hun aldri. Noe sånt hadde hun ikke hjemme hos seg selv.

— Vi pleide å klatre opp på kvisten, på øverste-loftet hjemme hos ham. Der lå vi og puslet, dag ut og dag inn. Vi begynte sammen på skolen, begge to, men det var bare et par år, før krigen begynte og vi evakuerte.

— Jeg hørte jo at han hadde fått en utmerkelse. Jeg kan ikke forklare det, men jeg visste liksom at han kom til å bli en supermann.