Har kvinnekroppen en plass i litteraturen? «Selvfølgelig», vil nok de fleste svare. Men hvor går grensen for hva som er greit å skrive om? Går den ved nøkterne skildringer av en kvinnes utseende? Ved intens skjønnhet eller ved seksuelle erfaringer? Kan man også skrive om det som kommer ut av kvinnekroppen — om blod og slim - og om skam, glede eller undring knyttet til dette?
Mensen er en samling tekster ført i pennen av en rekke norske kvinnelige forfattere, samfunnsdebattanter og kunstnere, viet utelukkende til - ja - mensen.
I løpet av 22 tekster blir tematikken grundig utforsket. Flere av bidragene tar tak i fortvilelsen over plutselig å måtte forholde seg til sin egen kvinnelighet. Agnes Ravatn skriver for eksempel om hvordan hun som trettenåring nektet å fortelle sin mor hva som hadde skjedd, men i stedet stjal bind og tamponger: «Alt for å unngå ein reprise av det som skjedde i musikktimen den gongen då eg midt mellom to blokkfløytesongar såg ned og til min uendelege skrekk oppdaga at stolen eg satt på, var blitt raud!» Det er ikke til å unngå at det blir mange «første gangen»-beretninger i en bok om mensen. Katastrofale situasjoner, toalettbesøk og skitne truser tar mye plass. Likevel kommer man fort inn i det, og antologien holder et jevnt over høyt kunstnerisk nivå. Derfor oppleves det som litt malplassert med for eksempel Kadra Yusufs tekst som er en slags kronikk om hvor viktig det er å skaffe gode sanitærforhold til kvinner «i den tredje verden». Et annet, noe intetsigende bidrag er musiker og låtskriver Marit Larsens dikt om ulike situasjoner hun har hatt mensen i: «Bak scenen. I mellomtiden. I kontraktsmøte. På flyet.».
Mensen inneholder også visuelle bidrag — som enkel, men vakker fotoserie av Rupi Kaur. Fotoserien ble kjent da et av bildene - en kvinne med blodflekk på buksa, ble fjernet av bildedelingstjenesten Instagram fordi den brøt med deres retningslinjer.
Hvem er egentlig målgruppa til Mensen ? Er det usikre trettenåringer? Menn som ikke har peiling? Akkurat det er kanskje ikke så viktig. Mensen er først og fremst en morsom, leseropplevelse som helt klart, og veldig velkomment forskyver grensene for hva som er litteratur.