Patti Smith gjorde stor suksess med boken «Just Kids» i 2010, som er en nydelig memoarbok. Her beskrev hun blant annet sitt kjæresteforhold til den senere verdensberømte fotografen Robert Mapplethorpe. Men denne gangen føles hele teksten mer tilfeldig, uten en rød tråd, og den er ikke helt vellykket. Vi er med når Patti Smith drikker svart kaffe på stamkafeen i New York. Så på en annen kafé. Så en til. Så beskriver hun hvem hun treffer og når, og vi er med når hun trasker gatelangs. Alt mens rocke-pensjonisten drar anekdoter fra barndom og musikerlivet. «M Train» er på mange måter en typisk bok som beskriver selve bokskrivingen — hva forfatteren drikker og spiser mens hun skriver. Smith skriver også om tv-krim, romaner og forfattere, Alfred Wegener, kunst og minner. Hun drar verden rundt i fotsporene til kunstnere hun beundrer, mens hun fotograferer Sylvia Plaths grav, Herman Hesses skrivemaskin, Virginia Woolfs spaserstokk og Frida Kahlos krykker.
Hun romantiserer kunstnerlivene, men skummer overflaten. Selv om noen av refleksjonene er flotte, er de oftest poengløse og uten struktur. Det er vanskelig å se hva som kobler Patti Smiths hverdagslige tekster sammen. Hvorfor skal man lese dette? Hva skal man lære av det, eller sitte igjen med? Man blir trøtt av å lese denne boka. Og det er ganske utrolig, når forfatteren regnes som en av de mest innflytelsesrike kvinnelige rockeartistene i vår tid. I et intervju uttalte hun at målet med boka var å skrive om ingenting. Vel, dét har hun i alle fall klart. Men ikke på en leseverdig måte.
Når Smith endelig skriver om savnet av sin avdøde ektemann Fred, 20 år etter hans død, åpner hun seg etter å ha skrevet side etter side om så altfor mye overfladisk. Deretter skriver hun om sorgreaksjonen etter at broren dør like etter. Den kontrasten blir rørende og sår, og det funker. Men det kommer for sent, og det er ikke nok. For innen da har man rukket å kjede seg gjennom flere hundre sider.