Tid: 3. januar kl. 21.25, 4. januar kl. 21.25, deretter på søndager
Skuespillere: Jon Øigarden, Nils Ole Oftebro, Trond Espen Seim, Ingar Helge Gimle, Laura Christensen, Anna Bache-Wiig, Anders Danielsen Lie, Jan Gunnar Røise, Pål Christian Eggen og Bjarte Hjelmeland.
Jeg var en av mange som var begeistret for første sesong av «Mammon». Den var forfriskende original, og hadde et herlig slør av mystikk. Forventningene var derfor ganske høye til den andre sesongen, og i de forventningene lå også at noen av de tingene de fikk kritikk for i første runde nå var rettet opp.
Flere regissører, flere forfattere og mye mer penger skulle gjøre sesong to mye bedre, men dessverre er det et skuffende gjensyn. Vi kan starte med handlingen. En kjent journalist og politisk kommentator, Hammern (Pål Christian Eggen) blir brutalt myrdet. Journalisten Peter Verås (Jon Øigarden) som vi møtte i første sesong, er kollega med den drepte og forsøker å finne ut hvem som har begått udåden og hvorfor. Samtidig følger vi det politiske maktspillet mellom statsminister Michael Woll (Trond Espen Seim) og finansminister og nestleder Erik Ulrichsen (Ingar Helge Gimle).
I utgangspunktet kunne dette vært veldig spennende, men det er vanskelig å virkelig få med seg handlingen. Det er for mange involverte som ikke blir ordentlig presentert, men som samtidig tar opp plass i handlingen uten at en helt skjønner hvorfor. Til tider virker det også som om deler av scenene mangler. Som om vi har spolt forbi en viktig ledetråd som gjør at handlingen henger sammen. Det politiske maktspillet tar også for mye plass, for det er ikke her gullet ligger. Under maktintrigene ligger det nemlig en spennende og mørk familiehistorie som burde fått mye mer plass, for når den plutselig blir avslørt uten noen form for oppbygging, mister den mye av effekten den kunne ha hatt.
Det er også andre ting som trekker ned, som ketchupflekker i ansiktet som er der i ett øyeblikk, borte i neste, og så plutselig tilbake igjen. At mikrofonen vises hele to ganger i én scene, er heller ikke noe pluss, og Laila Goody i rollen som VG-redaktør er som en dårlig parodi.
Likevel glimter det til med noen underholdende øyeblikk innimellom, bare så synd det ikke er en jevnere kvalitet gjennom hele serien og langt færre stereotypier.
Serien mangler også originaliteten som gjorde første sesong interessant. Denne gangen har de lånt fra alle serier som kan tenkes.
Liv fra Lillesand er klar for «Anno» på NRK
Point Break flopper