I natt sov vi hos Soctyr, en liten tekstilarbeider på 26 år. Ingen barn, men fattig gift. Aldri har noe gjort så inntrykk på meg.

Ekstreme kontraster

Jeg følte meg i en helt annen verden, som om jeg kun sto på utsiden og så inn. Jeg som kommer fra ett godt og rikt land, ble plutselig plassert inn i en helt annen verden. Helt utenfor min egen lille, trygge boble. Soctyr hadde kun en eldgammel tv, som vi her hjemme anser som utdatert. I tillegg hadde hun ett teppe å sove på og ett bad som ble brukt til både dusj, toalett – og kjøkken.

En gave vi Norge ville sett på som en nedtur å få, til enten bursdag eller jul. Men reaksjonen hennes kan ikke beskrives.

Hele "huset" var på lik størrelse som badet mitt hjemme i Norge. Men her bodde hun. Her laget hun mat, her sov hun, her gikk hun på do. Dette er hennes hjem. Og denne luften puster hun inn, hver dag. Det kan ikke beskrives med ord, og man kan heller ikke virkelig forstå, før man står i det selv.

Gi plass til det urettferdige

Vi hadde med en liten gave. Oppmuntrende ga vi hun ett såpestykke og en liten bit av Norge – i form av Freia melkesjokolade. En gave vi Norge ville sett på som en nedtur å få, til enten bursdag eller jul. Men reaksjonen hennes kan ikke beskrives. Hun gråt og presset pakken hardt inntil kroppen. "Dette er den første gaven jeg noensinne har fått" sa hun. Kroppen min gikk i sjokk. Tårene presset på og jeg lot dem trille.

Der satt vi, Soctyr og meg. Ulike på alle måter, men samtidig så like. Vi gråt for noe vi begge hadde sympati for. Det var sterkt. Denne lille damen på 26 år har hverken råd til å gi, eller til å få. Hun er ett godt menneske, minst like god som deg og meg. Men hva handler egentlig dette om? Hva er det jeg skal lære?

Dette handler ikke om hvor bortskjemte vi i Norge er, eller hvor mye vi har å rutte med i forhold til mange andre. Dette handler om å sette pris på ting. Det handler om å forstå realiteten, forstå den harde sannheten og hvor urettferdig verden kan være. For hvordan dette forstås, er hvordan vi defineres som bedre mennesker. Vi kan gjøre en stor forskjell, kun ved å gi litt mer plass i hjertene våre til det urettferdige, sannheten og realiteten.

Dette er sannheten

Jeg håper med hele mitt hjerte at Soctyr en dag får ett bedre liv, med hjelp fra alle de som kan forstå og lære av denne turen. For Soctyr hadde en drøm, akkurat som deg og meg. Hennes var å bli lege. Fortjener hun ikke muligheten like mye som oss? 15 år av livet hennes har gått til hardt tekstilarbeid fra morgen til kveld. 8 timer med arbeid gir hun 26 norske kroner. 26 norske kroner. Det gir meg akkurat råd til en cola på Kiwi.

Vi kan gjøre en stor forskjell, kun ved å gi litt mer plass i hjertene våre til det urettferdige, sannheten og realiteten.

To ganger i året kjøper hun seg klær for maks 16 kroner – jeg handler klær minst to ganger i uken. Som 17-åring har jeg, i motsetning til Soctyr, allerede ett godt liv i vente. Dette er hennes liv. Dette er kampen hun må kjempe seg igjennom hver eneste dag, for i det hele tatt å overleve.

Dette er sannheten. Dette er hva som skjer bak lukkede dører. Dette er den harde, urettferdige verden vi lever i.

Innlegget er skrevet i forbindelse med dokumentaren «Sweatshop – dødsbillig mote»