Hun legger vekt på at det er til kundens beste, hvis det blir konkurranse om å drive persontogtrafikk i Norge.

I vår yrkesgruppe deler vi slettes ikke dette inntrykket, og det er det mange grunner til.

Hastebehandles i Stortinget

Den første varsellampa som lyser, er at hele reformen skal hastebehandles i Stortinget, det hele må skje nå . Transportkomiteen skal avgi sin innstilling til reformen 11. juni. I skrivende stund er det under to uker til. Har de rukket å utrede konsekvensene for sikkerheten, konsekvensene for passasjerene, konsekvensene for oss som arbeider her? Vi tror ikke det.

For kundene, er det en vanlig misoppfatning at valgmulighetene skal bli så mye bedre. Det skrives om konkurranse om kunder, at togselskapene skal konkurrere mot hverandre og at ting skal flyte mye lettere. Rett og slett at alt skal gå på skinner. Tvert imot så vil ikke dagens utfordringer, med enkeltspor over store deler av jernebanenettet, problemer med signaler, problemer med strøm, samt uforutsigbare påvirkninger som vær og vind, endres det grann. Det vil antakeligvis også bli ganske mye dyrere å ta tog enn det er i dag. Hver «anbudsvinner» vil måtte ha sin egen administrasjon, sitt eget opplegg og sine egne planer. Dette koster penger og de pengene må de få ifra et sted, og da er billettinntekter en vesentlig del av det budsjettet. Realiteten er at det er kun det togselskapet, som vinner en anbudspakke, som får kjøre på den strekningen de har vunnet anbudet på. Det blir ikke konkurranse, det blir et monopol. Hvor blir så konkurransen av da?

Den første «pakken«

Vi på Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen, har fått æren av å bli den første «pakken» som skal ut på anbud. Togene vi kjører vil antakeligvis være de samme. Skinnene vi kjører på vil definitivt være de samme. Vedlikeholdsbehovet vil være like stort. Et anbud gjør ikke underverker over natten.

I media leser vi stadig om suksessen de har hatt på NSB Gjøvikbanen AS, det snakkes høyt om passasjervekst, innfridde forventninger, fungerende materiell osv osv. Alt dette er da, tydeligvis, takket være anbudet. Det media derimot ikke nevner, er at mange andre strekninger som ikke er på anbud, også har hatt gode tider med både stor passasjervekst, og god punktlighet. Ta for eksempel Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen som har både økt antall avganger mellom Stavanger og Oslo, og har hatt en kraftig passasjervekst i samme slengen. Dette er jo et tydelig eksempel på at systemet, slik det er, fungerer.

Ikke et mirakel

Anbudet innebærer ikke et mirakel over natten. Etterslepet på infrastrukturen på norsk jernbane er stort, det blir stadig større. Det vi trenger er mer penger til å få orden på det vi allerede har. Slik at det fungerer optimalt og stadig blir bedre. Kapasiteten er strukket til det ytterste mange steder i landet. Det kommer ikke til å gå flere tog, det er ikke mulig, det er ikke plass på skinnene.

Hver «anbudsvinner» vil måtte ha sin egen administrasjon, sitt eget opplegg og sine egne planer.

For oss som arbeider her innebærer det usikkerhet. En jobb vi har i dag med ordnede forhold, gode avtaler og et godt miljø kan plutselig endres. Forleden dag var det et intervju i en nettavis der Ketil Solvik-Olsen ikke en gang kan garantere for lønns— og pensjonsgrunnlaget til oss, de ansatte. Dette er skremmende lesning. Fleksibiliteten vi opplever i jobben vår i dag vil gå betraktelig ned. I dag har vi mulighet til å utfylle hverandre i arbeidet. En lokomotivfører kan enkelt overta en kollega sin jobb hvis vedkommende blir syk, eller av andre grunner ikke kan stille på jobb den dagen.

Jernbanereformen er på feil spor. En reform vil ikke gjøre ting billigere, det vil gjøre det dyrere og mer tungrodd.